FORTIDEN: Alex Grusjko (i midten) er et levende historisk minne for Jens Stoltenberg, som skulle rekrutteres som KGBs konfidensielle kontakt på ordre fra den russiske toppdiplomatens far, KGB-general Viktor Grusjko. Foto: Olivier Hoslet / Pool via AP / NTB.

Jens Stoltenberg ble utpekt som rekrutteringsobjekt av KGB-general Viktor Grusjko, som ville gjenreise det sovjetiske nettverket i Oslo. Under dekknavnet Steklov ble Stoltenberg i 1989 og 1990 lokket stadig nærmere edderkoppens nett. Han ble reddet av avhopperen Mikhail Butkov, som avslørte Steklovs identitet og gjorde det mulig for POT å advare den unge Ap-politikeren. I NATOs forhandlinger med Russland møter han som russisk delegasjonsleder toppdiplomaten Alexander Grusjko, som er KGB-generalens sønn. For Steklov må det være en pinlig konfrontasjon med fortiden.

Faren Viktor ville rekruttere, sønnen Alexander forhandler

For den som fulgte nøye med på tv-bildene fra forhandlingene mellom NATO og Russland i Brussel onsdag, var det mulig å registrere at den 66-årige russiske viseutenriksminister Alexander Grusjkos ansikt ble hardt – spesielt da NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg med geberder og smil geleidet toppdiplomaten til forhandlingsbordet. At sterke følelser lå like under overflaten, er ikke det minste rart. Stoltenbergs mange og harde utfall mot Russland overfor Alexander Grusjko i nyere tid står i skarp kontrast til hans velvilje rundt 1990 overfor det gamle Sovjetunionen da Alexanders far, general Viktor Grusjko, ville gjøre Stoltenberg til KGBs konfidensielle kontakt, med dekknavnet Steklov.

Sønnen Alexander har uten tvil nøye studert Stoltenbergs dossier med farens antegninger i KGBs gamle arkiv, og undret seg over hvorfor den unge Ap-politikeren nesten lot seg forføre og lokke inn i KGBs nådeløse nettverk. Motsatt må det være pinlig for Stoltenberg å møte sønnen til en mann som gjennom årtier spilte en skjebnesvanger rolle i Arbeiderpartiets og hans egen historie, og vite at han selv ble reddet – muligens i siste liten – av opplysninger som avhopperen Mikhail Butkov under livsfare fant i det samme dossieret en kald høstdag i Moskva for mer enn 30 år siden.

Den farligste spionen i Norge

Faren Viktor Grusjko kom til den sovjetiske ambassaden i 1954 som praktikant i det sovjetiske utenriksdepartementet, og ble til hjemreisen i 1958 først og fremst kjent og beryktet som den andre av fru Werna Gerhardsens to russiske beilere: åleglatt, smart og med en passe blanding av sjarm og kaukasisk frekkhet.

«Norge har en sosialdemokratisk utenriksminister som nyter størst anseelse i Høyre,» het det i et typisk og freidig utsagn fra Grusjko til en norsk embetsmann under et cocktailselskap i den sovjetiske ambassaden. «Norske ledere må se den virkelige situasjonen i øynene og forstå at enhver utenrikspolitisk avgjørelse som ikke først og fremst tar hensyn til forholdet til Sovjet-Samveldet, er en forfeilet avgjørelse.»

Han ble rekruttert inn i KGB i 1959, og tjenestegjorde siden i Oslo i to 4-årsperioder i den sovjetiske spionorganisasjonens glansperiode, i de siste to årene som sjef.

«Grusjko var etter min mening den farligste spionen russerne hadde i Norge etter krigen,» brukte spionjegeren Ørnulf Tofte å si. «Han hadde fingrene i det meste og visste alt. Bak smilet og de pene manerene fantes det en kynisk og kalkulerende hjerne.»

Werna Gerhardsen og Einar Gerhardsen på vei til Moskva i 1955. Werna Gerhardsen får en bukett roser av Viktor Grusjko i Sovjet-ambassaden. Som takk får han et klapp på kinnet. Han ser blygt ned og tar et fastere tak om hatten. Foto: Aage Storløkken / Aktuell / NTB.

