Hans Rustad hadde tirsdag en glimrende og betimelig artikkel med tittelen «Et nytt Russell-tribunal, denne gang med venstresiden og Party of Davos på tiltalebenken».

I artikkelen har Rustad en referanse til Daniel Ellsberg og Pentagon-papirene. Det gir meg en anledning til å korrigere en liten sak og samtidig skrive noe om Ellsberg og Pentagon-papirene, og ikke minst hvorfor de har relevans til det vi opplever i dag. Rustad refererer til «psykologen Daniel Ellsberg», men Ellsberg er ikke psykolog. Koblingen mellom Ellsberg og en profesjon innenfor mental helse er imidlertid forståelig.

Mange offisielle referanser til mannen inneholder kombinasjonen av navnet «Ellsberg» og «psykiater», og da oftest i forbindelse med Watergate-saken. Forbindelsen er at den lille gruppen, som foretok innbruddet i Demokratenes valgkontor i Watergate-bygningen, tidligere hadde brutt seg inn hos Daniel Ellsbergs psykiater i Los Angeles. Ellsberg hadde allerede lekket Pentagon-papirene og Nixon og hans stab satte i gang en kampanje for å diskreditere ham. De håpet å finne materiale hos psykiateren som kunne ramme Ellsberg personlig. At dette hadde funnet sted ble rullet opp i forbindelse med Watergate-saken. Den skandalen som førte til at Nixon-administrasjonen ble veltet var også det som på mange måter reddet Ellsberg fra straffeforfølgelse for å ha lekket «The Pentagon Papers».

Et nytt Russell-tribunal, denne gang med venstresiden og Party of Davos på tiltalebenken

Siden Rustad har gitt meg en anledning til å skrive litt om Daniel Ellsberg så kan jeg varmt anbefale hans bok «SECRETS: A Memoir of Vietnam and The Pentagon Papers». Daniel Ellsberg har en interessant bakgrunn og har levd et utrolig fascinerende liv. Han er 90 år i dag og så vidt jeg vet fortsatt aktiv. Han ble uteksaminert fra Harvard hvorfra han også har en doktorgrad i økonomi. Hans ekspertise er strategisk analyse og beslutningsteori. Han har også bakgrunn som troppsfører og kompanisjef fra US Marines.

Denne unike kombinasjonen gjorde at han i 1964 ble engasjert av forsvarsminister Robert McNamara til en rolle som analytiker og observatør for å studere forsvarets beslutningsprosesser og kommandolinjer i forbindelse med Vietnamkrigen. Dette var ikke bare en skrivebordsjobb. Ellsberg ønsket å studere prosessene for informasjonsflyt helt fra trefninger og hendelser i felten og helt opp gjennom det militære og politiske beslutningshierarkiet til Det Hvite Hus og presidenten (først Johnson og så Nixon). Siden han hadde bakgrunn fra US Marines var han etter eget ønske med på flere ulike amerikanske tokt inn i jungelen og deltok selv i livsfarlige trefninger.

Han var hele to år i Vietnam for å observere og analysere. Deretter returnerte han til stillingen som analytiker hos RAND Corporation, som fortsatt eksisterer, og som alltid har vært nært knyttet til Pentagon som en tenketank og leverandør av forskning og strategisk analyse. Det Ellsberg opplevde gjennom årene i Vietnam, men særlig etter at han fortsatte sitt analysearbeid tilbake i USA, endret totalt hans oppfatning om Vietnam-krigen. Han gikk fra å være en hauk til å bli en fredsdue. Det var også det som ledet til at han i 1971 lekket Pentagon-papirene til pressen.

Det interessante med boken til Ellsberg, og som gjør den høyst relevant også i dag, er at den beskriver hvordan helt vanvittige prosesser kan oppstå, forvrenges og forsterkes når de blir politisert. Pentagon-papirene er en massiv mengde med dokumentasjon samlet hovedsakelig av RAND Corporation og med Ellsberg i en sentral rolle som observatør og analytiker. De er ofte referert til som et bevis på det moralske, strategiske og taktiske feilgrepet som var Vietnam-krigen. Mindre påaktet er at essensen i dem dokumenterer hvordan politisering kan ødelegge alt. De dokumenterer hvordan politisering forvrenger informasjon slik at kritisk viktig beslutningsunderlag ikke lenger reflekterer virkeligheten og sannheten.

Ellsberg gikk inn i jobben som analytiker i Vietnam i den tro at McNamara, som hadde en akademisk og analytisk bakgrunn ikke ulik ham selv, hadde et genuint ønske om å forstå kompleksiteten i beslutningsprosessene knyttet til krigen. Ellsberg antok at fakta, rasjonalitet og fornuft var styrende for utviklingen. Det var premisset hans ganske lenge, men gradvis begynte han å innse at det var helt andre ting som var avgjørende.

Allerede blant militære ledere i Vietnam ble informasjon filtrert og vinklet slik at den var fordelaktig for deres egen karriereutvikling. Dette forsterket seg ytterligere ettersom informasjonen gikk oppover i systemet. Politiske hensyn, i betydningen «hva ønsker våre politiske ledere å høre», preget informasjonen i stadig større grad. Det er viktig å huske på at det på alle ledd oppover i systemet ble truffet beslutninger på basis av denne informasjonen. Beslutninger truffet på sviktende grunnlag avlet ny informasjon, som igjen ble filtrert og forvrengt, og sånn fortsatte det. Pentagon-papirene viser hvordan virkelighet og fornuft blir ofret på politikkens alter.

Daniel Ellsberg mistet etter hvert alle illusjoner om rasjonalitet og fornuft i det oppdraget han hadde. Han prøvde å få en dialog med McNamara om alle de misforholdene han avdekket, men McNamara var blitt intellektuelt kooptert av politikken i Washington og vendte Ellsberg ryggen. Da Nixon-administrasjonen overtok festet Ellsberg sin lit til at Henry Kissinger ville bringe rasjonalitet og fornuft inn igjen beslutningsprosessene. Der ble han imidlertid enda mer skuffet. Han ble til slutt tvunget til å varsle, og resten er historie.

I 1971 var den tradisjonelle pressen opptatt av å avdekke dysfunksjonelle og korrumperte prosesser i maktapparatet i den vestlige verden. Mange lysende journalist-karrierer fikk sin start den gangen. Varslere som Daniel Ellsberg var kilde til store journalistiske bragder. Pressen var den fjerde statsmakt som voktet maktapparatet som hauker og informerte befolkningen om overgrep og feil. Vårt håp er at flertallet våkner opp til det faktum at alternative medier, kombinert med vår egen individuelle evne til kritisk tenking, nå har tatt rollen som den fjerde statsmakt.