Pandemien har endret våre samfunn, men også våre verdier og vår måte å snakke om døden på. Det er derfor ikke overraskende at debatten om aktiv dødshjelp blusser opp akkurat nå. Det er dypt bekymringsfullt.

Når økonomien er anstrengt, blir jakten på prioriteringer tydelig på alle områder, og i begynnelsen av pandemien lærte mange svensker et nytt konsept – triage. Det er et konsept som er veldig konkret og som handler om ett enkelt tema, nemlig å sette gruppe mot gruppe. Behov verdsettes opp mot behov. Muligheten for å overleve og estimert fremtidig livskvalitet veies opp mot nødvendig omsorgsbehov og økonomiske kostnader.

Alle som jobber i helsevesenet, redningstjenesten eller i Forsvaret skjønte snart at ikke alle kan reddes, men for menigmann var det en ny tanke – at enkelte liv rett og slett må prioriteres bort når ressursene mangler. Vi er ikke vant til å tenke slik, og helst vil mange av oss ikke engang innrømme at det forekommer.

Pandemien har også reist spørsmålet om eutanasi, det vil si retten til medisinsk assistert selvmord. Og det er, hvor usannsynlig det enn virker, en direkte kobling mellom de to: New Zealands helsemyndighet erkjente i en pressemelding i desember at eutanasi kan være aktuelt for personer som er diagnostisert med covid-19. I Sveits lanseres «selvmordsbeholderen Sarco» for å gjøre det mulig, for dem som ønsker det, å ta sitt eget liv uten innblanding av helsevesenet. Østerrike legaliserte eutanasi ved årsskiftet, en måned før landet innfører krav om obligatoriske vaksinasjoner og høye bøter eller fengsel for dem som nekter.

I Sverige blusset eutanasidebatten opp igjen denne uken, da det ble kjent at den svenske forfatteren, foreleseren og tidligere buddhistmunken Björn Natthiko Lindeblad hadde valgt å ta livet sitt mandag. Lindeblad led av uhelbredelig ALS og fikk hjelp til å avslutte livet av en lege tilknyttet organisasjonen Rätten till en värdig död (RTVD).

Omsorg er dyrere enn døden

Det er kanskje en ren tilfeldighet, men samtidig heves det røster for «retten til en verdig død» i ulike medier. Dette har blitt gjort tidligere – i løpet av både 2016  og 2020 gikk avisen Dagens Nyheter i spissen for å drive en kampanje for eutanasi, og retten til dødshjelp ble da sett på som en «menneskerett».

Det høres vakkert ut, og hvem kan si nei? Som det moderne og voksne individ du er, ønsker du sikkert å avslutte livet ditt verdig og smertefritt, omgitt av dine kjære? Ingen av oss ønsker vel å dø i pine og angst, som presenteres som det eneste alternativet for dødssyke?

Men det finnes selvsagt alternativer. Lege Johan Frostegård er en av dem som har understreket at det i stedet bør fokuseres på å garantere syke og eldre den hjelpen som finnes, og som vi alle har krav på, og som garanterer at alvorlig syke dør uten angst og smerte.

Problemet er at den hjelpen vi har juridisk rett til å få, er kostbar – og det er vel akkurat der skoen trykker. Når statsapparatet jager kroner og øre, er det rett og slett billigere for samfunnet om ikke-produktive borgere vil dø enn å leve gode liv.

Det skrånende planet

Et annet problem er at dødshjelp har vist seg å være et skråplan der de strenge kravene som i utgangspunktet eksisterer for å få dødshjelp, over tid eroderes og sakte men sikkert innvilges på stadig mer vilkårlig grunnlag.

I Nederland, for eksempel, ble dødshjelp kun gitt til dødssyke, men mentalt friske voksne da loven ble innført i 2002. I dag gis det også dødshjelp på grunn av psykiske lidelser, som i klartekst gjør at deprimerte kan få hjelp til å begå selvmord. I Canada skjer én prosent av alle dødsfall i dag som en følge av aktiv dødshjelp. I 2016 avskaffet Nederland og Belgia alle aldersgrenser for dødshjelp, og i 2017 fikk en 9-åring og en 11-åring innvilget dødshjelp.

