Leonardo da Vinci «Head of Christ» (1495)

15 Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.»
16 Av hans fylde har vi alle fått,
nåde over nåde.
17 For loven ble gitt ved Moses,
nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.

18 Ingen har noen gang sett Gud,
men den enbårne, som er Gud,
og som er i Fars favn,
han har vist oss hvem han er.

Johannes 1. 15–18

Det er tredje søndag i åpenbaringstiden, og teksten for i dag er hentet fra Johannes evangelium, det er en del av evangeliets prolog, kap 1, vers 15–18. I verset før, vers 14, står det om inkarnasjonen: At Ordet (det vil si Jesus) ble kjød og tok bolig iblant oss.

Johannes slår fast Jesus, dvs Ordet, eksisterte i begynnelsen, at han der var hos Gud, det vil si, han var selv Gud, og under skapelsen ble alt til ved ham.

Det er flere elementer i dagens tekst som taler rett inn i vår egen tid, men det er inkarnasjonen, at nåden og sannheten kom med Jesus Kristus, altså når Gud ble menneske, som slår mot oss. De tidlige kristne forstod at inkarnasjonen var avgjørende for kristen tro, det var ikke en tro som keiser Konstantin fant på og som ble nedfelt i kirkemøtet i Nicea i 325. Utfordringen var at forståelsen av Jesus Kristus som sann Gud og sant menneske raskt ble utfordret av alternative stemmer. Men arianismen måtte beseires. Inkarnasjonen, oppstandelsen og Sønnen fra evighet til evighet, var forutsetning for nåde og sannhet, kirken visste det var avgjørende for alt. Troen var ingenting uten.

Det er ikke lett å finne noen som snakker om sannhet eller Guds vilje i våre dager. Vi lever i en tid hvor relativismen opphøyes til en nytt ideal: Det som er rett for deg, trenger ikke være rett for meg.

Dagens politiske kultur handler om å legge til rette for at den enkelte skal definere seg selv. Sannheten er blitt vår tids største tabu, den truer nemlig vårt overmot, vår hybris. Vi har «frigjort» oss fra skaperen og tror vi selv kan forme verden slik vi selv ønsker. Det er knapt grenser for hva vi kan kontrollere.

I desember skrev Vårt Lands faste kommentator Emil André Erstad følgende i en kommentar: «Mykje kunne sett annleis ut dersom Erna Solberg og den førre regjeringa ikkje slapp viruset fritt i september.»

Jeg husker jeg reagerte på denne teksten. For hvis det er tilfelle, at pandemier er politikernes ansvar, at de kan holdes ansvarlig for å «slippe fri» et virus, og dermed også dens konsekvenser, så vil ikke demokratiet overleve lenge. Da vil smittevernstaten trumfe rettsstaten, og koronafascismen kan være et faktum før vi får snudd oss rundt. At mennesket kan ha evnen til å fremstille virus på kunstig vis, er et annet spørsmål, men vi vet at Erna Solberg og hennes regjering ikke gjorde det.

Men uttalelsen passer godt inn i en tid der mennesket tror at det kan mestre alt fra klima, kjønn og hva Gud mener om våre liv. Når sannheten og fornuftens utgangspunkt forsvinner, blir nemlig det meste mulig, også det å «slå ned» en pandemi. Og med det får politikerne et ansvar de aldri før har hatt. Mens vi tidligere aksepterte at Guds skaperverk var blitt et okkupert territorium etter syndefallet, at også djevelen var en realitet, står mennesket nå ribbet tilbake. Tragedien er at de ikke forstår det selv. Det moderne mennesket ser på seg selv som et supermenneske med evne til å skape verden i sitt eget bilde. Operasjonsstuene står klar for dem som ønsker å realisere sin egen nyvunne identitet, og domstolene er villige til å slå ned på dem som mener det er en løgn.

Våre politikere må derfor stå til ansvar for det meste. Og da skal vi ikke bli overrasket over at en av etterkrigstidens verste ideer, koronapasset, blir drøftet gjennomført i det som kalles liberale demokratier. Men det bekrefter hva som skjer når Ordet ikke lenger får leve blant oss. Da blir slaveri frihet, løgn blir sannhet og hat blir til kjærlighet, For under dagens virkelighetsforståelse blir myndighetene ansvarlig for frie og friske menneskers atferd. Eller som en lege skrev til meg: – Vi kan ikke tillate anarkiet.

Den politiske dagsordenen domineres derfor av emner som forutsetter denne nytalen og denne hybrisen. Sakene som preger samfunnet, ville blitt annerledes forstått med en virkelighetsforståelse rotfestet i Jesus Kristus, og mange av oss kjenner på behovet for å hvile, en dyp trang til å leve i samsvar med det vi vet er sannhet og fornuft.

Johannes skriver at ingen noensinne har sett Gud, men at den enbårne Sønnen, som er i Faderens favn, har forklart ham. Det er en inderlig nærhet mellom Faderen og Sønnen som Johannes omtaler her. En favn Johannes kjenner til, han lå selv til bords under et måltid «i Jesu favn», og det er ut fra denne inderlige nærheten med Gud Fader at Sønnen har forklart oss Guds herlighet. Det er i denne herligheten at kjærligheten, nåden og sannheten har sitt utgangspunkt.

I en verden preget av kaos, er det et privilegium å få kjenne han som ønsker oss et annet og bedre liv. Vite at Gud elsker oss, at hos ham har fornuften, sannheten og kjærligheten sitt opphav.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!