Mye har vært sagt om hemmelighold og desinformasjon knyttet til håndteringen av pandemien globalt og her hjemme i Norge. I EU er «delete-gate» et stort tema i de mediene som ikke løper ærend for myndighetene, men i all hovedsak har pressen i Norge og globalt lagt seg flate for politikere og myndigheter under pandemien.

Tekstmeldingene mellom EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen og Pfizer-sjef Albert Bourla har satt i gang massive spekulasjoner, i og med at flere av EUs egne politikere, pressen, lovgivere eller privatpersoner er nektet tilgang til SMS-kommunikasjonen mellom de to nevnte, skriver den nederlandske EU-politikeren Sophie in ‘t Veld  i Politico.

Les også: Von der Leyen er bedt om å utlevere Pfizer-tekstmeldinger

Disse tekstmeldingene ble sendt i de første månedene av pandemien i 2020, på et tidspunkt da EU-kommisjonen forhandlet frem milliarder av euro i vaksinekontrakter, og SMS-ene var avgjørende for enhver innsats for EUs reaksjon på pandemien.

EU-kommisjonen har ensidig unntatt alle tekstmeldinger fra EUs åpenhetsregler, derav tilnavnet «delete-gate» på forholdet, som sammenlignes med «Watergate», «Russiagate» etc.

Les også: Vaksineforsker om korona­tiltakene: Uforholds­messige

EUs president Ursula von der Leyen har kommet i hardt vær på grunn av hemmelighold av tekstmeldinger til Pfizer i 2020. Verken hun eller EU-kommisjonen ser ut til å bry seg om kritikken de får. Foto: John Thys, Pool via AP/ NTB

Ville hemmeligholde i 100 år

Da den uavhengige Korona-kommisjonen i 2020 skulle evaluere myndighetenes håndtering av pandemien her i Norge, kom det på bordet et lovforslag fra Justis- og beredskapsdepartementet, som ønsket at kommisjonens taushetsplikt skulle gjelde i hele 100 år.

Kommisjonen fikk tilgang til hva Erna Solbergs regjering diskuterte og baserte sine vedtak på rundt covid-19-håndteringen.

Det er lite trolig at departementet selv kom opp med den fikse ideen om 100 års hemmelighold, men at noen i Solberg-regjeringen syntes det var nødvendig.

Den alminnelige regelen er at taushetsplikt om personlige forhold, samt drifts- og forretningshemmeligheter, bortfaller etter 60 år, men i saken om pandemihåndteringen ønsket departementet «for sikkerhets skyld» å legge på 40 år med taushetsplikt, noe det heldigvis ikke ble noe av.

Hvorfor hemmelighold?

At det blir spekulasjoner rundt en omfattende sak som pandemihåndteringen, er ikke til å undres over. Derfor er størst mulig åpenhet helt avgjørende for at folk i de ulike land skal ha tillit til sine politikere.

Ved å nekte tilgang til sine SMS-er velger EUs von der Leyen en vei som bare har ulemper. Ikke bare slår hun bena under demokratisk ansvarlighet, men hun bidrar til at det rettes mistanker om «uheldig hemmelighold» mot henne selv og EU-institusjonene som helhet.

Men EU-toppene bryr seg tilsynelatende ikke om kritikken.

Det er svært bekymringsfullt at EU-kommisjonen har blitt mindre gjennomsiktig over hele linja – en trend som strider mot løftene von der Leyen ga da hun sikret parlamentets stemmer for hennes valg.

Så hvorfor har hun sviktet løftene sine?

Vel, fordi hun kan, og det skyldes, akkurat som i Norge, først og fremst servile medier. Hadde mediene pepret løs på Ursula von der Leyen dagstøtt, ville hun vært kjørt i senk.

I Norge ga Juristforbundet «Rettssikkerhetsprisen 2020» til de fire statsmaktene. Det vil si at domstolene, regjeringen, Stortinget og pressen delte prisen for «bra jobbing med pandemien».

Pressen har tilnavnet «vaktbikkje» midt oppe i dette, og skal passe på de tre øvrige, men slik ble det ikke i 2020, og heller ikke i 2021.

Fra pressens side stilte man få eller ingen kritiske spørsmål til hvordan Erna Solberg la det hele opp rundt vaksiner, nedstengning etc. Klipp og lim fra statlige pressemeldinger var rådende innenfor pressens omtale av pandemien, der journalister ellers stod skolerett som mikrofonstativ for politikerne og myndighetene det meste av 2020 og 2021.

Det var først mot slutten av fjoråret, og i noen få glimt i år, at kritiske spørsmål ble stilt fra hovedstrømsmediene, da regjeringen på autopilot stengte ned.

