Britene har nå startet eksport av antisemittisme. Det er krefter i det britiske samfunnet som ikke nøyer seg med å håne og trakassere jødene i Storbritannia. Nå er verden målet for britisk jødehat.

Dette skriver Brendan O’Neill i Spiked. Bakgrunnen er at mannen som holdt fire jøder som gisler i synagogen Congregation Beth Israel i Colleyville, Texas, var en britisk statsborger med pakistansk bakgrunn.

Malik Faisal Akram var fra Blackburn. To tenåringer er arrestert i Manchester knyttet til denne rasistiske hendelsen.

Trekking from Blackburn to Texas to terrorise Jews – that’s some serious commitment to racial hatred right there.

Er det på tide å virkelig ta diskusjonen om islamistisk radikalisme i Storbritannia? Eller i Norge? Muslimenes jødehat er velkjent og gjennomdokumentert. De får det inn med morsmelka, sa Abid Raja.

O’Neill mener det er på høy tid:

When one of our citizens crosses an ocean, buys guns and subjects four attendees of a Shabbat service, including the rabbi, to a chilling 11-hour act of false imprisonment and violent menace, we surely know there’s a problem. Mercifully, none of the hostages were killed. Akram was, though: shot dead by cops.

Selv president Biden har evnet å beskrive hendelsen som terrorisme, motivert av rasistisk jødehat. Gisseltageren krevde at Aafia Siddiqui, en pakistaner knyttet til al-Qaida som soner en straff på 86 år, skulle frigis.

Dette er ikke et unikt eksempel på britisk eksport av jødehat.

In 2003 a British Muslim from Derby blew himself up in a café in Tel Aviv, killing three. Some British Muslims went to fight on the side of the Taliban in the early years of the Afghan War. And an estimated 900 Brits trekked to Syria and Iraq to offer their grim services to the Islamic State.

Brutaliteten som ble utvist fra britiske muslimer med pakistansk bakgrunn i Raqqa og andre steder, var sjokkerende. På hjemmebane sørget de for at unge, sårbare og hvite jenter ble serievoldtatt og torturert. Ingen brydde seg.

Britisk islamisme har blitt til et globalt produkt, skriver O’Neill. Hvem husker vel ikke Jihadi John?

Selvsagt har grusomhetene til britiske islamister også rammet Storbritannia. Fra 7/7 til Manchester Arena. David Amess ble også et offer for den islamistiske ideologien.

Men allikevel blir ikke islamismen, som er en hatefull og morderisk ideologi, med ødeleggende konsekvenser for en stadig større andel av verdens befolkning, gjenstand for en ærlig og åpen diskusjon.

Britene foretrekker å synge ‘Don’t Look Back in Anger’ ellet ‘Imagine’ – så går man videre, som om ingenting har skjedd.

Allahu akbar betyr som kjent: Ingenting skjedde her, dette har ingenting med islam å gjøre, bare gå videre.

Where far-right extremism or hate speech against minority groups such as trans people excites furious debate, condemnation and even protest among the woke elites, Islamist violence invokes little more than a staring at the ground, a shrug of the shoulders, at most a sad social-media post.

Tenk på reaksjonene da J.K. Rowling antydet at kun kvinner menstruerte! Sammenlign dette med den patetiske og ynkelige reaksjonen etter terrorangrepet i Manchester.

Shamina Begum dro til Syria for å bli en del av IS. Hun møtes av enkelte med sympati når hun forsøker å returnere til Storbritannia. I Norge skapte en IS-kvinne regjeringskrise, da Solberg satte himmel og jord i bevegelse for å hente en terrorist tilbake til hennes såkalte hjemland. Fordi hun hadde et angivelig sykt barn som vi ennå ikke har fått bekreftet helsetilstanden til.

450 britiske jihadister har returnert til Storbritannia, uten at det skaper noe særlig engasjement. Svenskene gir jihadister prioritet i jobbkøene. Det viktigste synes å være å unngå å bli beskyldt for «islamofobi».

Jews are terrorised by a radicalised Muslim and some in the chattering classes are essentially saying: ‘Oh no, I hope the Muslims will be okay.’ This despicable form of moral deflection, where we are encouraged to think less about the actual victims of an actual Islamist attack and more about the potential future victims of an imaginary Islamophobic backlash, is another familiar part of the post-terror routine.

Etter et islamistisk terrorangrep er dette klassisk: Det man frykter mest, er reaksjonene og hvordan disse kan gå ut over muslimer. Men dette er ren fantasi, det manifesterer seg så å si aldri.

Islam er en religion, men det er også en politisk ideologi. Vesten har valgt å la de verste folkene representere alle mennesker som har kommet til oss fra muslimske land. Mens iranere gjør opprør og kristendommen har økende oppslutning, så finner norske myndigheter frem de mest radikale muslimene og lar dem være talspersoner for hundretusener av mennesker.

Dermed bygger man en grunnmur for islamismen som fungerer som en festning. Og de som beskriver seg som eks-muslimer eller blasfemikere, lever utrygt i både Norge og Storbritannia.

Den britiske Israel-fiendtligheten har muligens sin bakgrunn i tiden for opprettelsen av staten Israel. Storbritannia var så å si konkurs etter krigen, og hadde et desperat behov for blant annet olje. Så «tilbakeholdenheten» med å tillate jøder å komme til Palestina, må sees i sammenheng med ikke å irritere de tradisjonelt jødehatende muslimene.

Slik gir Europa opp kampen før den egentlig har begynt. Dette lover ikke godt.

When are we going to take radical Islam seriously? 

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.