Har Støre et ønske om å finne ut hvor upopulær regjeringen kan bli? Hvor mange som støtter regjeringen betingelsesløst – uansett hvor handlingslammet og ute av takt med folket den er?

***

Samtale på statsministerens kontor, medio januar:

Støre: – Pokkers strømkrise og korona! Det er motvind fra alle kanter! Vi trenger en positiv sak!

Rådgiver: – Hva med å invitere Taliban?

(Undertegnede kan ikke gå god for at ordene falt nøyaktig slik.)

***

Ti unge nordmenn ble drept i tjeneste i Afghanistan. Mange flere må slite med fysiske og psykiske skader resten av livet.

Tommy Rødningsby (29)
Tor Arne Lau-Henriksen (33)
Kristoffer Sørli Jørgensen (22)
Trond Petter Kolset (29)
Claes Joachim Olsson (22)
Trond André Bolle (41)
Christian Lian (31)
Simen Tokle (24)
Andreas Eldjarn (21)
Siri Skare (52)

Ofret de livet for at regjeringen skulle invitere drapsmennene til Norge?

Støre: – Visste ikke at Haqqani var med

Statsminister Støre visste ikke at Anas Haqqani var med i den afghanske delegasjonen før han leste det i mediene, sier han til Dagbladet sent søndag kveld.

– Navnet på de enkelte i delegasjonen så jeg i mediene da de ankom Norge. Vi var klar over at Taliban satte sammen sin egen delegasjon. Dette er folk som har vært ettersøkt og på lister. Nå er det lagt til rette for at de kan reise til slike møter.

Anas Haqqani er lillebroren til Sirajuddin Haqqani, som leder det beryktede Haqqani-nettverket, et underbruk av Taliban.

Sirajuddin Haqqani er etterlyst av FBI for terrorangrepet på Kabul Hotel Serena i 2008, hvor Dagbladets journalist Carsten Thomassen ble drept. Støre, den gang utenriksminister, gjemte seg sammen med flere fra utenriksdepartementet i hotellets kjeller under angrepet.

Det kom sprikende uttalelser fra Taliban om hvorvidt utenriksminister Støre var målet for angrepet, men FNs generalsekretær Ban Ki-moon fastslo at den norske delegasjonen, med utenriksministeren i spissen, hadde vært målet for angrepet.

Strømkabul?

Folk sliter med strømregninger som er tre–fire ganger større enn de pleier. De hadde allerede lite å gå på etter to år med slit og forsakelser knyttet til koronaviruset. I denne situasjonen velger regjeringen å sende en privatjet til Kabul for å hente Taliban til Norge.

Hva blir det neste? At det skal legges en strømkabel til Kabul?

Det kan se ut til at Støre prøver å spenne ben på sin egen regjering. Skjalg Fjellheim er politisk redaktør i Nordlys:

«Dette stuntet har så tung kraft i seg at det er lov å spørre seg om regjeringens dømmekraft i en situasjon der de sliter i tung motbakke. Dialogen er ikke problemet her, men rammen rundt dialogen, timingen og symbolikken er det grunn til å stille spørsmål ved. Det kan se ut som regjeringen har funnet oppskriften på hvordan man skal bli kvitt velgerne sine raskest mulig», skriver Fjellheim på sin Facebook.

Folket protesterer, fagbevegelsen og næringslivet protesterer, Ap-ordførere gjør opprør. Partiets velgerbase eroderer fortere enn Støre klarer å si «dialog».

Foran lokalvalget i 2019 skrev jeg en kommentar om Arbeiderpartiets synkende oppslutning under Støres ledelse: Alt mislykkes for denne partilederen. Jeg skrev at bunnen var i ferd med å falle ut av Arbeiderpartiet, som på det tidspunktet lå rundt 24 prosent på målingene. Nå i januar viser gjennomsnittet av seks målinger 21,96, ifølge Poll of Polls.

Det ser ikke bedre ut for regjeringspartner Senterpartiet, som fikk 13,5 i valget og har sunket under 10-tallet på gjennomsnittet av målingene.

Ap’s gylne anledning

Strømkrisen kunne ha vært Arbeiderpartiets gylne anledning til å finne tilbake til seg selv. Å løse denne krisen ville vært en overbevisende demonstrasjon. I motsatt fall, dersom Ap ikke fikser dette, er partiet ferdig som statsbærende folkeparti. Også Sp vil rammes midtskips, men kan kanskje unngå totalhavari.

Så alvorlig er Arbeiderpartiets krise. Den er langt mer dyptgående enn en konsekvens av tilfeldig misnøye med pandemitiltak og strømpris, påpeker Ragnar Larsen.

Partiets kritiske tilstand er i virkeligheten en eksistensiell krise hvor det står om partiets posisjon som bredt folkeparti. Arbeiderpartiets epoke som anfører for produktivt næringsliv, sosial trygghet og utjevnede livsvilkår for folk over hele landet, kan nå stå ved sin ende. Etter tre generasjoner som ledende folkeparti kan posisjonen være borte for alltid.

