I et uformelt redaksjonsmøte våren 2021 ble spørsmålet stilt om hvordan vi skulle dekke tiårsmarkeringen av 22. juli-terroren. Selv om ti år har gått, er terroren friskt i minnet. Tragedien har satt dype spor, både hos individer og i samfunnet for øvrig. Ti år kan føles som en evighet, men i dette tilfellet har tiden på mange måter stått stille.

Hensynet til ofre og pårørende, samt det nasjonale traumet vi deler med hverandre, er vanskelig å veie opp mot hva vi trenger å vite om og av terroristen og massemorderen Anders Behring Breivik. Han har vært stuet vekk, isolert og uten kontakt med omverdenen. Mange tar ikke navnet hans i sin munn, men refererer til ham som 22. juli-terroristen i stedet.

Denne «Voldemort»-statusen hjelper oss ikke. Den bidrar ikke til forståelse av årsakene til ondskapen eller hvordan dette muligens kan forhindres i fremtiden. Spekulasjonene rundt ham dør ikke ved å late som om han ikke eksisterer, og hvorfor skal vi spekulere rundt et menneske som lever? Ett spørsmål melder seg stadig: Er han virkelig tilregnelig?

Det var dét spørsmålet som gjorde at jeg under dette uformelle redaksjonsmøtet foreslo å be om et intervju i forbindelse med tiårsmarkeringen. Etter en lengre diskusjon ble vi enige om å gjøre et forsøk, for hvorfor hadde ingen medier intervjuet ham? Hadde noen prøvd? Var det han selv eller omstendighetene omkring ham som forhindret det? Vil ikke myndighetene at vi skal se at han egentlig er gal?

Jeg ønsket svar.

Hvorfor gjemmer man bort noen som bør stilles ut til skrekk og advarsel?

Spørsmålene jeg generelt sett søker svar på, ligger ikke utelukkende hos Breivik. Han er én av mange. Ett av mange mennesker som har begått grusomme handlinger, det være seg alene eller som del av en gruppe.

Jeg har alltid vært opptatt av den mørke siden av mennesket, hva det er som får enkelte til å drepe andre eller bidra til å drepe andre, bare fordi de ikke passer inn i en bestemt oppfatning av hvordan samfunnet eller verden skal eller bør være. Hvor går grensen, og når tråkker man over den? Hva skal til for å dytte ett enkelt menneske eller en gruppe over grensen?

Dette gjenspeiler seg i studiene jeg foretok da jeg var i starten av tyveårene. Studieretningen jeg tok, var riktignok idéhistorie, men ondskap, antisemittisme, fengselsstraff, politikk, folkemord og politiske utopier var blant emnene jeg studerte. Det jeg kom fram til etter å ha gravd meg ned i hjerteskjærende og tungt stoff, var at det egentlig ikke er så få som tråkker over grenser. Det er de som står imot som er mangelvare.

Vår fornektelse av det åpenbare, at vi alle har noe mørkt i oss, gjør oss mindre robuste. Sårbare. Det gjør oss utsatt for påvirkning. Det gjør oss til lette ofre for oss selv og andre, når vi rømmer fra det som vi så intenst ikke vil være, og veien vi løper på, fører oss nettopp dit. Se bare på hvordan verden er snudd opp ned: De som hevder at de er tolerante, er de minst tolerante blant oss. De som hevder å være demokratiske, vil frata meningsmotstanderne deres rettigheter. Listen er lang.

Det gjør det enda viktigere å forstå og akseptere hva som forårsaker slike tragedier, og hvorfor, og mest av alt hvordan de kan forhindres – i den grad de kan forhindres.

Behring Breivik sitter der, han lever. Selv om mange kanskje ønsker at han ikke gjorde det. Å stue ham vekk i mørket og late som han ikke eksisterer, kan synes rettferdig, siden han ønsker seg oppmerksomhet. Men all den tid det snakkes om ham, om «tankegodset» hans og utløsende årsaker, samtidig som personen hans ignoreres, er det ikke særlig fruktbart.

Dessuten hersker det tvil der ute om den mentale tilstanden hans, som gjør det hele enda mer betent. Spesielt fordi hans handlinger benyttes politisk mot meningsmotstandere.

For hva om «tankegodset», som vi aldri får fullt presentert, egentlig er en eneste stor vrangforestilling? Hva om mannen er psyko? Hvordan stiller det seg i den ti år lange heksejakten på individer som absolutt ikke deler Breiviks voldspotensial, men som venstresiden elsker å klistre massemorderens navn til?