Det utredes nå om dødshjelp også kan gis til små barn med alvorlige fysiske skavanker, barn med fødselsskader og barn med utviklingsforstyrrelser. Rent filosofisk begrunnes dette med resonnementet om at små barn mangler bevissthet (ideer som har eksistert i mange år hos filosofer som Peter Singer og Torbjörn Tännsjö) og derfor kan bli drept, fordi deres liv har en negativ innvirkning på foreldrenes livskvalitet og samfunnsøkonomien.

Kan en 9-åring da bestemme over sin egen død? Skal en sterkt deprimert 17-åring kunne dø ved hjelp av samfunnet – og uten foreldrenes viten? Bør en 2-åring som ble alvorlig skadd i en trafikkulykke gis en dødelig sprøyte? Landene som eutanasiforkjemperne trekker frem som rollemodeller, svarer ja på de spørsmålene.

Argumentet om at «hjelp også bør gis i Sverige og Norge til dem som virkelig vil dø», kan virke gyldig. Men argumentasjonen må vurderes i forhold til hvordan livet faktisk ser ut. Det er relativt vanlig å lide av depresjon og selvmordstanker. Spørsmålet er hvilken behandling den sterkt deprimerte skal møte fra helsevesenet? Skal man tilbys støtte og hjelp til å finne livsgleden igjen (selv om det koster samfunnet tid og penger) eller av et tilbud om assistert selvmord?

Eutanasidebatten må også ses i lys av Sveriges anvendte koronastrategi under begynnelsen av pandemien, da lindrende behandling er mistenkt for å ha vært brukt som et alternativ til eutanasi, og dette også på pasienter som eksplisitt ønsket å leve videre. At det til og med kunne foregå uten at noen – andre enn rasende pårørende – protesterte, viser en skremmende utvikling som burde fått de etiske varselklokkene til å ringe allerede sommeren 2020.

«Du vil vel ikke være en byrde?»

Risikoen er overhengende for at eutanasi over tid vil utvikle seg til et likeverdig alternativ til omsorg, der en gammel eller svært syk person (eller deres pårørende) rett og slett blir tvunget til å ta et valg: Enten velger du en rask og enkel avslutning gjennom dødshjelp, eller så velger du å fortsatte omsorgen, men: «Du vil vel ikke være en byrde for dine pårørende ..?»

I et samfunn med en stresset velferd, hvor dødshjelp er et godkjent valg, vil det også på sikt være rimelig at du som belaster samfunnet ved å velge bort dødshjelp, selv betaler for helsehjelpen din?

Så vil det selvfølgelig være grupper som aldri noen gang vil akseptere dødshjelp. Hvordan skal prioriteringen da skje, når noen vil kreve omsorg og samfunnets ressurser er begrenset? Skal de andre overtales i en bestemt retning?

Jeg mener vi er ved et punkt hvor det har blitt nødvendig å forsvare gamle, syke og ikke-produktive medmenneskers rett til liv. Selv de som lever et liv jeg selv oppfatter som begrenset, har en absolutt menneskeverdi.

Hvor fritt er valget – egentlig?

Selv de som ønsker å dø i dag, kan finne glede i livet i morgen. Foreldrene til et alvorlig sykt barn skal føle seg trygge på at barnet får den støtten det trenger for å leve et meningsfylt liv. Våre eldre skal også føle at deres liv er viktig. Hvis noen føler seg tvunget til å velge mellom et begrenset og gjeldsbelastet liv eller en sprøyte, bør vi spørre oss selv hvor fritt det «valget» egentlig er.

Forkjempere for eutanasi fremhever det faktum at andre land tillater aktiv dødshjelp som et argument for legalisering i eget land. Men at «alle» gjør noe, trenger ikke bety at det er riktig. Bruken av dette spesielle argumentet bør få alarmklokkene til å ringe, spesielt når det er utformet med referanse til økonomien og ikke-produktive deler av befolkningen. Hvis «alle» mener livet mitt ikke er verdt å leve, hvordan kan jeg selv da påstå det motsatte?

Spørsmålet som vi ikke må undertrykke, er dette: Når går retten til å dø over i plikten til å dø?