Mange ord har et uomtvistelig betydningsinnhold som enten er bra eller dårlig. For andre gjelder at meningen blir mindre klar jo dypere man trenger inn i hva ordet egentlig kommuniserer, både i sin opprinnelige og en utviklet form. Diskriminering er et godt eksempel. For at granskningen av ordets betydning skal gi best mulig utbytte, velger jeg å se det i konteksten av delvis beslektede ord og begreper som fordom, erfaring og læringsvilje/-uvilje.
Når folk hører at noen er diskriminerende, tenker de umiddelbart at her har man å gjøre med en fordomsfull person, en som misliker at mennesker er annerledes enn ham selv, kort sagt en rasist (hva nå dét måtte bety nå for tiden) eller et på annet vis sneversynt og innskrenket individ som ser ned på alt han ikke er vant med. Den diskriminerende har definitivt ikke innsett at «fremmede er venner du ennå ikke har møtt», fordi han selv aldri har erfart sannheten i påstanden eller fordi ingen ennå har lykkes med å nå frem til ham med budskapet om at slik, samme hva du nå tror, slik forholder det seg. Kanskje er dette bildet korrekt noen ganger – genuint xenofobe (fremmedhatende) mennesker finnes naturligvis –, men slett ikke alltid. La oss se på noen unntak fra den politisk korrekte standardtolkningen.
Å diskriminere betyr å skjelne. Man kan skjelne samtalepartnere fra hverandre eller objekter eller alt mulig annet rart; dette kan umulig være galt gitt at verden faktisk slett ikke består av én eneste stor, formløs masse. Både mennesker og ting er notorisk forskjellige, og å erkjenne at så er tilfellet, er rett og slett sant og dessuten en dyd av nødvendighet om man skal ha sjanse til å klare seg i kampen for tilværelsen. Man kan leke med en hundevalp, for eksempel, men bør fare ytterst varsomt frem overfor en akkurat like søt bjørnunge, i særdeleshet dersom sistnevnte er i selskap med sin mor.
De som ikke besitter denne og mange andre diskrimineringsevner, er dømt til å slite. Beskriver man saken slik, og det bør man faktisk gjøre dersom bildet skal bli fullstendig, så fremstår diskriminerings-tematikken nærmest som triviell, for noen ting og noen mennesker er utvilsomt farligere enn andre. Slik «er’e bare», og man er nødt til å lære seg å skille mellom snørr og barter.
Eller, spør Djevelens innleide advokat, er det så at Mimisbrunnr i og med påstanden ovenfor alt i utgangspunktet har vist seg å være fordomsfull og forhåndsdømmende; er ikke den nettopp formulerte konklusjonen selv et eksempel på (usunn) diskriminering og følgelig verdt fordømmelse? Selv om spørsmålet etter min mening handfritt bør avvises som for dumt til å tas på alvor, velger jeg å bruke litt tid på svaret, for så merkelig er nå engang tiden blitt som vi lever i.
Hvem er ikke redd for bjørnen, i hvert fall i situasjoner som den ovenfor beskrevne? Jeg avstår fra å trekke inn i diskusjonen medfødte, genetiske, artsspesifikke reaksjonsmønstre – de finnes hos mennesker, for også vi er en del av biologien, selv om noen later som om så ikke er tilfellet –, men uansett er ervervet lærdom særdeles viktig i vår aktuelle sammenheng. Brent barn skyr ilden, vet vi, hvilket ikke betyr noe annet enn at man lærer av personlig erfaring, særlig smertefull sådan. Vi søker å unngå alt som er vondt eller på annet vis ubehagelig, og derfor er ofte én episode der noe har gått galt på en gjenkjennbar måte, tilstrekkelig for at et gitt individ holder seg unna lignende i fremtiden. Dessuten gjelder heldigvis at nærstående voksne, ofte et barns foreldre, men selvsagt også andre, fungerer som erfaringsformidlere. De voksne har vært ute en vinternatt før, har sine egne brannsår eller hva det nå måtte være, og søker å formidle den erfaringsbaserte innsikten til den uerfarne. Noen ganger er dette tilstrekkelig for at den unge ikke skal gjenta de gamles feil, men vi vet alle at slik er det dessverre ikke alltid.
Selvsagt kan ikke den som en gang er blitt klort av bjørn, vite at også andre, kanskje til og med alle, bjørner er farlige, men slikt blir småplukk i en farevurdering. Å være praktisk klok er veldig forskjellig fra å bedrive espistemologisk flisespikkeri (induksjonsproblemet). Føre-var-prinsippet som politikerne fremholder som toppen av praktisk visdom når det passer dem, bygger på dette robuste, om enn ikke logisk vanntette grunnlaget.
