For snart tre år siden skrev jeg en artikkel om dystopier som overgås av virkeligheten. Den er like aktuell i dag, og jeg vil derfor ta en slags reprise, med oppdateringer i forhold til det som har skjedd de siste tre årene.

Jeg tok utgangspunkt i noen klassiske dystopiske romaner som de fleste kjenner til, og som noen av dere har lest. Idéen kom fra Dagbladets motto: Virkeligheten overgår alt!

I dagens virkelighet overgår virkeligheten de verste dystopiene på flere måter. Vi lever nesten i en skrekkfilm.

Brave New World

Mange dystopier fokuserer på sexlivet. Aldous Huxleys klassiker fra 1932 beskriver en verden hvor tilfeldig sex ses på som noe høyverdig, mens det å bære frem et barn er utenkelig, avskyelig, noe som er forbeholdt de ville menneskene i «reservatet». Kjærlighet er smakløst, overfladisk nytelse dyrkes.

I dag får europeere nesten ikke barn. Den jobben har vi overlatt til innvandrere, fra reservatet. Også Huxleys historie bringer reservatet til sivilisasjonen, men da bare i form av en ung mann og hans mor. Moren dør av narkotikamisbruk, og den unge mannen henger seg fordi han ikke klarer å rømme fra mediene og den klamme oppmerksomheten.

Paradise Hotel på speed, altså.

I dag møter vi overalt på sex som kun nytelse, uten forpliktelser. Familien er delvis avskaffet. Omtrent 65 prosent av svarte barn i USA vokser opp med kun én forelder i huset. Og konsekvensene er kriminalitet, fattigdom, håpløshet, Black Lives Matter.

Maktmennesker tar det lenger. Der finner vi pedofili, fråtsing og grov utnyttelse av omgivelsene. Epstein er bare et symbol. Å snakke om disse tingene er farlig, Document ble dømt i PFU for å skrive navnet til en politiker som fantaserte om å voldta spedbarn.

Hva er det med maktpersoner og pedofili?

Abort er nå i enkelte stater i USA tillatt helt opp til fødselen, og i noen tilfeller etter fødselen, hvis barnet overlever aborten. I Brave New World slipper kvinnene å gå gravide, barna dyrkes frem i laboratoriet. Alt er rent og klinisk.

Alle mennesker er delt opp i grupper, i et slags kastesystem, som har helt ulike oppgaver, rettigheter og kvaliteter. Dette gjenkjenner vi fra vår tids identitetspolitikk. Også kjent som woke.

Inspirasjonen til boken kom delvis fra H.G. Wells’ utopiske roman Men like Gods. Men tittelen var hentet fra selveste Shakespeare:

O wonder!
How many goodly creatures are there here!
How beautious mankind is!
O brave new world,
That has such people in’t!

A Clockwork Orange

Anthony Burgess skrev i 1962 en fabel om et fremtidssamfunn preget av voldelig ungdom som terroriserte sine omgivelser. Stanley Kubricks film med Malcolm McDowell i hovedrollen ble nominert til Oscar. En kuriositet er at Mick Jagger kjøpte filmrettighetene av den kronisk blakke Burgess for 500 pund, med en idé om at han selv skulle spille hovedpersonen Alex. Resten av Rolling Stones skulle etter planen få biroller.

Alex og kompisene går på skolen på dagtid. På kvelden terroriserer de mer eller mindre tilfeldige ofre. Det er brutal vold, voldtekter – som benevnes «the old in-and-out» – og generelt dårlig oppførsel. Kuede foreldre lever i konstant frykt. Det hele akkompagneres av klassisk musikk, Beethoven er favoritten.

Alex er ikke uten ressurser. Volden skyldes ikke økonomisk sårbarhet eller mangel på fritidsklubber. Ondskapen er et produkt av kjedsomhet.

Hva er potensialet til vår tids nedstengninger? Kan dette skape monstre som Alex?

Etter hvert, etter en orgie i vold, voldtekt og anti-sosial opptreden, blir Alex arrestert. Dette skjer faktisk på fødselsdagen hans: Han fyller 15 år.

Men dagens virkelighet er verre enn det som beskrives i A Clockwork Orange. Unge voldsmenn har blitt et kjedelig fenomen. Serievoldtekter av britiske småjenter er ikke nyhetsverdig.

I boken Easy Meat, som omhandler den såkalte grooming-skandalen i Storbritannia, beskriver forfatteren Peter McLoughlin den ubeskrivelige terroren unge, sårbare britiske jenter ble utsatt for. Sviktet av myndighetene ble jentene utsatt for tortur, serievoldtekter og grusomheter i årevis.

Ofrene kan telles i titusener. Gjerningsmennene var stort sett pakistanske muslimer. Alle visste hva som foregikk, men ingen hjalp de unge jentene.

Alle ble ofret for drømmen om det multikulturelle paradiset vi ble lovet. For selv om våre småjenter sprenges i filler, så er det ingen grunn til å bli sinte. Don’t look back in anger! Man vil jo ikke ødelegge idyllen?

Vi ser hva som foregår i Sverige, Frankrike og Belgia. Norge følger lydig etter. Å skape en dystopi regnes som en nødvendighet for «de gode menneskene». Nå tar de varmen fra oss, pengene våre finansierer dette sinnssyke prosjektet, og vi har mistet vår frihet på grunn av et virus.

