Sammenhengen mellom de meningsbærende begrepene i overskriften er ikke umiddelbart åpenbar, men den er der. Vi tar det etter tur og begynner med slutten, som seg hør og bør når man vil drive ap med kronologien eller andre rekkefølger, så skal det nok komme for en dag hvilke gjensidige påvirkninger som trekkes frem for nennsom dissekering. Sannheten er at de stikker riktig dypt i vår politiske samtid, hvilket gjør det desto mer spennende å identifisere og avdekke forbindelsestrådene.
Som sportselsker med kjærlighet til og med til norsk fotball (sistnevnte forhold har rett nok kjølnet betydelig under senere år), så unngikk det selvsagt heller ikke meg at Nils Arne Eggen nylig gikk bort. Han var en ytterst habil fotballspiller, spilte til og med på landslaget flere ganger, men prestasjonene som trener overgikk vide alt han oppnådde under egen aktiv karriere.
Eggen var verbalt begavet og likte dessuten godt å dele med andre sine mange innsikter på ulike felt. Mye av dette ble sammenfattet i boken om godfot-teorien («Godfoten: Samhandling – veien til suksess»), som kom ut for drøye 20 år siden og oppsummerte faktorene og tenkningen bak suksessen Rosenborg ballklub (RBK) hadde mens Eggen holdt i rorkulten. Mye av innholdet var vettug tenkning på sitt beste, ofte med sosialdemokratisk tilsnitt (Eggen la aldri skjul på sitt ståsted innen arbeiderbevegelsen og medlemskap i bevegelsens dominerende politiske parti, Ap; han ble til og med i sin tid tilbudt en ministerpost i Thorbjørn Jaglands regjering, men takket klokelig nei), som fant gjenklang i den norske folkesjelen. Innsikt om at «vi blir alle bedre av å gjøre hverandre bedre», er lett å forstå i et samfunn der godt om vær, vind og dårlige tider har lært strevsomme mennesker betydningen av å løfte i flokk.
Det var imidlertid et litt annet godfot-prinsipp jeg ønsket å løfte frem, et som vokste ut av Eggens forkjærlighet for angrepsfotball, selv om overføringsverdien er langt bredere: Man skal trene først og fremst på det man er god til, altså heller søke å bli enda bedre på dette enn å arbeide i stadig motvind for å kompensere for ulike svakheter. Det er to ting ved denne læresetningen som fortjener avklaring før vi går videre. Det ene er at rådet selvsagt ikke skal tolkes dithen at man bør neglisjere utbedring av svake sider, for eksempel dårlig forsvarsspill; heller ikke dette godfotprinsippet er ment å trekkes ad absurdum. Det andre er at jeg i det følgende absolutt ikke har til hensikt å usurpere avdøde Eggens tenkning på noe vis ved å sette den inn i en politisk sammenheng Eggen selv aldri ville gått god for. Han og jeg stod/står langt fra hverandre politisk – han var sosialdemokrat, mens jeg er nasjonalkonservativ –, men dette forhindrer ikke at også jeg kan tolke og videreføre deler av hans lære. Intet av det jeg kommer frem til, skal legges Eggen eller hans minne til last.
Utfallslikhet er et ord jeg først nylig oppdaget at fantes på norsk; dersom det virkelig er en nykomling, så desto bedre, for det klinger godt og fyller så avgjort et tomrom. Ordet svarer til det engelskspråklige «equity», som de fleste nordmenn heller ikke kjente inntil for kort tid siden, men som innen dagsaktuell, woke-inspirert amerikansk politikk er brennhett i og med at det står for «equality of outcome». I klassisk rettferdighetstenkning med utspring i den store franske revolusjonen («frihet, likhet og brorskap!») gjaldt den etterstrebete likheten derimot «equality of opportunity», altså mulighetslikhet. Jeg tror knapt noen rettferdighetssøkende mennesker, fra Martin Luther King til Mimisbrunnr og forbi, finnes som ikke stilte/stiller seg bak denne opprinnelige ambisjonen.
Men i dag er dette klassiske likhetskravet ikke lenger tilstrekkelig, åpenbart; utfallslikhet forlanges nå mellom etniske grupper, over kjønnsgrensene (hvor mange kjønn har vi i dag, forresten?) og i alle andre sammenligninger man måtte finne det for godt å trekke. Utfallet skal være likt og dermed basta, for ellers er det urettferdig! Og urettferdighet kan man ikke akseptere i verden, det ville jo være nettopp urettferdig, ikke sant?
