Nå kan det britiske folk høre «God Save The Queen» hver morgen klokken 06.00 på den konservative tv-kanalen GB News. Meldingen om at GB News gjenopptar tradisjonen med å spille nasjonalsangen, har vakt stor begeistring blant konservative briter. GB News vil også vise bilder av landet ved morgengry.

Britiske ministre har i flere år bedt BBC om daglig å spille nasjonalsangen, men uten hell. Ikke siden 1997 har BBC spilt nasjonalsendingen ved midnatt. Nå er det bare BBC 4 Radio som gjør det klokken 01, og det er en bittliten radiokanal for spesielt interesserte.

I fjor vedtok regjeringen at alle offentlige bygninger skal flagge med «Union Jack». Morgenverten Naga Munchetti i BBC Breakfast gjorde imidlertid narr av politikere med hjemmekontor med «Union Jack» i bakgrunnen når de ble intervjuet.

Sunn nasjonalisme og patriotisme latterliggjøres av BBCs programverter.

Selv på skolene i Canada spilles nasjonalsangen hver dag. Barna er ikke tvunget til å delta. I Canada er det faktisk en menneskerett å få slippe å synge nasjonalsangen:

“Students may be exempted from participation in circumstances set out in the Regulations to the Act and in accordance with the Ontario Human Rights Code.”

I Frankrike må alle klasserom ha et fransk flagg og et EU-flagg. Teksten til nasjonalsangen må henge på veggen, men det synges ikke. Det er svært få land i Europa hvor nasjonalsangen synges i skolene. Hverken i Portugal, Nederland, Italia, Storbritannia, Irland, Norge, Sverige Danmark, Tyskland, Østerrike, Belgia eller Finland synges det.

Dessverre er det en lang vei tilbake til at synlig og hørbar stolthet over eget fedreland og egne aner blir allment akseptabelt igjen. Det er liksom passé.

Ens egne røtter føles viktigere når man blir eldre. Vi modnes og blir heldigvis som regel mindre selvsentrerte, og da blir det også lettere å forstå og sette pris på hva arbeidsomme og pliktoppfyllende forfedre la til rette for oss. På den sosialistiske venstresiden er det fremdeles for mange et langt sprang til en slik modningprosess. De som vil tilhøre «verden», tar samtidig ofte også avstand fra sin egen historie. Norge og nordmenn er «kjedelige», og alt fremmed er spennende. Dette går fint i små doser hvis folk selv oppsøker spenning, og da helst utenlands. Det blir derimot en annen sak når de insisterer på å bringe alt tilbake til Norge.

Å være nordmann har liten verdi i seg selv hvis man ikke forstår at fedrelandet må prioriteres i forhold til andre land. Eget land er mer enn et geografisk område. Her må politikerne vise at nasjonen Norge betyr noe for dem og for oss. Et skrekkens eksempel var Erna Solberg, som mente at nordmenn ikke hadde større historisk rett på Norge enn noen andre. En nasjon formes av innbyggerne over mange tusen år. Men det ser ikke ut til å spille noen rolle for politikere som ivrer etter å befolke landet med mennesker fra den andre siden av kloden med verdier som går på tvers av våre egne. Et shithole country er resultatet av innbyggernes egen kultur. Med islam får de det de ber om: en shariastat. Men dette skal vi altså ønske velkommen i den tro at menneskene forandrer seg selv og verdigrunnlaget sitt på reisen hit.

Noe går tapt i en skoleklasse i Oslo hvor det ikke lenger er noen igjen med norske aner, men hvor alle likevel er «like norske» som nordmenn. Norge er ikke «deres» historie, og det var ikke deres besteforeldre som satt på Grini under krigen eller som kunne fortelle om 17. maifeiringen i 1945. Vi forstår at det er familiehistorie og overbrakt kunnskap som er naturlige kilder til norskhet. Men en grunnleggende forståelse av Norge må gis til alle norske barn, slik at det kan bygges et fellesskap, noe som betyr noe i hverdagen ut over globalist-floskler.

De som ikke har dype røtter i landet, må gis anledning til å få et dyptgripende norsk verdigrunnlag. Hvis de ikke kan få det hjemme, så er den norske skolen den eneste arenaen hvor dette kan tilbys. Dessverre ser vi få tegn til at disse verdiene overføres til innvandrere. 17. mai-toget i Oslo blir kortere og kortere år for år. Fra østkantskolene er det svært få barn som deltar, og skolene må låne korps. Samtidig øker hijab-bruken blant de unge jentene som vil signalisere at de i hvert fall ikke er norske. Ikke bare er de stolte av dette, men de får støtte fra naive nordmenn som ikke forstår at hijab er islams spydspiss. Utviklingen går med andre ord i feil retning, og den må snus.

Kunne vi ikke i det minste starte med nasjonalsangen? Det burde ikke være vanskelig for oss å elske landet vårt. Og nordmenn elsker innvandrere som assimilerer seg. En felles forståelse må ligge til grunn for å skape gjensidig tillit. Fellesskapet i Norge må bygges på norske verdier og en norsk nasjonalstat som vi alle kan være stolte av.

Kjøp Kents bok her!

Kjøp Asle Tojes bok her!