Oslo tingrett har satt til side regjeringens vedtak om lisensjakt utenfor ulvesonene i grensetraktene på Østlandet i vinter.
Rovviltnemndene i de aktuelle områdene hadde bestemt at det fra årsskiftet og frem til 15. februar kunne skytes 25 ulv, for dermed å bringe bestanden ned til det bestandsmålet Stortinget har vedtatt.
Regjeringen har anket tingrettens avgjørelse til Borgarting lagmannsrett, men ulven har tiden på sin side. 15. februar begynner paringstiden, og da er jakt ikke tillatt.
Tingretten har dermed fredet ulv som Stortinget har forutsatt ikke har livets rett. Hvis regjeringens anke ikke fører frem, har domstolene satt seg selv over Stortinget ved å underkjenne følgeriktige konsekvenser av vedtak Stortinget har fattet. Dermed forrykkes balansen mellom statsmaktene på en måte Stortinget ikke kan finne seg i. Stortinget må i tilfelle gripe inn og vedta hvor skapet skal stå.
Ulvesaken er illustrerende for hvordan små, men høylytte og ressurssterke grupper får anledning til å ta seg til rette på andres bekostning. Udyrene er en sann plage for mennesker, husdyr og skogsdyr i grensetraktene fra Østfold til Rørosvidda. Elgbestanden går ned fordi ulven tar kalvene. Tusenvis av beitende sauer og lam blir udyrmat hvert år. Ulven spiser småfe levende – begynner med de feiteste kroppsdelene i buken og spiser seg videre mens offeret lever. Dette syns dyrevernere i Oslo er helt ok.
I tillegg kommer de menneskelige lidelsene – gårdbrukere som sørger over tapte saueflokker, bygdefolk som ikke tør å slippe unger ut alene. Langtidsvirkningene av slike påkjenninger kan sette ulegelige og varige spor.
Det er løgn at Norge er forpliktet til å ha ulv. Da Bern-konvensjonen om vern av ville dyr ble vedtatt i 1979, var det ikke ulv i Norge. Landet var ulvefritt i mer enn 100 år. Ulven kom for noen år siden tilbake. Det er godt dokumentert at den er av russisk herkomst. Den er ingen truet art der heller. Det er ulv i titusentall i Russland.
Det er også løgn at ulven er ufarlig for mennesker. Da denne spaltist som unggutt var skihopper, trente vi i Korsmyrbakken. Den hadde navn etter Korsmyra, hvor det ble reist et kors til minne om en kvinne fra en nabogård som ble drept av ulv på vei gjennom utmarka. I en annen del av kommunen er det reist en minnestein over en mann som ble drept av ulv. Ulven er nemlig et menneskefarlig udyr som spiser det den kommer over.
Ulveproblemet kunne vært løst ved å la viltnemnder og kommuner få bestemme, men det vil ikke udyrets fanklubber i Oslo-området høre snakk om. Det er typisk for situasjonen at ulvens heiagjenger selv sitter på trygg avstand fra distriktene hvor udyrene herjer. Eliter som nyter andres lidelser, lar andre ta belastningen for hobbyen sin. Det fins medisinske diagnoser for slik adferd.
Tilsvarende er det også i innvandringspolitikken. De som ivrer mest for en tøylesløs asylpolitikk, sitter selv trygt i det, uberørt av de lidelser som innvandringen påfører andre. Det er nemlig ikke elitenes koner og døtre som voldtas, men andres. Det er ikke kirker og biler i eliters nabolag som stikkes i brann, men i andre områder. Det er ikke elitenes egen velferd som trues, men andres.
Det er en menneskerett å få være i fred – enten fremmede inntrengere har to eller fire bein. I stedet må sakesløse mennesker bare finne seg i å bli offer for andres hobby.