Les også: FHI-topp: Må veie ulempen ved å isolere friske smittede opp mot nytten

Under de utallige pressekonferansene regjeringen Solberg holdt om covid-19 og valg av retning for Norge ble det sjelden eller aldri stilt kritiske spørsmål fra journalistene til statsminister Erna Solberg eller helse- og omsorgsminister Bent Høie. Foto: NTB

Har gitt seg selv ekstreme fullmakter

Når regjeringssjefer verden rundt har påberopt seg «spillerom til å gjennomføre krisehåndtering» gjennom hele pandemien, ser det altså ut til at dette tilsynelatende ikke er håndtert på beste måte.

Kanskje er det derfor hemmeligholdet nevnt i de to eksemplene ovenfor fra EU og Norge oppstår.

Når det først er gitt et slikt «spillerom for krisehåndtering», er det vanskelig å tøyle. Det har vi sett i Norge også med de ekstremt mange nedstengningene, snakk om vaksinepass, hjemmekontor eller hets mot dem som ikke kan eller vil ta vaksinene.

Pressen har lagt vekk «Vær varsom-plakaten» og har latt egne ansatte og kommentariatet rulle ut sitt sinne mot dem som ikke har vaksinert seg.

Svak sykehuskapasitet, dårlig beredskap, sommel med vaksiner, skadelige ettervirkninger og død fra vaksinen, konkurser og traumer knyttet til pandemien har fått vesentlig mindre fokus av politikere og presse.

Pressen gidder ikke, eller tør ikke, å gå hardt til verks mot regjeringen eller myndighetene verken i pandemispørsmålet eller i andre saker av svært viktig karakter for samfunnet og den enkelte.

Trolig inntar pressen denne servile holdningen på grunn av pressestøtte og andre statlige ordninger som «NRK-skatten», og man velger å unngå å gå inn i materien med et kritisk og objektivt fokus.

Dermed kan en lite demokratisk kontroll og styring av vår hverdag få løpe fritt.

Demokratiet forvitrer

I EU er «delete-gate» som fenomen i ferd med å bre seg til flere områder enn pandemisaker. I Politico skriver Sophie in ‘t Veld at «delete-gate» tydeliggjør en krise for demokratisk ansvarlighet på institusjonelt nivå i EU. Det er dette strukturelle problemet som burde forårsake mye mer oppstyr enn det har gjort så langt, ifølge avisen.

Klimahysteri, sensur av internett, mislykket energipolitikk, mislykket innvandring og flere andre viktige spørsmål feies under teppet av politikerne, som sammen med pressen angriper dem som stiller spørsmål ved det som skjer.

Flere ganger har vi fra stortingspolitikere i Norge hørt at «det er farlig å kritisere pressen» og/eller «de redaktørstyrte mediene er viktige for demokratiet.»

Min påstand er at det demokratiet våre stortingspolitikere mener er «demokrati», ikke fullt ut er et demokrati, og det er ikke vi som setter fingeren på det som åpenbart er feil, som bidrar til at demokratiet forvitrer.

At et demokrati som vårt i Norge ser ut til å streve i øyeblikket, må politikerne ta ansvaret for selv, enten det gjelder Acer, vanvittig energi- og strømpolitikk, elektrifisering av sokkelen, vindkraftutbygging, CO2-fangst, FNs migrasjonspakt eller alle svindelhistoriene fra Stortinget, der godt betalte politikere tar seg til rette på fellesskapets bekostning og trikser med reiseregninger, boligstøtte og alt hva det er.

Hadde norske politikere virkelig ønsket at «demokrati» skulle bli til noe mer enn at vi får oss servert valgflesk hvert fjerde år, stemmer stortingspolitikere inn for fire år og lar oss lure, så hadde de invitert innbyggerne tettere på beslutningsprosessene, som rammer den enkelte av oss på lommeboka.

Det vil si å innføre folkeavstemninger, flere ganger i året om nødvendig, og spesielt nå når vi ser hva norsk underdanighet overfor EU kommer til å bety for den enkelte av oss og for norsk næringsliv.

Planen er at EU skal være klimanøytral innen 2050. Det vil påvirke måten nordmenn lever på, fordi norske politikere har satt seg som mål å hjelpe klimahysterikere i Europa blant annet ved å innføre tiltak som nødvendigvis øker avgifter her hjemme.

Direktivene og reglene fra EU er på full fart inn i det norske systemet. Høye strømpriser kan bli normalen, økende drivstoffpriser blir et faktum, og det meste av varer blir dyrere, inkludert matvarer.

Og dette kan pågå i ro og mak og i all hovedsak «under radaren» før EU-politikken er totalt innført i Norge, fordi den servile, norske pressen ikke engasjerer seg i denne saken heller.

Og norske politikere sørger for at vi nordmenn føres bak lyset og i liten grad får medvirke, for politikerne vet best og ønsker ingen innblanding.

Vil vi ha det slik?

Kjøp Kents bok her!