Den norske regjering og tilhørende hjelpeorganisasjoner som Røde Kors og Kirkens Nødhjelp har satt i gang et stort apparat for å hente Taliban til Norge, og ikke bare dem. Vi henter også representanter for en rekke andre land som Norge vil skal hjelpe Taliban.

Norge går i spissen for en internasjonal dugnad for islamistregimet.

Til nå har det internasjonale samfunnet vært tilbakeholdent. Først vil man se bevis for at Taliban vil levere på et minimum av menneskerettigheter.

Men det norske humanitære systemet vil ikke lenger vente. Lederne ønsker å gå i front og vise at Norge kan.

Det er ikke bare humanitær innsats, men samfunnsbygging Norge forplikter seg på. At det forrige regimet ble styrtet med militærmakt og erstattet av et kalifat, synes ikke å ha sunket inn i Norge. Man later som om også Taliban kan overtales til dialog og respekt for kvinners rettigheter.

Hvor lite er Norge fornøyd med? Hvor lavt legger de lista?

Utenriksdepartementet bekrefter at det er Norge som har invitert til møtene.

– Dette er ikke en legitimering eller anerkjennelse av Taliban. Men vi må snakke med dem som i praksis styrer landet i dag. Vi kan ikke la den politiske situasjonen føre til en enda verre humanitær katastrofe, sier utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) i en pressemelding. (NTB)

Hvorfor kan vi ikke det? Det er vel en grunn til at andre nasjoner ikke har tatt et slikt skritt. De har villet at Taliban selv skulle ta skrittet. Det er de som sitter med ansvaret.

Men Norge går over hodet på alle sammen og «tar ansvar».

– Vi er ekstremt bekymret for den alvorlige situasjonen i Afghanistan. Det er en fullskala humanitær katastrofe for millioner av mennesker. For å hjelpe de sivile i Afghanistan må det internasjonale samfunnet, så vel som afghanere fra ulike deler av samfunnet, ha dialog med Taliban. Vi vil være tydelige i våre forventninger til Taliban, særlig når det gjelder jenters skolegang og menneskerettigheter som kvinners deltakelse i samfunnet, sier Huitfeldt. (NTB)

Dette er å være ytterst ambisiøs på et annet lands vegne, et land hvis regime ikke tar menneskelige hensyn. Det siste synes ikke å ha sunket inn hos Huitfeldt. Situasjonen i Afghanistan er ikke dårlig pga. omstendighetene. Den er dårlig fordi Taliban ikke bryr seg. Menneskeliv betyr ingenting.

Hvorfor har Norge et så stort ansvar for et land hvor vi pøste inn 800 millioner kroner om året. Er det fordi kong Harald sa at nordmenn har innvandret også fra Afghanistan?

Det er ikke grenser for hvor stort ansvar Norge vil påta seg for et korrupt, vanstyrt land.

– Humanitær bistand er helt nødvendig, men det er ikke nok. Vi må unngå at grunnleggende tjenester som helse og utdanning kollapser. Vi må støtte levebrødet til familier og lokalsamfunn. Det kan begrense antallet som trenger humanitær bistand, sier utenriksministeren. (NTB)

Ambassadør Ole A. Lindeman var i Kabul denne uken for å få Taliban til Norge. Det sies at de kommer hit for å forhandle. Om hva? Det høres snarere ut som om det er betingelsene for økonomisk hjelp og bistand, og at det gjelder tilrettelegging, logistikk osv. Talibans forpliktelser er luftige. Ordet forhandlinger virker malplassert. Det er Norge som på vegne av det internasjonale samfunn vil tilby Taliban hjelp.

Selvsagt vil de komme til Oslo.

Det blir også møter mellom Taliban og aktivister, som flys inn både fra Afghanistan og land de har gått i eksil i.

I tillegg skal Taliban ifølge VG møte spesialrepresentanter for Afghanistan fra Norge, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia, EU og USA. (NTB)

Norge har funnet et nytt område hvor det kan utfolde sitt humannitære diplomati: blant islamistiske regimer.

Norge scorer poeng i den islamske verden, og det kan få følger også for forholdene innad i Norge.

Appeasement

Norges Røde Kors har svært få forbehold, om noen, overfor å hjelpe Taliban.

– Afghanistan har fått nye makthavere, og det er disse vi må forholde oss til. Dialog med Taliban er en helt nødvendig erkjennelse, og ikke nødvendigvis en anerkjennelse av hvem som har tatt over makten i landet, sier generalsekretær Bernt G. Apeland i Røde Kors i en pressemelding etter at det fredag ble kjent at representanter fra Taliban skal komme til Norge søndag for møter. (NTB)

Apeland vil at Norge strekker ut en hånd til islamistene.

Han er klar på at Norge og andre land må finne politiske løsninger og inngå avtaler med Taliban for å unngå at de menneskelige lidelsene blir enda større.

– Det er den eneste måten å unngå stenging av sykehus og sikre at skoler kan holdes åpne på, påpeker generalsekretæren. (NTB)

Apeland mener at Norge ikke må stille politiske krav. Dét er oppsiktsvekkende.

Apeland advarer samtidig norske og vestlige myndigheter mot å stille betingelser for nødhjelp til det afghanske folket gjennom vinteren.

– Humanitær bistand må gis uten politiske krav og være uavhengig av enighet om politiske eller menneskerettslige spørsmål. Slike krav vil bryte med prinsippene om nøytral, uavhengig og upartisk hjelp. Respekt for mangfold og menneskerettigheter er avgjørende og viktig, men det må ikke være en betingelse for å gi humanitær hjelp i den krisen som Afghanistan nå opplever, sier Apeland. (NTB)

USA frøs Afghanistans reserver på rundt åtte milliarder kroner. Apeland mener at disse må frigis umiddelbart.

– Den støtten må gjenopptas. 24,4 millioner afghanere, over halvparten av landets befolkning, kommer til å trenge akutt mathjelp for å overleve denne vinteren. Mange må ta valget mellom å kjøpe fyringsved eller mat, barn sulter og mange dør Det er en krise som ikke kan løses uten penger fra vestlige land og dialog med Taliban, understreker Apeland. (NTB)

Stort tydeligere kan det ikke illustreres at appeasement og dialog betyr overgivelse.

Generalsekretær i Kirkens Nødhjelp er den gamle KrF-eren Dagfinn Høybråten. Han har heller ingen motforestillinger mot at Norge henter Taliban til Norge for å tilby dem hjelp. Men han bruker ordet «livsnødvendig».

– Det er svært positivt at Norge har tatt initiativ til et slikt besøk. Det viktigste resultatet av møtene må bli at folk i Afghanistan får livsnødvendig hjelp, sier Høybråten.

Ligger det et lite forbehold skjult her?

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!