«Saken» er ikke bare de sultende afghanske barna. Det finnes fundamentalistiske bistandsbyråkrater, som Jan Egeland, som mener at internasjonale sanksjoner er like skadelige for befolkningen som Taliban. Men alle tenkende mennesker hører at Anniken Huitfeldt forsøker å vinne diskusjonen om Talibans besøk. For å oppnå det, må Huitfeldt jukse, og når hun jukser, viser hun at hun ikke har forstått hvem hun har med å gjøre.

I Politisk kvarter i dag dro Huitfeldt «hva-hvis»-kortet. Hvis Afghanistan destabiliseres som følge av sult, kan igjen Afghanistan bli oppmarsjområde for internasjonal terror, slik vi så 9/11, sa Huitfeldt. I virkeligheten driver hun utpressing av sin egen regjering: Hvis vi ikke hjelper, kan vi få en ny migrantstrøm, og det vet hun at lytterne ikke vil ha. Bedre å hjelpe der nede.

Huitfeldt var ikke med på at Taliban har vunnet en seier bare ved å komme. – Tvert imot, sa hun.

Huitfeldts problem er at hun ikke er i stand til å erkjenne hva Taliban står for. Det oppfatter store deler av befolkningen. De ser bilder av disse skjeggete mennene, og tirsdag hørte de dem selv si at det er kvinnene som provoserer soldatene. Det er kvinnenes egen skyld at de må straffes.

Det skillet som Huitfeldt skisserer mellom Taliban og al-Qaida og IS, eksisterer ikke så knivskarpt som hun gjerne vil ha det til. Det er forskjellen på regional og internasjonal terror. Men terror er det like fullt.

Taliban terroriserer sin egen befolkning. IS terroriserer hele verden. Men terror er og forblir terror.

Huitfeldt og den norske regjeringen legger opp til et løp der de kommer inn og støtter en terroristbevegelse som er komplett udugelig fordi den ikke vil, eller ikke klarer, å hjelpe befolkningen. Regjeringen setter seg selv i en håpløs moralsk posisjon.

Det er utgangspunktet som er feil: Det politiske Norges uvilje mot å forstå salafistisk islam. At broren til lederen for Haqqani-nettverket var med til Oslo, sier alt. Det var ingen tilfeldighet. Han sitter også i regjering. Yngstebroren likeså. Haqqani-nettverket er en integrert del av Taliban.

Haqqani kunne ha drept Huitfeldts forgjenger på Hotel Serena, sittende statsminister Jonas Gahr Støre. Men det er som om det ikke går inn at det er de samme folkene man inviterte til Oslo.

Da er man over i selvutslettelse. Den norske politiske eliten har ikke forstått hvem som angrep den norske delegasjonen i 2008. Selv ikke når en norsk journalist blir drept, synker det inn. Man forstår ikke hva man står overfor.

Besøket er illevarslende. Ikke for Taliban, men for Norge. Et lite land med drøyt fem millioner innbyggere velger å bruke sine krefter på å redde mennesker tusenvis av kilometer unna. Ingen spør hvorfor Norge har dette store ansvaret. Det er heller ingen bevissthet om Biden-regimets katastrofale nederlag. Heller ikke dét har gått inn hos den norske eliten. Man snakker ikke om det.

USA står overfor mer terror etter å ha sluppet inn millioner av mennesker som man ikke aner hvem er. Synagogeangrepet i Texas er bare et forvarsel.

Taliban-flørten er et farlig spill. Hvor er bevisstheten om at verden er blitt destabilisert av Biden-regimet, som nå vil starte direkte forhandlinger med Iran?

Alt dette påvirker vår trygghet, og den viktigste forutsetningen for det er at det finnes en politisk trygghet. At politikerne vet hva de holder på med.

Men dagens norske regjeringer vil være «store». De vil spille internasjonale roller. Erna Solberg på sin måte, i EU og FN. For Ap er det den humanitære arenaen.

Norge skal redde millioner fra sultedøden.

Men hvem skal redde Norge?

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!