Vi skrev for en måned siden at regjeringen neppe hadde mage til å utnevne Jens Stoltenberg til sentralbanksjef fordi regjeringspartiene er så svekket at de ikke ville risikere å bebyrde seg selv ytterligere ved å la kameraderi gi politikerforakten ny næring. 

Der tok vi feil. Regjeringen valgte å legge enda mer stein til sin egen byrde. Ap og Sp har ikke forstått at noe av de to partiers kolossale velgersvikt er en følge av det inntrykk som skapes av at elitene ordner seg og at Gutta Boys sørger for seg og sine.

Det er typisk for finansminister Trygve Slagsvold Vedum å begrunne valget av Stoltenberg «etter en helhetsvurdering». Det er velkjent hersketeknikk å vise til en «samlet vurdering» for å unnslå seg nærmere begrunnelse når saklige hensyn er av det lettere slaget.

Sp-lederen tydde til politisk nytale da han på pressekonferansen fredag omtalte regjeringens valg som «en styrke for sentralbankens uavhengighet». Er det noe utnevnelsen ikke er, så er det akkurat dét.

Finansministeren viste til Stoltenbergs erfaring. Problemet med hans erfaring og bakgrunn er at den er lite relevant for de krav Norges Bank-stillingen stiller. Stoltenberg har vært politiker i hele sitt voksne liv, og økonomistudiene er fra det forrige årtusen.

Jens Stoltenberg er selvsagt ikke ukvalifisert for jobben, og det vil aldri falle oss inn å mistenke ham for å la partipolitiske hensyn påvirke Norges Banks beslutninger. Han er uansett omgitt av så kompetente medarbeidere at pengepolitikken er i trygge hender. Rentefastsetting er lagarbeid.

Men så er det da heller ikke dét som er problemet, men det inntrykk som utnevnelsen etterlater. Stortinget kan ikke omstøte regjeringens valg, men saken får etterspill i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Et flertall på Løvebakken frarådet valget av Stoltenberg. Det var et signal regjeringen burde tatt til seg.

Når de to ytre venstre-partiene SV og Rødt nå er praktisk talt like store som Ap, er det ikke utslag av folkelig lengsel etter et autoritært styresett, men et uttrykk for at folk går lei av elitestyre, kameraderi og globalisme. Folk reagerer på at det alltid er hensynet til andre land og de norske elitene som kommer i første rekke, mens den rene nød øker blant sårbare grupper i Norge.

Nepotisme – at ens egne blir begunstiget – er ikke nytt av året, og er heller ikke mer utbredt i Ap enn i borgerlige kretser. Når Høyres kritikk av regjeringens utnevnelse av Stoltenberg er svært dempet, er det fordi partiet selv har svin på skogen. Erna Solberg utnevnte sin egen forsvarsminister til ny fiskeridirektør. Hans fremste kvalifikasjon var at han var oppvokst i et fiskevær. I strid med all tidligere praksis utnevnte fru Solberg to av sine statsråder til fylkesmenn mens de ennå var medlemmer av regjeringen.

Utnevnelse av fylkesmenn, nå for tiden kalt statsforvaltere, er nært knyttet til den mest utbredte form for korrupsjon i Norge: bekjentskapskorrupsjon. Få blir fylkesmann uten å ha et nært forhold til regjeringen, men de må ikke nødvendigvis være partifeller. Statsforvalteren i Møre og Romsdal var stortingsrepresentant da hun ble utnevnt. Før den tid var hun ungdomssekretær i LO. Med de rette forbindelsene er alt mulig. Den ene tjenesten er den annen verdt.

Da svømmehallen i Kristiansund ble åpnet, ansatte kommunen som bademester en som ikke kunne svømme. Han var til gjengjeld sekretær i Kristiansund Arbeiderparti. Gerhardsen-regjeringen utnevnte i 1965 en tidligere statsråd til sjef for et nyopprettet direktorat. Han viste seg å være så inkompetent at Borten-regjeringen tilkalte en annen for å holde direktoratet gående.

Sånn kunne vi fortsette oppramsingen av kameradisk personalpolitikk. I tilfellet Stoltenberg er det ikke kvalifikasjonene som er problemet, men virkningen på omdømmet. Utnevnelsen rokker ved Norges Banks uavhengige posisjon. Når Stoltenberg som ny sentralbanksjef uttaler seg, vil han for svært mange fortsatt være den gamle Ap-leder og statsminister – nå i ny forkledning.

Det er akkurat dette regjeringen ikke innser, men som folk legger merke til. De reagerer mot enda mer nepotisme og favorisering av folk fra egen krets – og slutter opp om partier som mest tydelig opponerer mot samfunnstopper som forvalter makten til sine egnes fordel. Dagsrevyens måling fredag viser tydelig folkeflertallets tvil og skepsis til ansettelsesprosess og utnevnelse.

Vi tipper at 20 prosent heretter ikke blir noen nedre grense for Ap’s oppslutning. 

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!