Hvorfor gjemmer man bort noen som burde stilles ut til skrekk og advarsel?

Er det virkelig bedre å leve i et polarisert og splittet samfunn – hvor forståelsen, aksepten og respekten for hverandre og andres meninger skrumper mer og mer inn, hvor stempler leveres ut hemningsløst, hvor man slår vanlige mennesker i hartkorn med en massemorder – enn å se den usensurerte sannheten i hvitøyet?

Trenering fra første stund 

Hvilken ende man starter i for å be om et intervju med personen bak den verste voldshandlingen i Norge i fredstid, er ikke nødvendigvis opplagt. Jeg ønsket å trå forsiktig. Etter en ringerunde i Kriminalomsorgen, hvor jeg ble møtt med hyggelige toner helt til jeg la fram årsaken til at jeg ringte, fikk jeg til slutt beskjed om å sende ham et brev med min forespørsel.

Det gjorde jeg i mars 2021.

Det gikk uker og måneder. Tiårsmarkeingen passerte. Det kom ingen brev i retur. Jeg senket skuldrene, som i tiden fram mot juli var rimelig høye, og slo meg til ro med at jeg ikke kom til å høre noe tilbake.

En ettermiddag i september fikk jeg beskjed om at det var kommet post til meg. Tanken slo meg ikke med en gang, til tross for at jeg sjelden får post på jobb. Det var ikke før jeg så avsenderens navn at hjertet hoppet over et slag.

Brevet, som var datert i april, inneholdt to ark: et kort brev og et besøksskjema. Han takket ja til min forespørsel om intervju.

De høye skuldrene var tilbake, men jeg sendte inn søknadsskjema for meg og en av mine kolleger. Igjen skulle det gå uker og måneder, og plutselig nærmet prøveløslatelsessaken seg. Ingen respons kom, hverken via vanlig post eller e-post.

Uken før prøveløslatelsesaken skulle starte, purret jeg overfor Skien fengsel. Da fikk jeg beskjed om søknaden var mottatt i september. Igjen purret jeg, og lurte på hvor mange måneder det tar å behandle en søknad i Kriminalomsorgen, hvorpå jeg fikk til svar at saken var til behandling og at jeg ville få svar uken etter.

Intet svar kom.

I skrivende stund har jeg fremdeles ikke fått svar, enda jeg har purret nok en gang. Jeg bestemte meg også for, i samråd med redaktør Hans Rustad, å trekke søknaden mens jeg satt i retten i Skien fengsel i januar. Heller ikke dét har jeg fått noe svar på.

At jeg satt i retten i Skien fengsel på dette tidspunktet, var heller ingen selvfølge.

En plass i Skien fengsel – på hengende håret

Avslaget kom brått. Det var ikke plass på grunn av covid-restriksjoner, skrev saksbehandleren i Telemark tingrett.

På den ene side var jeg lettet, på den annen side sa magefølelsen at dette ikke var tilfeldig. Jeg ga meg ikke. Etter en rekke spørsmål om hvor mange plasser det var tilgjengelig, hvilke medier som hadde fått plass og hvor mange fra hver av disse som skulle møte opp, målt opp mot den ene plassen Document hadde bedt om – et medium som urettmessig ble satt i gapestokken i norsk offentlighet etter 22. juli 2011, noe jeg påpekte overfor saksbehandleren – kom beskjeden om at det var funnet plass til meg i Skien fengsel likevel.

Etter 22. juli-terroren var det Breiviks aktivitet i Documents kommentarfelt som utløste en storm mot oss. At han hadde kommentert hos VG og Aftenposten, som slettet alle kommentarene hans i kjølvannet av terroren, ble beleilig glemt.

Den innvandringspolitiske kritikken Document har beskjeftiget seg med, gjorde at medier klistret Breiviks tankegods, den tilsynelatende og selverklærte årsaken til volden, på helt uskyldige personer. Men det var ikke bare den gangen Document skulle slås i hartkorn med massemorderen. Det skulle skje også nå, ti år senere.

Denne gangen av Kriminalomsorgen.

Veien inn

Fengselet ligger i hjørnet av et industriområde og skilles fra svingen med en bred sprinkelport i metall. Pågangen er stor denne morgenen, både biler og gående tar seg inn gjennom porten. På den andre siden venter flere vakter med hund. Jeg blir bedt om legitimasjon i den lille bua på innsiden av porten, og blir sendt videre til en lilla dør lenger opp i veien. Den ser liten ut mot den høye muren.

