Kommunikasjonsselskapet Geelmuyden Kiese har atter en gang delt ut pris for klar (tåkelur) og uklar tale (tåkeprat). Ikke mange ble overrasket over at tåkepraterne øverst på pallen var Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum i valgåret 2021.
Statsminister og Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre var det offentlige ordskiftes største tåkeprater i 2021. Hakk i hel følger Trygve Slagsvold Vedum. Med to tåkepratnominasjoner hver, gjorde de rent bord på topp fire, skriver Geelmuyden Kiese under overskriften «Arbeiderpartiet Inc.»
I artikkelen nevner Geelmuyden Kiese at til tross for at Jonas Gahr Støre gikk statsministerskolen til både Gro og Jens, blir alt Gahr Støre tar i til gråstein.
Blant annet pekes det på at Jonas Gahr Støre før stortingsvalget i 2021 sa at smittetallene fra pandemien skulle gå ned dersom han ble statsminister. Med fasit i hånden kan vi alle i ettertid konstatere at så ikke var tilfelle.
Skrekktallene Jonas Gahr Støre har levert rundt pandemien har kommet på løpende bånd med solid ryggdekning av mediene, som uten filter og i beste «klipp- og limmodus» har formidlet eksakt, unyansert og uten kritiske spørsmål det norske myndigheter har servert av smitte- og dødstall, innleggelser, behov for nedstengning etc.
Men det har ikke alltid sett ut til at dagens statsminister har vært helt på høyden, og det kan ifølge Geelmuyden Kiese se ut til at Støre faktisk ikke alltid har lest innholdet i Folkehelseinstituttets rapporter der Camilla Stoltenberg har vært direktør siden 2012 før han uttaler seg, og GK siterer statsministeren:
«Ja, og det synes jeg Camilla Stoltenberg sa på en god måte, at det er det. Men det er tross alt også tall du får når du kjører smittefrekvens inn i en modell. Og jeg synes du påpekte godt nå de forholdene som kan bidra til å dempe det, og du lister opp en av de tingene vi nå gjør, nettopp av den hensikt at vi skal dempe det. Og det er da det håpet vi har at de tallene, at vi ikke skal få se dem, men det er ikke umulig at det kan skje, og derfor er det også viktig å gjøre dette mens smitten er på et håndterlig nivå.»
Les også: Økende forakt for norsk presse
Artikkel fortsetter
Tåkelur-kritikk av nikkedukkene i pressen
Siden 2006 har Juristforbundet årlig delt ut «Rettssikkerhetsprisen», men i 2020 var det ingen person som fikk prisen:
– I år går prisen til ingen ringere enn rettsstaten Norge, representert ved stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen, statsminister Erna Solberg, høyesterettsjustitiarius Toril Marie Øie og generalsekretær i Norsk Presseforbund Elin Floberghagen.
– De tar imot prisen på vegne av de fire statsmaktene som til sammen utgjør rettsstaten Norge, opplyste Juristforbundet i september 2020 i forbindelse med prisutdelingen.
Juryen vedgikk at det kanskje framstod som litt underlig at rettsstaten Norge fikk prisen så kort tid etter Nav-skandalen, og i et år hvor regjeringen hadde fått kritikk for blant annet innføringen av en egen koronalov.
– Det er nok å ta av dersom man ønsker å kritisere rettsstaten. Når vi likevel velger å gi den prisen, er det for å synliggjøre hva som skal til for at den faktisk kan fungere under press, sier juryleder Anine Kierulf.
Og blant prismottakerne var altså ingen ringere enn Norsk Presseforbund ved Elin Floberghagen, og ikke uten grunn – for norsk presse stilte nærmest ingen kritiske spørsmål i 2020 til pandemihåndteringen, og fulgte også opp på dette med tilsvarende policy i egne rekker i 2021.
Det er slik norsk presse per i dag bidrar til og synliggjør «hva som skal til for at rettsstaten faktisk kan fungere under press», for å sitere fra Kierulfs begrunnelse.
Når Geelmuyden Kiese henter fram Hilde Øvrebekk som «Tåkelur-vinner» peker GK på at Dagbladet, VG og NRK har vært en eneste stor megafon for bekymringene til assisterende direktør i Helsedirektoratet Espen R. Nakstad.
GK mener det kun er det lille borgerlige tidsskriftet Minerva, som konsekvent har drevet kritisk journalistikk knyttet til pandemien, og med Aftenbladets kommentator, Hilde Øvrebekk hakk i hel.
«Når mediene ukritisk har begynt å heie på tiltak og hausse opp koronatallene, bør vi kanskje tenke oss litt om. Mediene har makt til å presse politikerne til strengere tiltak enn de kanskje burde innføre. Mediene har derfor også et ansvar for å ikke hausse dette opp slik at det skaper unødvendig frykt, som i neste omgang fører til nedstengninger som kan føre til andre helsemessige skader i befolkningen.»