Menneskehetens historie har opp til våre dager vært en evig kamp mellom stort sett undertrykte mennesker og deres herskere.
Det er bare i et par århundrer at spørsmål som menneskerettigheter og demokrati gjorde det mulig å mobilisere folkemakt mot autoritære makthavere. Alminnelig stemmerett er det i vår del av verden bare de fire–fem siste generasjoner som har kunnet gjøre bruk av.
Over hele Europa vokste liberale ideer for samfunnsstyringen gradvis frem. Paret med kristen samfunnsetikk og arbeiderbevegelsens solidaritetssyn utviklet liberale tanker også velferdssamfunn som ga et minstemål av sosial trygghet. Men viktigst av alt: Folk trengte ikke lenger beskyttelse mot herskernes vilkårlige påfunn, krenkelser og utbytting.
De senere års politiske trender i Norge viser at denne utviklingen er satt i revers. Strømpriskrisen illustrerer at folk igjen trenger beskyttelse mot sine hersende herskere – til overmål makthavere som folket selv har valgt. Dette er det største tankekors til alle tider.
Denne spaltist har aldri betvilt at de regjeringene som ble ledet av Johan Nygaardsvold, Einar Gerhardsen, Oscar Torp, John Lyng, Per Borten, Trygve Bratteli, Lars Korvald, Odvar Nordli og Kåre Willoch ville folk vel og arbeidet til folkets beste.
Etter den tid har Norge hatt regjeringer som har skjøvet folkets og fellesskapets interesser til side for mer private formål. Strømprisene er et aktuelt uttrykk for dette.
Mens landets konger etter 1905 alle har arbeidet under mottoet «Alt for Norge», virker det som stortingsflertallet nå har «Norge for alle» som slagord og retningsviser. Politikken går ut på at enhver i verden som er misfornøyd med sine levekår, fritt kan komme til Norge. Harmoniske bygdelag er destabilisert av fjernkulturell import. Folk trenger beskyttelse mot dem makthaverne har gitt beskyttelse. Kriminaliteten i stadig mer gettopregede Oslo viser hva som blir resultatet når de styrende bryr seg mer om fremmede enn om norske nordmenn. Og: Muslimimporten har aldri vært større enn i de årene da FrP var regjeringsparti.
I motsetning til mange andre land, hvor ressursene i havets undergrunn er avhendet til private, er olje og gass folkets eiendom i Norge. Men disse ressursene har makthaverne stjålet og belagt med så store avgifter at folk snart ikke har råd til å bruke det drivstoffet de selv eier. Bensin og diesel selges nå for 20 kroner literen. Oljeselskapene ville vært fornøyd om de fikk 6–7 kroner. Merverdiene trengs ikke for å drifte velferdsstaten, men for å dekke herskernes hobbyer, som f.eks. virkningsløse klimatiltak og resultatløs u-hjelp.
Kraftverkene er også folkets felleseie og er stort sett nedbetalt av folk og næringsliv. Strømmen produseres i snitt for 10–12 øre pr. kWh. Med påslag av distribusjonskostnader og oppbygging av reserver kunne strømmen vært levert for 20–25 øre pr. kWh. Men elitene har flagget ut råderetten over folkets eiendom, med det resultat at prisene er som de er.
Dette blottlegger makthavere som ikke skyr noe middel for å tilfredsstille sin egen grådighet. De er besatt av den psykotiske vrangforestillingen som kalles Det grønne skiftet. Norge skal redde verden ved å drive regulær utbytting og forjævliggjøring av eget folk – samtidig som uberørt natur skal pepres med vindturbiner, og endog vernede vassdrag bygges ut for å dekke behovet i fremmede land som har feilet grovt i sin egen energiforsyning.
Elitene har skrudd tiden tilbake til de tider da folket måtte beskyttes mot dem som hadde makten. Makthaverne står ikke lenger fullt og helt på det norske folks side, men på sin egen – og ofrer gladelig sitt eget folks behov og ønsker til fordel for fremmedes interesser.
Tidligere pleide vi å sende våre beste folk til Stortinget – hvorfor sluttet vi med dét?
