Jonas Gahr Støre sammen med Anette Krosby, Kara Gerson, Stuart Franklin og Cecilie Malm Brundtland, Knut Brundtlands hustru. Foto: Voss Foundation / Facebook.

Jonas Gahr Støre snakket varmt om fotografiets evne til å påvirke publikum da han som utenriksminister i oktober 2009 åpnet stiftelsen Voss Foundations første store PR-jippo i Oslo, en utstilling av fotografier fra tørkeområdene i Afrika. Æresgjest var fotografen Stuart Franklin, som tjue år tidligere hadde tatt ett av de ikoniske bildene av The Tank Man, rebellen som våpenløs stanset en kolonne stridsvogner i sentrum av Beijing. Nå er stiftelsens tvillingbror, Voss Water of Norway, solgt til Kina, og Voss Foundation har opphørt å eksistere.

IKONISK BILDE: Den ensomme rebellen foran stridsvognene forlangte i juni 1989 demokrati i Kina, men kommunistpartiet mobiliserte hæren. Før demonstrasjonene var over, var flere tusen blitt drept – og partiet hadde fortsatt makten. Denne versjonen av bildet er tatt av Jeff Widener (via AP / NTB).

Voss vann skulle bli global mirakelmedisin, men elitens giverglede tørket inn

Da Knut Brundtland i 2008 overtok som toppsjef i Voss Water of Norway, som produserte drikkevann i designflasker fra en kilde i Agder, var vyene i stratosfæren. Voss vann skulle bli den nye globaliserte økonomiske og politiske elitens nektar – en grønn, utslippsfri, multikulturell, politisk korrekt og miljøbevisst trylle-eliksir, som på mirakuløst vis skulle slukke alt samvittighetsnag over eget luksusforbruk og i stedet overbevise den tørste millionær om at hver leskende dråpe bidro til å redde verden fra fattigdom, klimakatastrofer og krig.

STØTTESPILLER: Jens Stoltenberg (og faren Thorvald) var blant stiftelsens støttespillere, og den tidligere statsministeren besøkte i 2014 en av Voss-brønnene i Kenya. Det fremgår ikke hvem som betalte reiseutgiftene. Foto: Voss Foundation / Faceboook.

Stiftelse med frelser-formål

Instrumentet, som ble konstruert for det frelsende formål, var stiftelsen Voss Foundation, med sete i New York. Den var støttet av en hærskare små og store kjendiser, popstjerner, tre-stjerners kjøkkensjefer, diverse supermodeller og – ikke minst – Aps adelige familier Brundtland og Stoltenberg, med Gros tidligere koffertbærer Jonas Gahr Støre på slep.

«Voss Foundation er basert på en fast overbevisning om at et globalt samarbeid er det mest meningsfulle redskapet for den som vil gjøre en forskjell i verden», skrev stiftelsens president, Knut Brundtland, i årsberetningen for 2010. «Vi tror at folk som kommer sammen på tvers av funksjoner, geografi, sektorer og samfunn for å arbeide i transparent fellesskap med integritet kan utløse og forsterke kraften i uselviskhet, godhet og nestekjærlighet. Denne tilnærmingen har gitt oss store resultater, og vi ser fram til å ekspandere stiftelsen i kommende år.»

DET RETTE ELEMENT: Voss vann på rett plass, mellom sølv og krystall, på fiffens festbord. Foto: Voss Foundation / Facebook.

Magiske virkemidler

I samme gloriøse dokument, som er arkivert i Securities and Exchange Commission i New York, ble de magiske virkemidlene utdypet: «Voss Foundation ble stiftet i 2008 med generøs støtte fra Voss of Norway ASA. Voss har innrettet selskapet og de filantropiske operasjonene mot produktets iboende kvaliteter: rent vann fra rene kilder. Voss har adoptert en holistisk (!), bærekraftig tilnærming til hvordan produktet bringes til markedet – samtidig som man strever for å beskytte ressursgrunnlaget som produktet strømmer fra. Voss har forpliktet seg til å redusere selskapets CO₂-avtrykk fra det øyeblikket det tapper sitt artesiske vann til konsumenten resirkulerer flasken. Voss-selskapet fortsetter å støtte Voss Foundation både med varer og økonomiske tilskudd.»