Og ikke bare sluttstrek for Ap som bredtfavnende folkeparti. Strømkrisen med astronomiske priser kan også for alvor bety økt tempo i avviklingen av Norge som industrinasjon. Det fins ingen eksempler på at noe land i verden er blitt velstående uten industri.

Strømprisen er kritisk, men også tilgangen på strøm vil bli kritisk.

Likevel fablet Jonas Gahr Støre i statsministerens nyttårstale om ny kraftkrevende industri i Mo i Rana. Ettersom Ap støtter elektrifisering av oljeinstallasjonene til havs, slik at mer gass kan svis av i Europa i stedet for å skaffe strøm til plattformene, vil det ikke være elkraft igjen til ny industri. Hydro har allerede tatt konsekvensene av dette. Selskapet ser tegningen – og prisutsiktene – og har skrinlagt et stort prosjekt på Karmøy og en batterifabrikk sammen med Equinor og Panasonic.

Men kriseforståelsen later til å være ikke-eksisterende. Ikke bare dét, regjeringen er fornærmet over manglende takknemlighet fra folket.

– Vi har vært rause

– Mange synes vi har vært ganske rause, sa Støres for tiden viktigste statsråd, olje- og energiminister Marte Mjøs Persen, på NRK Debatten torsdag.

Helt uten blygsel stod hun der og sa at regjeringen hadde vært raus. Hvor kommer pengene fra? Tas de fra Støres formue? Er det statsrådene som har slått sine pjalter sammen til et spleiselag?

Mjøs Persen har en fortid som aktiv politiker i Rød Valgallianse og Rødt, og slik tenker en kommunist (og en sosialdemokrat, tydeligvis): Dette er statens penger, som staten i sin uendelige godhet strør ut til folket.

Regjeringen, som drar inn titalls milliarder på dagens høye strømpriser, prøver å fortelle oss at den er raus som sender oss noen småpenger tilbake.

Programleder Fredrik Solvang kommenterte spontant: – Unnskyld, raus ..? Jeg tror mange mener dette er penger som urettmessig blir tatt fra dem, som det ikke er ditt privilegium å dele ut.

Sliten og irritabel

Jonas Gahr Støre har vært statsminister i bare 100 dager, men virker allerede sliten og irritabel. I et intervju med NTB i helgen klager han over at opposisjonen gjør det opposisjonen skal: angripe regjeringen. – Men dét får vi håndtere, som han snurt svarer.

Støre mener å se tegn til at Rødt og FrP finner sammen og setter tonen i Stortinget.

– Vi har en opposisjon på Stortinget hvor Fremskrittspartiet og Rødt på hver sin side setter en tone. Jeg syns det er interessant å se hvor ofte de to partiene stemmer sammen og argumenterer påfallende likt, sier statsministeren til NTB.

Presset fra «ytterkantene»

Støre viste til den siste spørretimen i Stortinget, da han «ble presset hardt fra ytterkantene» om de skyhøye strømprisene, som byrået skriver. NTB later som om SV ikke er ytterfløy, og siden SV er en del av regjeringens parlamentariske grunnlag, blir det vel impertinent å peke på at Støre støtter seg til en «ytterfløy». NTB:

– Ser vi en polarisering der ytterfløyene får større innflytelse over agendaen?

– Jeg syns det er litt tidlig å si. I forrige periode var jo ytterfløyen på høyresiden i regjering, så det kommer til uttrykk på en annen måte nå enn i forrige periode.

– Er det ytterfløyene som møtes? Hesteskoteorien?

– Ja. Den har noen gjenkjennelser i det.

Slik taler en statsminister som ikke forstår hverken kraften eller bredden i opprøret mot strømprisene: Han begynner å snakke om ytterfløyer og hestesko. Han prøver å avskrive det folkelige raseriet som et marginalt fenomen blant populister på de ytterste frynsene av fløyene.

Hvis dette er uttrykk for hva statsministeren tenker, bør det lyse så mange varsellamper på Youngstorget at partifunksjonærene blir bekymret for strømregningen.

New York og Zeebrugge

Kanskje reflekterer Støre over kritikken mot Taliban-invitasjonen der han nå befinner seg, i New York. Kanskje ikke. Den verdensvante tidligere utenriksministeren beveger seg helt ubesværet blant diplomater og politikere i New York, Washington, Brussel, Paris. Dette kan han. Kanskje tenker han store tanker om hva Norge kan utrette på den internasjonale arena. I Sikkerhetsrådet. I Afghanistan.

Høsten 1987 holdt daværende Statoil-direktør Arve Johnsen en pressekonferanse i Belgia. Hukommelsen min svikter meg litt, men jeg tror den fant sted i Zeebrugge og dreide seg om gassrørledningen Zeepipe. En viktig «utenlandskabel» i sin tid. Statoil ekspanderte og inngikk viktige kontrakter med store internasjonale motparter. Da den mektige statoilsjefen mot slutten av pressekonferansen for første gang fikk spørsmål fra en norsk journalist om overskridelser på Mongstad-anlegget, viftet han spørsmålet bort; det var «lokale problemer».

Kort etter måtte Johnsen fratre som direktør for Statoil.