På den andre siden av døren venter flere vakter. To høye murer med porter omkranser en liten gårdsplass. Himmelen over virker langt unna. Det står en brakke på hver side av veien, og vaktene sender pressefolk inn i de to brakkene.

Inne i brakken er det en annen verden. Sikkerhetskontrollen minner om de du finner på små flyplasser, men på den andre siden av døren er det hverken fly, varme eller frihet som venter. Jakken, støvlettene og vesken legges i grå bokser og sendes gjennom scanneren, før jeg får gå gjennom metalldetektoren. Den piper, og jeg blir tatt til side for ekstra undersøkelse. Kvinnen som undersøker meg, er blid og hyggelig. Alt er i orden, og jeg bærer tingene mine mot døren i enden av rommet.

Sikkerhetskontrollen i Skien fengsel. Foto: Document

Tilbake på gårdsplassen mellom de to høye portene blir vi stående og vente. Fire og fire sendes gjennom døren som leder oss til utsiden av gymsalen, hvor rettssaken holdes.

Nok en gang blir jeg bedt om legitimasjon før jeg får tre inn.

Personellet er hyggelige her også. De småprater og ler litt. Arbeidsmengden deres har økt denne morgenen. Varm kaffe venter i et lite bibliotek. Lydbøker, magasiner og bøker fyller hyllene langs veggene. Det er fremdeles en time til rettssaken starter på den andre siden av veggen som er fylt med bøker.

Jeg tar med meg kaffekoppen og går for å finne en plass i gymsalen, som er gjort om til rettssal. Det går raskt opp for meg at plassene er merket. Og helt bakerst, nede i et hjørne, finner jeg en lapp med «Document.no» på.

Gymsalen i Skien fengsel kledd om til rettssal. Foto: Document

Plassene foran meg fylles opp av representanter fra Dagbladet og VG.

Det er høyt under taket, men det påbudte munnbindet varmer og kveler luften. Spenningen er til å ta og føle på etter hvert som pressen har funnet plassene sine og klokken nærmer seg start. Det skravles litt, men lydnivået er ikke høyt.

Det er over før han begynner

Det blir stille når aktor og forsvarer inntar plassene sine. De fleste kameraene er vendt mot en gul dør i hjørnet av rommet, og stillheten kunne ha blitt målt med lyden av en knappenål mot gulvet, helt til vi hører en bakenforliggende dør bli åpnet. Plutselig dominerer lyden av kameraklikk rommet.

Breivik kommer inn, omringet av politi. Han holder en dokumentmappe opp i været. På denne er det festet et A4-ark med påskriften «stop your genocide against our white nations». Han anbringer den stående på plassen sin med skriften rettet mot pressen, før han plukker fram et av mange skilt han har med seg, reiser hånden for å gjøre nazi-hilsen og ber om spørsmål fra pressen.

– Angrer du på noe av det du gjorde den 22. juli 2011? spør journalist Farid Ighoubah fra Nettavisen.

Breivik sier han skal komme tilbake til det i forklaringen sin, og bruker heller tiden til å snakke om en kommende nazi-borgerkrig i Skandinavia, etterfulgt av hva han ønsker å bruke livet sitt til: å tjene den nasjonalsosialistiske bevegelsen på «lovlig vis». Han fremmer krav om at «martyrer må løslates» fra fengsler, og følger opp med at «hvit makt-bevegelsen er i ferd med å signere med Kina».

Allerede før rettssaken er i gang, er Breiviks vrangforestillinger brettet ut for offentligheten. Ingenting av det han sier, gir noen mening.

Jeg legger ikke merke til den fysiske reaksjonen jeg har fått før vi alle har satt oss ned. Hendene rister, og hjertet banker fort.

Breivik er slank, men likevel ikledd en altfor stram dress. Den krøller seg over ryggen. Han bruker lang tid på å svare på spørsmålene fra dommeren vedrørende hans personalia. «Skal vi si innsatt?» spør dommeren når han ber Breivik oppgi sin sysselsetting. Han blar i papirene han har med seg og mumler litt før han responderer at han er stortingskandidat for nazi-bevegelsen i Norge og partileder for nordiske stat.

Bedre skal det ikke bli når han inntar vitneboksen for å forklare seg.

