Terrordømte Anders Behring Breivik i den provisoriske rettssalen i Skien fengsel andre dag av rettssaken der han begjærer seg prøveløslatt. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB.

Saken om Breiviks begjæring om prøveløslatelse benyttes ikke sjelden til å fremheve fortreffeligheten ved det norske rettssystemet, som behandler massemorderens sak som en hvilken som helst annen. Problemet er at dette grunnleggende premisset er galt. Dette er en høyst uvanlig sak.

For hva er egentlig normaliteten idet noen begjærer seg prøveløslatt? Det er at den innsatte har gjennomgått en eller annen form for forvandling som setter ham i et annet lys. Vedkommende kan fremfor alt ha angret på sine ugjerninger, eller hatt en personlig utvikling som er egnet til å overbevise retten om lav gjentagelsesfare.

Alle kan se at dette er lysår fra virkeligheten i Breivik-saken. Men grunnen til det skal vi helst ikke se: Anders Behring Breivik hadde aldri hatt noen normal personlighetsutvikling i årene forut for sin vei inn i det helsprø tankeuniverset hen levde i før 22/7.

Allerede da han var fire år var det en psykolog som bet seg merke i at han var «et kontaktavvergende, litt engstelig, passivt barn, med et mekanisk forsvar med rastløs aktivitet og et påtatt, avvergende smil». Han levde altså sine første år i omgivelser som fikk ham til å lukke seg inne. Og det var ikke noe rart, for han ble utsatt for grov omsorgssvikt.

Frøene til personlighets­forstyrrelsene som begge psykiaterparene konstaterte under 22. juli-rettssaken, var med andre ord blitt lagt lang tid i forveien, og de har spiret og grodd gjennom hele Breiviks liv.

Den viktigste konsekvensen av dette er at massemorderen-in-spe aldri ble i stand til å utvikle varige, meningsfylte relasjoner til andre mennesker. Siden menneskets sunne utvikling er avhengig av slike relasjoner, har han egentlig aldri utviklet et autentisk selv. Derfor klarer han heller ikke å ta innover seg lidelsen han har påført andre.

Sannsynligvis var det også derfor han søkte mening i det brokete tankeuniverset han snekret sammen, et prosjekt som førte enda lenger inn i den menneskelige elendigheten. Og i dag ser vi en Breivik som påberoper seg ikke å være et individ overhodet, og det i egenskap av kollektivist – i noen tenkte kollektiver, all den tid ikke noe reelt kollektiv vil ha noe med ham å gjøre, med mulig unntak for «den nordiske motstandsbevegelsen», en nazibevegelse.

Det er med andre ord et ødelagt menneske vi snakker om. Dermed er det også utenkelig at betingelsene kan være tilstede for at han gjennomgår en personlig utvikling som kan få retten til å vurdere noe i nærheten av prøveløslatelse. For Breiviks situasjon nå er at lysene er på, men ingen er hjemme.

Dette var helt tydelig da dommeren spurte Breivik om han kunne fortelle om noen personlig forvandling. Han kunne ikke svare, bare henvise til det forvirrede politiske babbelet fra dagen i forveien. Heller ikke under forsvarerens forestilling kunne noen personlig utvikling sannsynliggjøres.

Om en personlig utvikling skulle ha vært mulig, måtte Breivik ha gjennomgått et kolossalt mentalt reparasjonsarbeid for å utbedre skadene han var blitt påført helt siden de første barneårene. Vi snakker altså om pleie. Men noen slik reparasjon har ikke funnet sted. Han skulle ikke anses som mentalt syk, selv om han åpenbart er det. I stedet lever han på en måte som bare kan forsterke personlighets­forstyrrelsen, med selvstudier, dataspill og trening – omtrent slik han levde før 22/7.

Problemet er at disse helt elementære innsiktene er fraværende. Psykiaterpar nummer to i 22. juli-rettssaken syntes ikke barndommen hans var relevant overhodet, en absurditet som også først fikk den rettsmedisinske kommisjon til å underkjenne deres rapport. Det er et dårlig tegn hvis dette er state-of-the-art når det gjelder mentalt helsearbeid i Norge.

Derfor er det et absurd teater vi i disse dager er vitne til i Skien fengsel. Hovedpersonen har alvorlige vrangforestillinger, for eksempel at en bevegelse han selv er med i kan inngå et strategisk samarbeid med Kina, Russland og Iran. Han er også helt hjelpeløs i dialogen med retten, der han tror han sitter med forhandlingskort overfor den norske staten.

Men vi skal altså late som om han er et normalt rettssubjekt. Dermed vil dette teatret gjentas med jevne mellomrom i årene som kommer.