Jehovas Vitner mister statsstøtten for måten de behandler outsidere/dissidenter på, har statsforvalteren i Viken bestemt. Bak denne anonyme, fremmede tittelen skjuler den gamle KrF’eren Valgerd Svarstad Haugland seg. Hun omtales i nyhetene bare som «statsforvalter». Kunne de ikke i stedet tatt skrittet og kalt dem «stattholdere», for omdøpning av gamle innarbeidede navn som fylkesmann er ikke tilfeldig. Man rykker opp de historiske røttene og tar fra oss referansene.

Ordet statsforvalter signaliserer hvem innehaver har lojalitet til: staten. Staten er blitt et byråkratisk monster som går sine egne veier. Den realiserer ideer som er fremmede for befolkningen, men for å vinne aksept hekter de dem på fenomen som vi nikker moralsk gjenkjennende til: Vi vil at folk skal behandles pent. De fleste av oss vet ikke stort om Jehovas Vitner bortsett fra en og annen brosjyre og et og annet hjembesøk. Det er langt mellom begge deler, så vi er overlatt til å stole på statsforvalteren. Kan vi det?

Svarstad Haugland tilhører sjiktet som er innstilt på signalene ovenfra. Disse introduseres uten den transparens og det ansvar som et demokrati forutsetter. Vi får høre at vi må stole på myndighetene. Demokrati=tillit, og de som styrer representerer demokratiet. Vi må altså ha tillit til at det de gjør er riktig. Dette er definisjonen på en autoritær stat slik vi kjenner det fra gamle dager.

I autoritære stater dukker det stadig opp nye navn, og alt er under omorganisering hele tiden. I dag fikk vi høre at et tyvetalls forbrukerklagenemnder skulle samles i én stor organisasjon. Et nytt navn, en ny organisasjon. Blir byråkratiet mindre? Neppe. Det vi merker, er at ting blir mer toppstyrt. Den sentraliseringen Sp klaget over tidligere, er bare småtteri mot det som nå er på vei. Oppløsning av Viken blir en prøvesten.

Den nye autoritære staten er ikke god med navn: Svarstad Haugland lanserte i slutten av oktober Egenberedskapsuka. Det er Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredskap (DSB), som har ideen, og direktoratet ba oss lagre store mengder vann. Husholdningene skal kunne klare seg i tre dager med bortfall av vitale tjenester. Ingen forklarer hva slags scenarier myndighetene ser for seg. Hva er det de har i tankene? Vet de noe de ikke vil si?

En del av beredskapen er den uformelle som legges på husholdningene, og her dukker interessante tanker opp:

* Husholdningenes egeninnsats kalles uformell beredskap. Uformell beredskap omfatter det fysiske beredskapslageret hjemme, men også tidligere erfaringer, kunnskap om lokal geografi.

* Uformell beredskap er også å ha sosiale nettverk og mobiliseringsevne, der man kjenner til og kan dra nytte av hverandres kompetanser, er viktige ressurser ved en krise.

Man sier selvfølgeligheter, men i den nye statstenkningen hvor sosiale medier fyller mye, er sosiale nettverk noe som mange aktører interesserer seg for. Sosiale medier driver allerede kartlegging av oss og våre nettverk. Hvorfor ikke staten? Til et godt formål. Her har pandemibekjempelsen flyttet mange grensestolper. Ting som tidligere var utenkelig, er nå om ikke selvfølgelig, så innen rekkevidde.

Alt er selvsagt basert på tillit, som er et annet ord for tøyelighet. Det må du ikke si høyt, men det er dét det betyr. En betydelig del av befolkningen finner tilfredsstillelse i å føye seg. Hvis myndighetene spiller på denne gruppen, vil de kunne bruke dem til å presse de mer uavhengige, individualistene.

Det har vi sett under pandemien, og mediene har spilt frontrollen som innpiskere.

Folk sier nå på ramme alvor: Vi har lurt på hvordan tyskerne kunne bli nazistenes villige medløpere. Men nå vet vi svaret.

Det var ikke tilfeldig at Robert Malone var inne på det samme i intervjuet med Joe Rogan: Hvordan kunne det ha seg at et høyt utdannet, kultivert folk kunne bli «barking mad» på tredvetallet?

Da gikk alarmen i Big Tech. Bare det å stille spørsmålet med referanse til vår egen tid, utløser inkvisisjonens støveltramp, presis den tendensen Malone kritiserte. Men det skjønner ikke de autoritære. De skjønte det ikke på 60-tallet, og de skjønner det ikke i dag.

Identitetskulturen er ikke rotfestet i frihet, men i tvang. Derfor vekker den motvilje og motstand. Du kan ikke kansellere deg til frihet.

Neil Young er dum nok til ikke å ha forstått dette. Han truet Spotify: Fjern Rogan eller min musikk. Valget var ikke vanskelig for Spotify. Rogan har 200 millioner lyttinger i måneden. Young kunne bare pakke sammen.

Men da går gammelmedia amok. NTB er blitt helt innkrøkt. De vil ikke en gang nevne Robert Malones navn. Kineserne kunne ikke fremstilt det bedre:

Spotify har en millionkontrakt med Rogan som i forrige måned intervjuet en lege som er blitt en helt blant vaksinemotstandere, men som er utelukket fra Twitter for desinformasjon. Han hevder blant annet at millioner av mennesker er blitt hypnotisert til å tro at vaksinen hindrer alvorlig sykdom. (NTB)

Hvis du befinner deg i en autistisk boble, glir dette ned. Men ikke hos mennesker som lever i en pulserende verden.

Gammelmediene er ved å bli autister. Som Tucker sa i natt: Om ti år finnes ikke CBS mer.

Fellesnevner for denne kampen er frihet. Millioner av mennesker har under pandemien oppdaget at det er deres frihet som står på spill. Den blir tatt fra oss bit for bit.

Derfor er den lille historien om Jehovas Vitner viktig. Skjer det ikke klanderverdige ting i andre trossamfunn? Hva med den katolske kirke? Det oppgjøret er ikke over. Det har ingen statlig overføringsverdi, men moralsk er det samme sak.

Vi burde merke oss at staten bruker sin økonomiske makt til å straffe og disiplinere. Den har også luket ut Human Rights Service. For å statuere et eksempel. Staten følger Maos oppskrift: Straff én og oppdra hundre.

Det mest knusende motargument er å spørre hvordan det står til i alle de andre nye trossamfunn som staten støtter. Hvordan står det til i moskeene og de muslimske foreningene?

Men det spørsmålet blir ikke stilt.

I stedet inviteres Taliban til Norge.