Breiviks frie forklaring

Breivik starter med å lese fra en av de mange arkene han har med seg, men blir avbrutt av dommeren, som minner ham om at han ikke skal lese fra et manus. Han korrigerer seg selv og tar fatt på sin planlagte og manuskriptbaserte innledning:

– Jeg hører at jeg de siste ti årene har blitt referert til som min person, min privatperson, det som ytre høyre anser er at individet Breivik døde i 2009, når jeg ble medlem i en organisasjon som heter Blood & Honour. Og vi mener at, ifølge Genèvekonvensjonen, så skal alle kulturkrigere fra ytre høyre, også IS og al-Qaida, anses som krigsfanger og at saken egentlig burde vært sondert av Generaladvokaten. Det er bare én bemerkning, sier han, og legger til:

– Men fram til du aksepterer mitt frafall fra Blood & Honour, så kan ikke jeg teknisk sett forlate dem, og når du aksepterer mitt avhopp, så kan jeg gå videre med livet mitt som privatperson, det er i hvert fall sånn jeg ser saken.

Sidenote: Hvor det ble av Knights Templar, får vi vite i psykiater Randi Rosenqvists forklaring på dag to: Det var et påfunn for å beskytte den egentlige organisasjonen. Breivik har de siste ti årene hoppet fram og tilbake i sitt idéunivers, og synes å ha rettet opp det som ikke passer inn i hans visjon lenger. 

Han fortsetter med å forklare at han i dag tar sterk avstand fra vold og terror.

– Jeg gir dere herved mitt æresord på at dette er bak meg for all tid, men det betyr ikke at jeg ikke ønsker å kjempe for nasjonalsosialistisk maktovertakelse av Norge og Vesten, og hvis retten tillater, ønsker jeg å bygge opp såkalt sivil aktivitet for Nordisk Motstandsbevegelse.

Og dersom det ikke faller i smak, sier han at han ønsker å utvikle «Breivik-nettverket» til å bli «den største ikke-voldelige nasjonalsosialistiske bevegelsen i Europa».

Til tross for at ambisjonen om et stort politisk nettverk er viktig for Breivik, sier han seg villig til å gi opp politikken dersom det er dét som skal til for at han skal gå fri. Han erklærer sine forretningsplaner så briljante at de kan brukes til sivile forretninger. Det ligger 35.000 timer bak denne utarbeidelsen, ifølge ham selv.

Det er vanskelig for meg å se Breiviks kroppsspråk fra plassen jeg sitter på når han står i vitneboksen med ryggen mot oss.

Han stiller spørsmålet om han skal bruke forretningsplanen sin til å tjene «hundrevis av millioner» for Den Nordiske Motstandsbevegelsen, eller om han skal realisere planene sine privat, før han plutselig hopper til en slags indeks, hvor han lister opp punktene han skal gjennom:

– Hva som skjedde, hvem jeg var og hvem jeg er i dag. Og noe av redegjørelsen her høres veldig skremmende ut for dere og for allmennheten i Norge, men er kritisk viktig og relevant. Det forklarer hvor hjernevasket jeg var for 10 år siden, og hvor mange som er like radikale i dag.

– Det er faktisk ikke min skyld at jeg ble hjernevasket. Det er de som hjernevasker og radikaliserer online, som bærer nesten hele ansvaret for 22. juli.

Etter den totale ansvarsfraskrivelsen går han i gang med første tema på planen, som absolutt ikke omhandler «hva som skjedde», men snarere er en innføring i Breiviks historieforståelse: «Kulturkrigen forklart». Stemmen hans veksler mellom en mild, men ynkelig, forklarende tone og oppspilthet, der han inntar vitneboksen som om han skulle gi en forelesning i en sal på universitetet.

Det er nå det virkelig begynner å gå galt.

Han tar for seg historien om den første sekteriske staten og hvordan sekteriske ideologier skal ha dominert verden gjennom bronse-, jern- og middelalderen. Deretter hopper han fra ca. 1600 f.Kr. til 1730, hvor han mener sosialismen ble etablert. Han snakker videre om sekterisk sosialisme og hvordan det i 1750 oppstod en ideologisk splittelse: en nasjonalistisk og internasjonalistisk versjon. Videre forteller han at mannen bak den internasjonale versjonen, var Karl Marx, mens nasjonalsosialistene tilhører den andre blokken, og at det var slik krigen mellom de første sosialdemokratene og de første nazistene startet.

