Pandemien har avslørt for oss alle at sikkerhetshysteriet trumfer alt annet. Dette skyldes kanskje en ideologi om at vi må ta hensyn til de reddeste blant oss, samt at vi har ledere med et umettelig behov for å ha ryggen fri.

Dette skriver Kristian Gundersen i en Ytring i NRK. Gundersen er professor i fysiologi ved UiO.

Han gir et tenkt eksempel:

For eksempel avbrøt man undervisningen ved alle skolene i Oslo høsten 2011 midt på dagen og sendte elevene hjem fordi 4 av 94000 solgte brannslukningsapparater (0,004 prosent) i Europa av en bestemt type hadde fått en utblåsning i løpet av 6 måneder. For øvrig uten at noen ble skadet.

Slik har myndighetene tenkt fra 12. mars 2020 til i dag. Denne tankegangen kjenner vi igjen fra moderne HMS-regimer.

Alle tenkelige og utenkelige risikoer skal evalueres skriftlig, og enorme ressurser går med til dokumentasjon.

Som da en professor falt i trappa på UiO og døde, første ulykke av sitt slag på 200 år. Da ble det diskutert i fullt alvor om man skulle utarbeide regler for å holde seg i gelenderet.

Slik er det for øvrig på oljeplattformene.

Skal vi kreve hjelm ved aking? Skal vi forby treklatring i barnehagen? Skal vi virkelig påby redningsvest når man ror på en liten innsjø?

Gundersen er skeptisk.

Under epidemien har en tilsvarende uhemmet føre-var-tenkning kommet til syne, særlig i Helsedirektoratet. For ikke å snakke om allehånde nettgrupperinger.

I andre land er det omtrent forbud for barn mot å klatre, leke fritt og utforske verden. Om det ikke er forbudt, så sørger foreldrene for overbeskyttelsen. Slike foreldre kalles «helikopterforeldre».

Dette skaper barn som ikke er i stand til å vurdere risiko, tenke selv og ta ansvar. Resultatet er svake mennesker som hyler om social justice hvis ikke alt går deres vei når de vokser opp.

Alt som går galt, er noen andre sin skyld.

Våre myndigheter har opptrådt som helikopterforeldre for en hel befolkning. Resultatet er at store deler av allmennheten har opptrådt som hysteriske barn, livredde for en sykdom med 0,12 prosent dødelighet ved infeksjon (før omikron).

De over 80 år hadde 96 prosent sjanse for å overleve. Medianalderen for covid-assosiert død er omtrent den samme som levealderen i Norge (83 år).

Safety is the new shut up, sa Mark Steyn en gang.
Ta vaksinen, ellers dreper du bestemor, sa sosiale medier.

Frykten er deres viktigste våpen

Tiltak var nok nødvendig. Men de altomfattende, livsendrende tiltakene? De virker som en voldsom overkill.

Gundersen peker på noe vesentlig:

Det er en ideologisk motstand mot naturlig immunitet, som var det som stoppet epidemier før vi fikk vaksiner.

Selv tenker jeg at denne motstanden er begrunnet i at våre såkalte ledere ikke kan ta æren for naturlig immunitet. Man kan ikke gi velferdsstaten og omsorgsfulle politikere æren for en epidemi som brenner seg ut på naturlig måte.

Gundersen siterer Lord Sumption, som allerede i mai 2020 sa det slik: «There is more to life than the avoidance of death».

Life is a drink with friends. Life is a crowded football match or a live concert. Life is a family celebration with children and grandchildren.

Life is companionship, an arm around one’s back, laughter or tears shared at less than two metres. These things are not just optional extras. They are life itself.

They are fundamental to our humanity, to our existence as social beings. Of course death is permanent, whereas joy may be temporarily suspended. But the force of that point depends on how temporary it really is.

Debattredaktør Solveig G. Sandelson i Stavanger Aftenblad er inne på lignende tanker.

Frå natt til onsdag 26. januar er det slutt på karantenar for dei fleste av oss. Eg blei først barnsleg glad av den beskjeden. Og så blei eg ganske uroleg. For det er ikkje meininga at ein skal bli glad og takknemleg for at staten lar friske ungar få vera ute.

Har eg blitt så sjukt avhengig av staten i kvardagen min? Og finst det verkeleg gode grunnar til at staten skal ta kvardagen frå folk lenger?

Kombinasjonen av velferdsstat, et forvokst byråkrati, redusert frihet, medier som bedriver skremselspropaganda og store deler av befolkningen som ennå ikke hadde forstått at staten ikke er til å stole på:

Derfor fikk vi en massepsykose.

Dette er i ferd med å endre seg. Tiltakene virker stadig mer meningsløse for en økende andel av befolkningen.

Vaksinene virker ikke. Hvis de hadde virket, ville tiltakene vært avskaffet for lenge siden.

Mutasjoner er ikke livsfarlige. Omikron er ingen trussel, men en løsning.

Så kom strømkrisen, som tok knekken på illusjonene. Så kom Taliban på besøk.

Les også: Åpent brev til den norske regjeringen: Angående Taliban

Tilliten synker. Myndighetene mister grepet. De blir gjennomskuet.

Slipp oss fri, nå! Hvis ikke tar vi friheten tilbake, uten deres tillatelse, som vi strengt tatt ikke behøver hvis vi er mange nok.

De reddeste blant oss