Etter Arbeiderpartiets avklarende møter er det klart at Viken fylkeskommune om to år vil gå over i historien som et fireårig og mislykket sidesprang.
Når Viken fylkesting i slutten av måneden samles, vil det bare være Høyre med tilbehør som går mot å gjenopprette fylkene Østfold, Akershus og Buskerud.
De indre prosessene i Akershus Arbeiderparti setter saken og skillelinjene inn i en større sammenheng. Fylkesstyret, hvor utenriksminister Anniken Huitfeldt og kunnskapsminister Tone Brenna er medlemmer, gikk tidlig ut med støtte til å beholde monsterfylket. Dette skapte sterke reaksjoner internt. Over halvparten av kommunepartiene i Akershus Ap vedtok å jobbe for oppløsning. Presset fra grasrota ble så sterkt at statsrådene og fylkesstyret ga seg. I Østfold er Ap helt samstemt i favør av oppløsning, og også det aller meste av Ap-organisasjonen i Buskerud er tilhenger av skilsmisse. Dermed er det flertall i Viken fylkesting for å oppløse konstruksjonen.
Slik rakner hele mønstret for Solberg-regjeringens reform, som ble utformet på noen lukkede værelser i Moss da Høyre, FrP og Venstre forhandlet om regjeringsutvidelse. Troms og Finnmark skilles. Det gjør mest trolig også Telemark og Vestfold. Det blir folkeavstemning i Innlandet om få dager. Meningsmålinger tyder på at Hedmark og Oppland gjenoppstår.
Beslutningen i Moss tydeliggjør mangelen på utredning og demokratisk prosess, men er avslørende for hva saken egentlig dreier seg om: globalisme og demokratibekjempelse.
Høyre og FrP ivret som regjeringspartier for større kommuner og nedlegging av fylkeskommunene som forvaltningsnivå. Det ville Venstre og KrF ikke gå med på. Kompromisset ble større kommuner – og større fylkeskommuner. Alt dette ble avgjort på et hotellværelse i Moss, noe som bekrefter et kjent sitat fra Otto von Bismarck, kansleren som samlet Tyskland til ett rike for 150 år siden: «Den som vet hvordan pølser og politikk blir til, vil aldri mer få en rolig natt».
Tvangssammenslutningen av fylkeskommuner er en hån mot demokratiet. Folk i Oppland skulle ikke lenger være opplendinger, men innlendinger. Det samme ble hedmarkingenes skjebne. De to mjøsfylkene har i uminnelige tider vært regionale enheter som folk har identifisert seg med. Dette ga tilhørighet, identitet og kulturelt ankerfeste. På tilsvarende vis har folk i Østfold bekjent seg som østfoldinger og folk i Buskerud følt å tilhøre Buskerud.
Når mange i Akershus har et mer avslappet forhold til fylkeskonstruksjonen, har det sammenheng med at fylket er langt mer stykket og oppdelt. Folk føler seg i større grad som askerbøringer, bæringer, romerikinger og Follo-folk enn som innbyggere av Akershus.
Men mer avgjørende er det at Oslo-nære områder har store innslag av samfunnseliter med større dragning mot den store verden enn grenda og nærmiljøet. Det demonstrerte de to statsrådene i Akershus Ap. Store enheter fremmer overgangen til det globale samfunn. Større kommuner og færre fylker gjør det lettere å forme folks tankegang i global retning.
Store enheter gjør folk til et lettere bytte for dem som har andre mål enn det norske folks velferd og selvbestemmelse. Krafteksporten er et aktuelt eksempel på det. Først kommer andre lands interesser, deretter statens grenseløse pengejag, og til slutt hensynet til kraftverkenes eiere – det norske folk, som tvinges til store offer på globalismens alter.
Større lokale og regionale enheter svekker folkestyret og gjør det lettere for dem som bestyrer staten å dressere folk til å godta at Norge gradvis, men bevisst, omgjøres til en fremmedstyrt stat i den globale verden. Skitt i Norge – leve verden og det grønne skiftet!
Store enheter gjør folk små – og desto lettere å fjernstyre.