Det er her vi møter det første avviket: Internasjonalens splittelse fant ikke sted før på slutten av 1800-tallet.

Andre avvik: Karl Marx eksisterte ikke på 1700-tallet, han ble født i 1818. Marx var sentral i utarbeidelsen av den første internasjonalen. Breivik bommer altså her med ca. 100 år.

Breivik introduserer begrepet «høyresosialisme», hvor han plasserer nazisme, maoisme, Stalin og dagens Kina. Han forklarer at hans ideologiske grunnlag er «nesten helt likt «xi-ismen», og svarer dommer Dag Bjørvik at xi-ismen dominerer dagens Kina.

Breivik kategoriserer seg selv med kommunismen, bevisst eller ubevisst, samtidig som han forsøker å navigere med begreper og forklaringer på høyrepopulisme og nasjonalkonservative.

Det er vanskelig å henge med i alle tankerekkene hans, da avvikene er mange og sprangene store.

Han forklarer også at sunni-arabere er den største sekteriske gruppen, og sier at deres ideologi er «veldig lik den jeg representerer, såkalt nasjonalsosialisme».

Etter et lengre forsøk på en historieleksjon vil Breivik forklare radikaliseringsprosessen han mener seg utsatt for. Med mange store ord forklarer han at opphavet til det «hvite raseriet» kommer fra at han som hvit mann i en verden hvor kvinner og innvandrere favoriseres, og hvite menn og gutter blir stadig mer feminisert, stiller veldig svakt. Samtidig sier han at mangel på aksept og rom for annerledestenkende gjorde at han gikk «online».

Her la han ut på en reise. Akkurat hvordan tidslinjen ser ut, forklarer han ikke. Han sjonglerer med «moderate populister» som Sylvi Listhaug og Donald Trump, som ikke var politisk aktive på tidspunktet Breivik ble radikalisert, og det han kaller «identitetssekteriske» Fjordman. Hva han legger i begrepet, forklarer han ikke.

– Det finnes tusenvis av «fjordmenn» på nett, og jeg gikk fra den ene til den andre.

Han kommer til slutt fram til endestasjonen av forvirrende avstikkere, og påberoper seg å være kollektivist. Det er nå radikaliseringen fullføres. Som en del av kollektivismen har han et moralsk ansvar for å beskytte sin ideologi.

Breivik forklarer at han ble radikalisert til å tro at det foregikk et folkemord på hvite mennesker. Underveis i redegjørelsen blander han nasjonalsosialisme og nasjonalkonservative ideer, og på ett punkt tar han fram Den Nordiske Motstandsbevegelsen, som han selv tidligere i forklaringen definerte som ikke-voldelig.

Han sier det finnes 200 hvit makt-nasjoner i Europa. Ifølge FN er det 193 land i verden.

Breivik ramser opp land etter land med «radikale» regjeringer, regjeringer med ytre høyre-politikk, blant dem Israel, Tyrkia og Kina. Han sier at denne konservative politiske reformen, som har tatt verden med storm etter 2012, har reddet 20 millioner menneskeliv.

Han forklarer at han skulle reise til Kina i 2006 for å starte restaurant med en annen investor, men at han kjøpte feil aksjer og måtte ta et tvungent friår, som han brukte til å spille. Det var dette spill-året som radikaliserte ham.

Videre forklarer han at terror ikke brukes for å skape frykt, men for å presse motparten til dialog.

Jeg er sliten og forvirret av å høre på Breivik.

Vi er en halvtime inn i Breiviks idéunivers, og det gjenstår omkring to timer med Breivik i vitneboksen.

Det er i det hele tatt en utmattende og vanskelig affære å henge med i svingene når Breivik forklarer seg. Det er ikke fordi, som han selv påstår, at det er så «komplisert» stoff, men fordi det er usammenhengende.

Han ser ut som, og høres ut som, en liten gutt i en forvokst kropp. Han bruker store ord og begreper han tilsynelatende egentlig ikke forstår innholdet av, og rører dem sammen med bruddstykker han kanskje har lest et sted for lenge siden. Sammenhengen, konteksten, er helt løsrevet.

«Tankegodset»

Det snakkes mye om «tankegodset» til Breivik, et tankegods vi som samfunn må ta et oppgjør med.

Men dagene jeg tilbringer i Skien fengsel, bringer ikke frem noe slikt tankegods. Jeg hverken ser eller hører noe tankegods. Det jeg ser og hører, er en forvirret mann som opererer uten sammenheng og uten rot i virkeligheten.