Å ha fordommer – i ordets egentlige betydning, altså at man er betenkt basert på egne eller andres dårlige erfaringer med et eller annet –, er nødvendig om man skal klare seg i en verden full av farer; denne forsiktighetsregelen kan ikke understrekes nok. Selvsagt kan det være at du da skygger unna en bjørn av Disney-typen, som kun vil leke fredelige, morsomme leker, men dét får så være, uansett hvor lei seg eller krenket denne uvanlige bjørnen måtte bli av avvisningen. Føre-var-prinsippet er en viktigere ledesnor enn uviljen mot å generalisere, mot å skjære alle over én kam. Viser vi slik klokskap i dag, opptrer vi med nødvendig forsiktighet i møtet med fremmede hvis velvilje vi ikke kan være sikker på? Svaret er et rungende nei, på individ- så vel som på samfunnsnivå.
Praksis og den derav følgende føre-var-tenkningen som til all tid har vært et grunnleggende læringsprinsipp og ennå bejubles i spørsmål vedrørende klimaforandringer, er hva gjelder forholdet mellom folkegrupper i samtiden satt til side til fordel for en ny, ideologi-fundert adferdsnorm. Tvungen likhetstenkning og en absolutt fordring om aldri å opptre krenkende overfor dem som er innrømmet generell offerstatus i samfunnet, er kravet som nå gjelder. I samsvar med dette må man agere dersom man skal beholde sin status som godt menneske i dagens norske samfunn. Ett eksempel får være nok til å belyse det nye prinsippet.
Når en alvorlig voldshandling skjer med mulig sammenheng med de endrede demografiske forholdene i det nye Norge – i klartekst: Dersom en gjerningsmann med utenlandsk bakgrunn utsetter en etnisk norsk kvinne eller mann for en kriminell voldshandling, med eller uten seksuelt tilsnitt –, tillates ingen gruppetenkning i omtalen av forbrytelsen. Kontrasten er slående til hvordan man ser på og vurderer såkalt høyreekstrem vold («han kom fra en flokk»).
Misforstå nå for all del ikke hva jeg forsøker å få frem: Selvfølgelig er ikke alle utlendinger kriminelle eller fæle på annet vis (de som kjenner meg, ville le av at en slik lesning overhodet kunne være mulig), ikke engang innen befolkningsgrupper som har vist seg å være refraktære overfor integrering, for ikke å si assimilering, inn i det norske samfunnet. Men det er like forbasket klokt og i samsvar med føre-var-prinsippet å vise større aktsomhet overfor noen kategorier mennesker enn andre. En del møter med disse «venner man ikke kjenner» bør rett og slett unngås, ganske særlig dersom man er en ung kvinne eller på annet vis befinner seg i en utsatt posisjon. Skulle noen oppfatte denne påstanden som rasistisk eller på annet vis krenkende, så vær så god. Min egen og mine nærmestes helse og velvære er viktigere enn politisk korrekt overfølsomhet.
Andre, dessverre også de som har makten i landet vårt, ser ut til å vurdere problematikken annerledes. Dette fremgår av deres standardreaksjon på slike forbrytelser som vi her snakker om – voldtekter og/eller drap utført av for oss fremmede mennesker på noen av våre jenter og gutter –; de utviser massiv uvilje mot å lære av erfaring. I stedet for å minne de utsatte gruppene om føre-var-prinsippet som har tjent oss vel til alle tider, tar de til orde for strutsens strategi: Stikk hodet langt ned i sanden, slik at faren ikke er synlig lenger! Rådet til befolkningen har vært: «La oss holde frem som før, innrøm ikke terroristene (eller de kriminelle) overtaket ved at vi endrer vårt livsmønster!» De mange offentlige beroligerne får det endog til å lyde som om det skulle ligge en slags seier i å si «ædda bædda, jeg er ikke redd og gjør hva jeg vil, for i Norge er vi alle frie, og vi skal vise verden at kjærlighet og tillit vinner over aggresjon og hat!»
Jeg skjønner jo resonnementet på et vis, om det nå er et sådant som ligger til grunn, men er dypt uenig. Rosetog og lignende er slett ikke alltid rett medisin, for å uttrykke seg meget forsiktig. En soldat som kommer under artilleri-ild, bør definitivt ikke ta av seg hjelmen for å tøffe seg. Like lite lurt er det å innlate seg med fremmede menn i fortrøstning om at man alltid har rett til å si stopp og nei, jeg vil ikke mer. Jo da, dette er riktig, den retten har man, men samtidig gjelder at ikke alle opptrer overfor kvinner som ønskelig er. Livsspillet følger ikke alltid offisielle norske regler.
Verden blir ikke bedre av at noen/mange later som om reelle problemer ikke finnes. Man kaster ungdommen blår i øynene ved å komme med «vær ikke redd, gå bare videre og fortsett som før» som standardråd, og ganske spesielt om man samtidig innprenter dem at de ikke må ha fordommer mot grupper av mulige voldsmenn. Stygge ting skjer, og de rammer særlig ofte de minst ressurssterke. De som sitter ved maktens bord, burde beflitte seg mer på å se til at disse ikke utsettes for overgrep, enn på å opprettholde en fasade som ikke reflekterer virkeligheten. Etiske Potemkin-kulisser har intet fundament og bør avsløres for det de er.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