Det hadde tilsynelatende ingen betydning at vannet ikke var artesisk (fra en grunnvannskilde under trykk). Det var i virkeligheten identisk med Iveland kommunale vannverks produkt, noe alle innbyggere daglig fikk i springen, som TV2 avslørte. I Voss Water of Norways sylindriske flasker var det likevel som om væsken avstedkom psykedeliske fantasier. Det gjorde igjen at selskapet og stiftelsen nærmest ble til en improvisert modell for den mye større eksperimentelle revolusjonen ovenfra som den samme eliten skulle iverksette noen år senere, det såkalte grønne skiftet.

REKLAME: En reklameplakat for stiftelsens virksomhet. Foto: Voss Foundation / Facebook.

Boret vannbrønner

Det var ikke bare luft og svada. Det finnes ingen offentlig tilgjengelig totaloversikt, men Voss Foundation boret i årene fra 2009 til 2018 antakelig mellom 50 og 100 vannbrønner i Mali, Kenya, Kongo, Swaziland, Uganda og Liberia. Det ble lagt rørledninger, satt opp solpaneler og innrettet tappe- og vaskestasjoner.

KAMPANJE: I kampanjen «31 days to make a difference» i 2011 ble salget av Voss flaskevann og innsamlingen til Afrika direkte koblet sammen. Foto: Voss Foundation / Facebook.

I noen PR-kampanjer ble det hevdet at Voss Foundation i samarbeid med andre private veldedige institusjoner hadde skaffet rent vann til mer enn 100.000 personer i områdene sør for Sahara, som er blant Afrikas fattigste, men tallet er umulig å verifisere. Hvor mye Knut Brundtland og hans stab greide å samle inn, er heller ikke kjent. Med utgangspunkt i tallene som foreligger, kan det dreie seg om 5–8 millioner US dollar, hvorav henimot to millioner dollar synes å ha kommet som bidrag fra Water of Norway.

KVINNELIG AVLEGGER: Gro Harlem Brundtland (øverst til høyre) ble medlem nr. 1 i Voss Foundations avlegger Women Helping Women og forsøkte gjennom ulike opptredener, bl.a. sammen med den populære artisten Jewel (nederst til venstre) å stimulere til donasjoner, men det ble aldri nok. Fram til 2015 hadde WHW samlet inn 750.000 dollar, antakelig brutto. Foto: Voss Foundation / Facebook.

En god del kom fra kunstauksjoner, salg av smykker og afrikansk håndverk og samarbeid med designbutikker og restauranter. Eksakt hvor mye som kan klassifiseres som gaver direkte fra den smellrike norske eliten, lar seg ikke beregne. I forhold til Ap-elitens grenseløse vyer synes tallet å være beskjedent når man tar problemets størrelse i betraktning. Minst 300 millioner av Afrikas befolkning mangler fortsatt tilgang til rent vann.

Likvidert i 2020

Under den glamorøse fasaden og PR-kampanjenes ordflom var realitetene dystre. I konkurranse med de globale mastodontene som Pepsi-Cola, Nestlé og Evian greide Voss Water of Norway aldri å oppnå et gjennombrudd – til tross for den direkte appellen til woke-generasjonens tankegods. Ifølge Dagens Næringslivs beregninger tapte selskapet minst en milliard kroner i løpet av sine første 20 år, noe som igjen ledet til at Voss vann i 2016 ble solgt til milliardæren Yan Bin, med nær tilknytning til Kinas kommunistiske parti.