Det som slår meg, er hvor ynkelig han egentlig fremstår bak de store ordene, det feilslåtte forsøket på å fremstå som intellektuell, den altfor trange dressen og den bredbente posituren han inntar når han holder opp plakatene sine før retten settes.

Jeg ser en mann som er fullstendig ribbet for frihet og makt over egen person. En mann som på den ene siden gjør seg stor, betydningsfull og innflytelsesrik, som sier han er like lykkelig i som utenfor fengsel, men på den annen side ber retten om tillatelse til å gi avkall på sitt verdensbilde for å kunne gjenoppta livet i frihet.

Breivik fremstår for meg som dualistisk. Alt han sier og foretar seg, er motsetningsfylt og usammenhengende. Han maler et bilde av seg selv som en stor leder, en som kan redde verden fra vold, en som har intellektet til å bygge opp organisasjoner og forretninger som vil løse konflikter på en måte historiske personer bare kunne drømme om. På den annen side maler han seg selv som et offer, et lidende dyr i glassbur, frarøvet alt som er menneskelig.

– For å kunne overleve … mennesker er sosiale vesen, det er ikke mulig å overleve uten menneskelige relasjoner. Jeg sliter veldig med å overleve på grunn av det, sier han når han svarer på forsvarer Øystein Storrviks spørsmål, og forklarer at han ikke har hatt en eneste meningsfull relasjon på 10 år.

Han er lykkelig, men ulykkelig. Han er politisk briljant, men gir avkall på sitt geni om han får gå fri. Han er ikke-voldelig, men kan ikke garantere at han ikke vil gjøre noe lignende igjen.

– En som er dømt for en kriminell handling, kan aldri garantere at han ikke vil gjøre det igjen. Men jeg kan komme med argumentene mine, det gjorde jeg i går. Om det ikke er tilstrekkelig, har jeg bare ett argument til: Er argumentet mitt bak mål eller har jeg et poeng? sier han og viser fram plakaten om hvitt folkemord.

Breivik er splittet på alle områder.

Han vil vie livet sitt til å tjene hvit makt-bevegelsen, som han selv plasserer til høyre. Samtidig sier han at en løslatelse av ham vil skade ytre høyre. Han klassifiserer seg selv som kollektivist, og sier at ideologien hans er lik både den kinesiske kommunismen, xi-ismen og sunni-arabisk ideologi.

Breivik tilhører hverken høyre- eller venstresiden i politikken.

Breivik tilhører psykiatrien.

Politisk kapital

Breivik kvalifiserer slett ikke som politisk kapital, hverken til inntekt for Arbeiderpartiet som slagvåpen mot meningsmotstandere eller som inspirasjon for radikaliserte mennesker.

Ikke et eneste normalt, oppgående, friskt menneske vil la seg påvirke av den usammenhengende grøten våre politikere referer til som «tankegodset». Det politiske argumentet er like fragmentert og virkelighetsfjernt som Breiviks eget idéunivers, og det er kanskje nettopp derfor de aldri kan forklare hva dette tankegodset er.

Det hindrer likevel ikke politikere eller andre aktører i å bruke Breivik til å diskreditere alle opponenter mot det rådende narrativet. Det skulle jeg selv få kjenne på kroppen de to siste dagene jeg tilbrakte i Skien fengsel.

I retten kom det fram at Kriminalomsorgen skal ha definerert Document, Human Rights Service (HRS) og Resett som for ekstreme for Breivik. Det var Breivik selv som sa dette i vitneboksen under utspørringen av sin forsvarer onsdag morgen, da han forklarte at han ikke fikk ha kontakt med «høyrepopulister».

Den fysiske reaksjonen jeg opplevde da Breivik omtalte arbeidsplassen min, at den er definert som for ekstrem for en massemorder, var sterkere enn da jeg så ham gå inn i rommet første dag. Jeg kjente alle blodårene i halsen min, fordi de alle pumpet i takt. Hardt.

Ubehaget var ubeskrivelig.

Det var krevende å tilbringe timer i rettssalen etterpå, spise lunsj ved siden av pressen som gladelig kaster deg under bussen om de kan, noe Nettavisen gjorde, eller småprate med vaktene som vet akkurat hvilken avis du kommer fra.