I USA står grensene åpne for fentanyl, gangstere, sexslaver og voldteksforbrytere. De som protesterer, er Enemy of the State. 

«1984»

Denne romanen av George Orwell vil bli stående som en av tidenes klassikere. Årsaken er presisjonen i spådommene. I dag opplever vi både nytale, overvåkningssamfunn og statsmakter som ikke vil oss vel.

Krig er fred

Vi har «fredsbevarende militære operasjoner», gender-rådgivere i Forsvaret, og vi skal redde verden ved å eksportere demokrati og oljepenger, selv om vi på hjemmebane stadig uthuler demokratiet, ytringsfriheten, eiendomsretten og muligheten til å leve et fritt liv.

Frihet er trelldom

Noen få uvaksinerte beskyldes for å holde samfunnet som gisler på grunn av en vaksine som ikke virker mot smitte, mot en sykdom som er så å si ufarlig for alle under 70 år.

Politisk mener venstresiden omtrent at frihet skapes ved at Staten styrer alt. De følger sin Rousseau: Vi skal tvinges til å bli fri!

Jeg er uenig: Frihet er ikke velvære og trygghet. Frihet er krevende. Et fritt menneske har ingen å skylde på. Mens enkelte krefter på den woke-infiserte venstresiden ønsker frihet fra ansvar, frihet fra krenkelser, frihet fra å tenke selv.

Som redaktøren for Charlie Hebdo, Stéphane Charbonnier, sa det: Jeg foretrekker å dø stående, heller enn å leve på kne. Eller mottoet til New Hampshire i USA: Live free or die!

Uvitenhet er styrke

Forfallet i akademia er endeløst, selvsagt med noen få hederlige unntak. Men kjønnsforskere og rasebiologer, avkolonisering, historieforfalskning, benektelse av biologiske fakta: Dette er bare noen av symptomene på et problem som stikker mye dypere.

Jeg er veien, sannheten og livet, sa Jesus.
Det eneste jeg vet, er at jeg intet vet, sa Sokrates.

På denne grunnmuren bygde vi en sivilisasjon. Ved å bryte disse grunnleggende idéene er vi i ferd med å rasere hele byggverket.

Der Orwell virkelig treffer blink, er i beskrivelsen av håpløsheten og hvordan et slikt dysfunksjonelt samfunn nødvendigvis fører til dyp fattigdom. Historiene fra Venezuela er en moderne variant som viser oss hvordan den sosialistiske drømmen ender med at små unger må spise rotter for å overleve.

Big Brother

Orwell forutså overvåkningssamfunnet, men det vi opplever i dag, overgår en tv-skjerm som kan se oss. Vi lever i et angiversamfunn, med en digital mobb som leter etter feil du har gjort på sosiale medier, bare for å ødelegge livet ditt.

Det er ingen steder å skjule seg for skjermene, for skjermene bærer vi frivillig med oss i lomma. Det er som om vi ønsker å bli overvåket, for da blir vi i alle fall sett. Snart kommer 5G, og jeg har ingen anelse om hva dette kan medføre. Men en sunn skepsis er ikke det samme som en konspirasjonsteori.

Algoritmene jobber utrettelig, døgnet rundt. Vi må dokumentere private helseopplysninger for å kunne reise. Vi nektes å ta en øl på puben. Dette skjedde ikke i 1984.

Måten disse mulighetene misbrukes av private og offentlige myndigheter i fellesskap, er i ferd med å knuse det siste håp om ytringsfrihet og demokrati. Vi ble slaver av vår egen frie vilje. Så tok de friheten fra oss.

The Passage

Denne moderne dystopien er en trilogi av forfatteren Justin Cronin. Den har noen treffpunkter som har vist seg å være skremmende presise. Den første boken kom ut i 2010 og er både utrolig spennende og av høy litterær kvalitet.

Parallellene til dagens virkelighet er slående.

Et militært eksperiment ender i katastrofe, da en sykdom sprer seg ut over hele USA (resten av verden nevnes ikke noe særlig). Et slags vampyrvirus skaper monstre, de ytterst få menneskene som overlever, samles i små enklaver.

Les også: Lekkede militære dokumenter: Koronaviruset ble utviklet av amerikanere i Wuhan-laboratoriet

For å overleve, trenger de strøm. Desperat forsøker de å skaffe nok energi til å holde lyset på gjennom natten. For lyset holder monstrene på avstand. Vampyrene tåler ikke lyset.

Lyset fremstår som noe religiøst, kanskje som et symbol på Jesus?

Men det blir stadig vanskeligere og mer kostbart, i form av tapte menneskeliv. Og massene samler seg rundt bymurene, og venter. Det minner om situasjonen i den spanske enklaven Melilla.

Er det noen som kjenner seg igjen?

Trøsten får være at de fleste dystopier bærer med seg et håp, en utvei. I vår tid ser det mørkt ut. Men min redaktør har håp, selv om jeg nok er mer pessimistisk anlagt.

Men å gi opp? Helt uaktuelt. Vi må stå sammen, i et fellesskap vi selv har valgt. Ikke i den klamme, påtvungne dugnaden som våre ynkelige politikere snakker om. For meg representerer lyset sannheten. Det er sprekken i fjellveggen vi må klamre oss til.

Derfor må vi holde flammen levende, sørge for at det fortsatt finnes et lys i mørket. Vi i Document vil ikke svikte håpet, og du kan bidra som fyrbøter ved å støtte vårt arbeid.