Språklig moro er blant livets billige gleder, rent økonomisk sett, og harselering over særskrivingens mange kostelige (men altså heldigvis ikke dyre) følger står høyt på listen over slik ordhumor. For få år siden hadde jeg stille glede av å sammenligne «ekstrapolering» og «ekstra polering», som vitterlig betyr vidt forskjellige ting for enhver med i hvert fall et minimum av språklig bevissthet. En annen favoritt av samme type er «lamme lår» og «lammelår». Begge kan sikkert tilberedes på utsøkt vis, men ennå har ikke paralytisk fårekjøtt funnet veien opp på topp-ti-listen over norske kulinariske herligheter.
Også «blått lys» og «blålys» er forskjellige, og ikke bare takket være den grammatisk tvungne bøyningen av fargen. Jeg takker alle som med blålysets hjelp hindrer forbrytelser eller bringer syke og skadde til nærmeste hospital, men først og fremst var det likevel den andre varianten, det blå lyset, jeg ville si litt om. Vi er jo nå midtvinters og vel så det, og på denne tiden opplever deler av folket, de lengst mot nord, en type lys som nordmenn for øvrig ikke er kjent med. Det var dette blå lyset jeg ville hylle, selv om vi på slutten av essayet også svipper innom blått lys i enda en betydning. Slikt er som det skal være; det faller ikke vanskelig å tenke og skrive dobbeltbunnet når man reflekterer over geografiavhengige norske særegenheter, for Nord-Norge var tross alt Hamsuns land. Men la oss ta de fysiske lysfenomenene først.
Til søringers opplysning og sagt med et bevisst skråblikk på særskrivingens paradoksale muligheter: Mørketiden er ikke en mørk tid sett fra Nord-Norge, men snarere en tid preget av vidunderlige farger. Blant disse står blått i en særstilling.
Nord for polarsirkelen har man midnattssol om sommeren og mørketid om vinteren; dette vet alle. At natten er lys som dagen, var selv i oldtiden, altså under min ungdom, verdenskjent og noe som trakk til seg nysgjerrige fra fjern og nær. Alle ville se en sol som skinte midt på natten. Greit nok og hver sin lyst, men sant å si er det ikke ellers mye spennende å merke seg ved fenomenet. Det hele ser ut som vanlig, bare at solen ikke står så høyt på himmelen nattestid.
Nord-Norge om vinteren er derimot langt mer uvanlig og spektakulært, et syn som i hvert fall alle nordmenn burde sørge for å få oppleve. Ekstra fint er det ufattelige nordlyset som heldigvis under senere år omsider er blitt en sterk turistmagnet. Opplev det hvis du bare kan, det er et strålende skue og et fantastisk naturfenomen!
Men det blå dagslyset som hører mørketiden til, er også noe å se minst én gang i løpet av livet. Det har seg jo så at den blå delen av lyset fra solen like under horisonten brytes mer enn de røde strålene, og en del av det reflekteres dessuten mot luftpartikler i atmosfæren ned mot jorden. Til sammen gir dette den førnevnte blåtimen eller skumringen, eventuelt støttet opp av et imponerende månelys hvis kalenderen er i godlune. Slike vakre naturfenomener gjør noe med menneskene som lever i dem, i hvert fall dersom de samme menneskene tar seg tid til å tenke over det unike de opplever. For alle som ikke er like begunstiget av bosted, gjentar jeg: Reis til Nord-Norge vinterstid og nyt mørketiden med alle dens tilhørende lysmanifestasjoner! Og det finnes ingen fare ved et slikt prosjekt; man blir hverken gal eller søvnløs samme hva gammel overtro måtte påstå. Derimot forstår og føler man bedre gjennom opplevelsen hva salig Kant mente da han bemerket at den store stjernehimmelen over oss var blant de (få) ting man/han ikke forstod/kunne forstå.
Det er ikke mulig å snakke om det blå vinterlyset i Nord-Norge uten å ta i det minste en svipptur innom de blå tonene, en gren av musikken som ingenlunde bare omfatter amerikansk blues med tilliggende herligheter. Selvsagt er det i vårt land ikke kun nordlendinger som stundom går i blått i slike (og andre) sammenhenger og situasjoner; jeg synes for eksempel at Erik Byes «Blå salme» er noe av det fineste han gjorde i godt voksen alder. Men folk nordfra har av allerede forklarte grunner et spesielt forhold til denne type på-kanten-lys som bare så vidt er synlig. La meg ha æren og fornøyelsen av å trekke frem en liten stubb av den strålende poeten Arvid Hanssen, «Blå kveill», for felles avnytelse. Ordet magisk er blant mange utslitte begreper samtiden ødelegger gjennom massivt over- og feilbruk, men på dette lille diktet passer det presist.
Både grønt (nordlyset) og blått lys (skumringens dominerende farge høyt der oppe) kan heldigvis i noen grad omgjøres til penger takket være turistnæringen, det har jeg alt så vidt vært inne på, men et velfungerende samfunn trenger også andre inntektskilder. Skjønnhet og stemning er ikke nok. I nyere tid har olje- og gassutvinning vært et viktig satsningsområde (Melkøya; lenger sør, i nord har man ikke sluppet til, hvilket kanskje er bra, hva vet vel jeg), men klimafundamentalistene ser nå ut til å klare å stoppe slik næringsvirksomhet. Gjenstår da fiskeriene, de må vel fremdeles være en nordnorsk økonomisk så vel som kulinarisk spesialitet?
Visst er det så, skjønt kontrollen med og eierskapet til landsdelens fiskeressurser ligger for en stor del andre steder enn i Nordland, Troms og Finnmark. På kommunelisten over landets verdiskapning innen fiskeri finner vi Bærum og Oslo på femte respektive sjuende plass takket være registreringspraksisen blant gigantene innen denne delen av næringslivet. I sannhet: Det medfører virkelig riktighet at ressursene i Norge ligger perifert, men at verdiene hentes derfra til sentrum for påfølgende økonomisk-politisk refordeling. Ledelsen ligger med andre ord ikke nær produksjonsstedet for mange av våre næringer, inklusive fiskenæringen; her gjelder intet nærhetsprinsipp.
Og tro endelig ikke at det offentlige er vesentlig bedre hva periferi-sentrum-problematikken angår. Igjen tar jeg NRKs beskrivelse av situasjonen til hjelp, slik at ingen skal mistenke selektiv, lokalpatriotisk klaging som bakgrunn for påstanden: Statlige og andre offentlige toppledere i Nord-Norge bor stort sett ikke i landsdelen. Eksempelvis bor bare to av ti styreledere/toppledere i Helse Nord i et av de tre nordligste fylkene (av god, gammel vane regner jeg fremdeles Troms og Finnmark som to fylker, ikke «ett kjød»). Selvsagt er dette skadelig for virksomhetene (nærhetsprinsippet igjen!), men det er fremfor alt skammelig. Under mine tiår rundt om i ulike deler av Norge har det aldri slått meg at realkompetansen er synderlig geografisk skjevfordelt, og jeg har også til gode å høre noen offentlige talsmenn våge å påstå at så er tilfellet.
Uviljen mot det sentrale Norge (altså Oslo; her snakker vi makt, ikke geografi) er stor og voksende i periferien, ikke minst den betydelige delen av periferien som ligger nord for Sinsen-krysset, og animositeten er ikke ubegrunnet. Det brenner et blått lys for enhver stat som kronisk synder mot prinsippet om at landets ulike områder og regioner skal behandles med respekt og som likeverdige. Dette blå lyset er ikke av det gode, kveldsvakre slaget, men signaliserer langsiktig fare.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