Så tråkker man til fra alle hold og kanter med kompensasjonsordninger av de mest omfattende og kreative slag for å kvitte seg med denne påståtte uretten som i praksis rammer alle andre enn hvite heteroseksuelle menn, og gudene skal vite at det ikke er ubetydelige ressurser som brukes på å bygge en fager, ny verden. Menn skal bli sykepleiere og kvinner ingeniører, og alle skal tjene like mye (men vær du sikker på at i praksis skal noen i god Orwell-ånd tjene «enda likere mye»). I samfunn der man har rase-aspektet enda nærmere inn på huden enn hos oss, skal igjen særlig den hvite mannen (som er dobbelt skyldig i kraft av både hudfarge og kjønn) tuktes, tuktes og atter tuktes til nåtidens så vel som fortidens synder er utsonet. Mantraet fortjener å gjentas i all sin absolutte kravstorhet: Rettferdig blir det ikke før total likhet oppnås langs alle viktige parametere!
Men biologien er ikke rettferdig og har aldri vært det. Mens «like muligheter» var og er et verdig prinsipp for samspillet mennesker imellom, så er kravet om «like resultater» akkurat den type tenkning som veien til vår alles felles undergang er brolagt med, naturligvis sammen med gjengangeren «gode forsetter».
De fleste kan bli bedre med trening, men genetiske forutsetninger (tro aldri annet enn at slike finnes, til og med som grenser for hva som er oppnåelig) finnes: Du kan ikke lære en ku å gå på line eller danse ballett, uansett hvor mye trening og spesialpedagogikk som investeres i prosjektet. Ikke bare er det umulig, men det ligger også et sanseløst sløseri i å bruke samfunnsressurser på å forsøke å lære alle alt. Dessuten er det ikke på gruppenivå (eksempelvis innen jordbruket, på et fotballag, i et symfoniorkester eller samfunn) gunstig om alle skal produsere melk, være farlige foran motstanderens mål, spille førstefiolin eller være ledende politikere, direktører eller hva det nå måtte være. Man trenger ulike mennesker i ulike roller for å oppnå best mulig totalresultat, så enkelt er det. Akkurat hva dette angår, er mangfold virkelig en velsignelse.
Tar man denne innsikten inn over seg, så aksepterer man uten videre at det er vesentlig klokere, og fremfor alt mer laseggjørlig (unnskyld, men det er slikt et fint nyord!), å trene dem mer som har de beste forutsetningene, enten det er snakk om fotball, matematikk, fag som forutsetter god romfølelse sammen med evne til fysisk forståelse av virkeligheten, lingvistisk talent eller yrker der empati avgjør hvor bra du klarer jobben. Alle disse profesjonene eller yrkesretningene er det bruk for, og ingen av dem er på noe magisk vis «bedre» enn de andre. Eller, om vi skal holde oss innen dansende-ku-metaforen litt til: Hvem i all verden sier at det er bedre å danse på line enn å bidra med melk og kjøtt?
Så er det noen som kommer dragende med penge-argumentet i sammenhengen: Noen yrker er bedre betalt enn andre, og rettferdig blir det ikke før også lønnen er lik, sier de. Men hva betyr lik lønn, er det per time eller uke eller år? Er resultatet avgjørende eller tiden man bruker? Inkluderer man ti års ulønnet utdannelse i den totale arbeidstiden? Skal verdensmesteren i sjakk tjene like mye som en som også synes det er kjekt å spille, og som forlanger utfallslikhet med profesjonelle sjakkspillere?
Slik kan man rett og slett ikke ha det, for å si det enkelt og krast, vi har ikke råd til å holde på med ideologidrevne absurditeter. Man kan late som om etterspørselen ikke skal bestemme prisen på tjenester, eller protestere mot at granitt koster mindre enn gull, men personlig gidder jeg ikke investere mye energi i slike diskusjoner. Noe er for dumt til å engasjere seg i mer enn ytterst sporadisk.
Uansett er det for samfunnet en utrolig dårlig investering ikke å satse større ressurser (både relativt og absolutt) på å gjøre de beste bedre – på skolen så vel som fotballbanen, enten du spiller cello, er hag med hendene, er en kløpper til å lage velsmakende mat eller har godt lag med barn. Vi trenger dem som er gode til det de holder på med, og så gjør det faktisk ikke det spøtt om rørleggeren oftest er mann eller barnehagelæreren kvinne. Fremfor alt er det veldig greit at de som alt i ung alder utmerker seg på et eller annet vis, stimuleres til å utvikle sine sjeldne evner. Blir de det beste de overhodet kan bli, vil de siden trekke resten av oss etter. Et samfunn som beveger seg og styres ved hjelp av forhjulsdrift, har på alle måter et bedre og mer stabilt momentum fremover enn om ferden medieres ved at alle står bak og dytter.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