Det gikk inn på meg, men jeg bestemte meg likevel for å bruke pausene fornuftig da jeg returnerte til Skien fengsel siste dag. Jeg ville vite om det Breivik sa, var sant.

Jeg henvendte meg til assisterende fengselsleder Espen Jambak, som var til stede i rommet. Han svarte bastant «nei» og flyttet seg fysisk vekk fra meg da jeg spurte ham om jeg kunne få stille ham et spørsmål.

Han kikker på meg over munnbindet og unnskylder seg for å ha vært så avvisende, men det forandrer ingenting. Dersom ikke assisterende fengselsleder kan svare på spørsmål vedrørende Kriminalomsorgens bestemmelser for deres innsatte, kunne han hjulpet meg med å henvise meg til rett sted, men det gjorde han ikke.

Jeg ber om hjelp fra en vakt etter at retten er hevet. Han gjør sitt beste for å se om det er mulig for meg å treffe fengselsleder når jeg først er på stedet, men jeg blir blankt avvist. Spørsmålene må sendes skriftlig, og det gjør jeg så snart jeg har satt meg inn i bilen.

Ingen svar kommer.

Jeg purrer.

Ingen svar kommer.

Spørsmålet jeg sendte til Skien fengsel, var følgende:

Hei,

I mangel på formell uttalelse på stedet, sender jeg spørsmålet mitt skriftlig og ber om at det rettes til fengselsleder.

I retten kommer det frem at Breivik er nektet å ha kontakt med forlag og personer i de høyrepopulistiske og kontroversielle nettstedene Document, Resett og Human Rights Service (HRS).

– Kriminalomsorgen definerer HRS, Document og Resett som for ekstreme for meg. Da er det bare venstresiden igjen, sa han.

Stemmer dette?

Definerer KO Document som for ekstrem for Breivik, eller som ekstrem generelt sett? I så fall, hva baserer dere denne påstanden på?

I mangel på svar fra Skien fengsel ringer jeg Breiviks advokat Øystein Storrvik og stiller ham samme spørsmål.

– Jeg har ingen holdepunkter for at han ikke snakket sant om de tingene, det er det eneste jeg kan si, svarer Storrvik.

At en norsk etat potensielt slår et norsk mediehus i hartkorn med en massemorder, er hårreisende. Det forklarer kanskje også hvorfor de trenerte kommunikasjonen mellom meg og Breivik da jeg spurte om et intervju, og hvorfor de bruker fem måneder på å behandle en søknad andre mediehus har fått godkjent tidligere, men hvor Breivik selv har trukket seg. Det forklarer kanskje også hvorfor de ikke ønsker å svare på spørsmålet.

Mandag 31. januar dukker det opp en uventet e-post fra Skien fengsel:

Av hensyn til lovpålagt taushetsplikt kan vi ikke gå inn i enkeltsaker, men fengselet kan gi et tilsvar på generelt grunnlag.

Det følger av straffegjennomføringsloven § 30 at innsatte skal kunne sende og motta postsendinger. Kriminalomsorgen kan nekte å utlevere eller sende postsendinger dersom sendingen inneholder opplysninger om planlegging eller gjennomføring av straffbar handling, unndragelse av gjennomføringen eller handlinger som vil forstyrre ro, orden og sikkerhet.

Der det er risiko for at brevene vil kunne spres til personer som vil la seg inspirere til å utføre lignende terrorhandlinger som innsatte er domfelt for, vil brevene bli nektet sendt ut.

Et ikke-svar, altså. Det var riktignok ikke et spørsmål om hvorfor Breiviks post stopper den ene eller den andre veien, men et spørsmål om hvorvidt Kriminalomsorgen definerer Document som for «ekstrem» for ham.

Det får vi ikke svar på.

Bakgrunnen for at jeg forespurte Breivik om et intervju i mars 2021, var nettopp for å se an hans karakter og verifisere hans påståtte tilregnelighet. Det har den frie dressuren av Breivik i Skien fengsel januar 2022 gitt klart svar på.

Breivik insisterer på at han er et normalt, tilregnelig politisk vesen. Det norske rettsvesenet og Kriminalomsorgen bekrefter hans oppfatning av seg selv, til tross for at hele verden nå har kunnet se at dét ikke kan stemme.

Hvor lenge skal offentlige etater og aktører bekrefte Breviks virkelighetsoppfatning som fattet, og bruke ham som politisk kapital?

Hvor lenge skal dette teateret få lov å holde på?