Den nye eieren syntes ikke å være like opptatt av Knut Brundtland og ideene til hans krets av venner i og utenfor Ap. I 2018 ble proppen skrudd til. Voss Foundation i New York syknet hen og visnet. Den siste rapporteringen til Securities and Exchange Commission viser at drømmestiftelsen ble likvidert og opphørte all virksomhet i 2020. De siste 2000 dollar i kassen ble samme år overført til Georges Malaika Foundation, som ledes av den kongolesiske supermodellen Noella Coursaris Musunka og i mange år hadde samarbeidet med nordmennene.

VANNPUMPE: Et betydelig antall vannpumper av denne typen ble mellom 2009 og 2018 boret og bygd i land i de fattige områdene sør for Sahara. Hvem tar seg av vedlikeholdet etter at Voss Foundation ble likvidert i 2020? Foto: Voss Foundation / Facebook.

Ingen vil snakke

Til tross for store anstrengelser har det ikke lyktes å komme i kontakt med noen av dem som sto bak og drev Voss Foundation. Ingen offentlige redegjørelser er gitt om hva som skjedde da pengestrømmen ble skrudd av og stiftelsen nedlagt i 2020. Knut Brundtland avslår å svare på spørsmål, og de øvrige involverte besvarer verken mail eller telefoner.

«Nedleggelsen skyldes vel at midlene manglet», sier en insider som ikke vil bli sitert, og som hevder ikke å kjenne til overveielsene i det indre miljø.

Svaret er ikke godt nok. Ikke mindre enn tre norske statsministere – Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre – har opptrådt som stiftelsens støttespillere, og Ap’s kingmaker Knut Brundtland var president. Det er med store ord og en klar ideologisk målsetting innsamlet og brukt et beløp på mellom 50 og 100 millioner kroner, dels for å avhjelpe fattigdom i Afrika, dels for å gi selskapets flaskevann en ferniss av nobel barmhjertighet og politisk korrekthet.

Ingen i offentligheten vet om likvideringen av Voss Foundation i realiteten betydde at vannpumpene i tørkeområdene ble abandonert – med de løpende krav til vedlikehold som uten tvil foreligger. Hvis initiativtakerne har inngått klare avtaler og avsatt de nødvendige midler til oppfølging av tiltakene, kan man jo bare si det. I motsatt fall kommer spørsmålene: Var de prektige ordene om hjelp til de fattige bare en politisk bløff i håp om å redde flaskevannfabrikkens økonomi og egen prestisje? Hvorfor ble ikke deler av salgsbeløpet på en milliard kroner fra den kinesiske kommunisttoppen avsatt til et fond for Afrika-prosjektene? Det dreide seg tross alt om et beløp på sikkert 400–500 millioner som ble delt mellom aksjonærene, hvorav Brundtland-familien mottok 90 millioner?

Kan virkelig tre norske statsministre leve med så pinlige spørsmål – i en situasjon der etterkommerne vil presse gjennom en grønn revolusjon ovenfra, som foreløpig har gjort levekårene verre for hele Norge og som ingen vet slutten på? Har de rett de som hevder at politikerne iverksetter ting uten å ane følgene, og deretter søker dekning med fast hånd rundt egen pengepung? Vanlige folk må i så fall ta støyten, enten de bor sør for Sahara eller i Norge.

* * *

For statsminister Jonas Gahr Støre ligger det en ufrivillig ironi i at han åpnet Voss Foundations virksomhet i Norge i 2009 med å snakke varmt om bildenes makt – i samtale med en av fotografene som tok det ikoniske blinkskuddet The Tank Man da Kinas demokratiske bevegelse ble drept i 1989.

Nå er vannselskapet solgt til det fortsatt brutale og kommunistiske Kina, og hovedeieren står undertrykkerne nær – som et sentralt medlem i kommunistpartiets nasjonale og internasjonale «etterretningsfront». Stiftelsen er likvidert, og alt det Støre sikkert velmenende sa i 2009, fremstår i et grelt lys.

Kan en statsminister virkelig leve med sånt – etter strømprisenes eksplosjon, Taliban-skandalen og en tillit i folket som blir mer og mer tynnslitt? Er Støre en virkelig statsleder, eller er han den evige koffertbærer?

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!