Hans Rustad 
Tommy Sørbø er en våken herre. Han var på nippet til å klikke liker på et innlegg av ordfører i Porsgrunn, Robin Kåss, som roste egen regjering for Taliban-invitten. Men så kom han til å tenke på at Kåss for ikke lenge siden ville nekte SIAN beskyttelse på torgmøter. De fikk vær så god betale for sikkerheten selv. Sørbø begynte å tenke etter, og jo mer han tenkte jo mindre sans fikk han for Kåss og – viste det seg – hele formannskapet. For det var ingen som protesterte mot bannlysingen av SIAN.
For alle vet hva som ville bli resultatet: Hvis SIAN våget å stille uten beskyttelse ville det ende i mer enn symbolsk vold. De har ikke råd til å betale for sikkerheten. Så det var i virkeligheten munnkurv den tidligere statssekretæren i Helsedepartementet gikk inn for, og ikke bare han. Hele formannskapet.
Med liv og lyst. Ingenting varmer som å dundre løs mot SIAN. Sørbø fant derfor omfavnelsen av Taliban-forhandlingene skjærende falsk og bestemte seg for å sjekke hva som var blitt sagt på møtet der SIAN ble fratatt politiets beskyttelse.
Saken innledes ved at representanten Trond Ingebretsen (AP) går opp på talerstolen, viser fram en plakat og slår fast: «Dette her har ingenting med ytringsfrihet å gjøre!» Og hva er så avbildet på plakaten? Jo, den svenske kunstneren, Lars Vilks´ tegning av Muhammed som hund, og dét både med tittel og Vilks´ signatur. Tegningen har også en tekst, som helt opplagt driter ut religionsstifteren Muhammed, men ikke hans tilhengere.
Dette er Ola Dunk på det verste. Hvem er Lars Vilks? Hvordan er han blitt behandlet? Hvilken skjebne fikk han?
Disse spørsmålene kan ikke formannskapet besvare, ganske enkelt fordi det ikke interesserer dem. Men heller ikke norske medier. Hvis de har omtalt Vilks har det vært på samme måte som med SIAN. At Vilks brant opp under en bil for noen måneder siden er leit, men raker ikke norske politikere.
Ytringsfriheten når det kommer til islam ble tatt av plakaten for lenge siden. Ytringsfriheten er erstattet med Den Gode Smak. Hvem som bestemmer den? Den offentlige mening, dvs mediene, politikerne og i økende grad muslimer. Det er en definisjon på å være god at man beskytter muslimer mot fæle folk som Vilks og SIAN.
De som vil det gode vil også Den Gode Smak. Det hele gir seg selv. Bare stig om bord.
Hvis du prøver å si at slike systemer har vært prøvd før, og finnes i andre land hvor det ikke er trivelig å bo. Eller at Ibsen forsto trusselen fra majoriteten, og at flertallsstyre ikke er det samme som demokrati, ville du blitt møtt med uforstående blikk. Dannelsen en slik bevissthet forutsetter, blir det stadig mindre av. Faktisk er det slik at det er mer av den på grasrota enn i de høyere lag.
Hvordan var det mulig? Svaret er enkelt, og det handler ikke om plakaten, men om hvem som har laget plakaten, eller rettere sagt plakatene, SIAN.
Det fantes nemlig nok en plakat til demonstrasjonen i Porsgrunn, der motivet viste religionsstifteren Muhammed i en intim situasjon med en sau. En vulgær, blasfemisk og sikkert krenkende tegning for mange muslimer, men som likevel ikke bryter norsk lov, og som neppe er verre enn den utskjellingen og raljeringen som mange kristne måtte tåle fra Hedningesamfunnet for flere tiår siden.
Ja, det ville være det samme som å gi alle de voldelige fundamentalistene rett inkludert Taliban, som mener Sataniske Vers og Muhammed-karikaturene ikke kan beskyttes av ytringsfriheten, fordi slike ytringer er bevisste provokasjoner rettet mot den muslimske verden.
Det kan ikke sies ofte nok: Ytringsfrihet er ikke noe vi må gjøre oss fortjent til. Den gjelder for alle, selv for tullebukker, fundamentalister og forbrytere.