Ble sjef for hele utenlandsspionasjen

Karrieren i Moskva skjøt fart fra 1980, ikke minst takket være flommen av informasjon som Arne Treholt leverte – pluss den store mengden av politiske opplysninger som kom fra Einar Førde og andre unge Ap-politikere. I 1983 ble han general og sjef for hele Første hoveddirektorat, etaten som drev KGBs spionasje i alle land i verden. Det var i denne stillingen han rundt 1987 ga ordre om nye fremstøt i Norge. Treholt satt fengslet, og alle KGBs gamle venner var gått under jorden – livredde for å bli implisert i nye skandaler. En helt ny stab av offiserer ble satt sammen og sendt til Oslo for å gjenopplive gamle nettverk og innlede det som skulle bli KGBs siste offensiv i Norge – før Sovjetunionens totale sammenbrudd.

Stoltenberg utpekt som rekrutteringsobjekt

Ett av rekrutteringsobjektene som Grusjko hadde utpekt i samråd med feltoffiserene, var Jens Stoltenberg fra en av Ap’s adelsfamilier, formann i AUF og spådd en lysende fremtid i partiapparatet. Oppdraget ble gitt til en jevnaldrende major i KGB, den politiske etterretningsoffiseren Boris Kirillov, som etablerte kontakt med Stoltenberg.

Selv ble jeg noen år senere kjent med Kirillovs kollega, KGB-major Mikhail Butkov, som med livet som innsats i to dramatiske år opptrådte som norsk-britisk dobbeltagent og hoppet av til Vesten i 1991. Fra dokumenter og notater fra talløse møter og samtaler gjennom flere år siterer jeg følgende: «Et dossier av typen DOR ble åpnet tidlig i 1989 på Jens Stoltenberg. Slike dossierer (DOR = Delo operativnoj razrabotki) er forbeholdt personer som befinner seg på «et langt framskredet stadium av kultivering,» eller allerede blir regnet som en av KGBs konfidensielle kontakter.»

Butkov rapporterte alt han hørte om Kirillovs møter med kultiveringsobjektet til sine to føringsoffiserer, den meget erfarne POT-etterforskeren Einar Brusletto og John Venning, som var Secret Services stasjonssjef i Oslo. Kirillov var opprømt over resultatene og hadde gitt objektet dekknavnet Steklov.

«I 1989 visste verken POT eller jeg hvem Steklov var, selv om etterforskerne hadde sine mistanker. Da jeg hadde permisjon og oppholdt meg i Moskva i november og desember 1989, greide jeg i et ubevoktet øyeblikk å finne Steklovs mappe i safen til hans saksbehandler i Tredje avdeling i Senteret. Jeg hadde bare to minutter på meg til å bla gjennom papirene før han returnerte. Det var nok til at jeg fant ut at Steklov var identisk med Jens Stoltenberg.»

Med livet som innsats

Butkov var en dristig offiser, men han hadde tatt en hårreisende sjanse. Hvis han var blitt tatt, ville følgene ha blitt dramatiske. Han satte i virkeligheten livet på spill for å hjelpe POT og Norge.

«Da jeg returnerte til Oslo like før jul 1989, rapporterte jeg saken til POT i dekkleiligheten på Østkanten. Tidlig på våren 1990 kom Kirillov slukøret og nedslått tilbake fra et møte med Steklov. Stoltenberg hadde fortalt at han var blitt oppsøkt av en representant for POT og advart mot Kirillov. Ifølge Boris var ikke Steklov bekymret over at han tilhørte KGB, og han ville heller ikke avbryte møtene de hadde. Stoltenberg spurte ikke engang om POTs opplysninger var korrekte. Hele historien ble rapportert til Senteret. For å unngå en potensiell skandale, ble det besluttet å fortsette kontakten, men kun på et offisielt nivå.»

Da KGB selv valgte å legge Stoltenberg på is, var de så vidt begynt å høste resultatene av et langsiktig arbeid som til slutt hadde som mål å innvikle Ap-politikeren i et nett han aldri ville kunne unnslippe.

«På grunn av hans høye profil og store karriere-potensial var målet å rekruttere ham som konfidensiell kontakt. Han var allerede en brukbar kilde for etterretninger. Jeg leste selv noen av rapportene Kirillov skrev til Senteret i Moskva, blant annet basert på informasjon fra Kåre Willochs forsvarskommisjon. Opplysningene var gitt av Steklov, som ble medlem av kommisjonen i januar 1990.»

Små steg mot edderkoppnettet

Ifølge POTs offisielle historie hadde Stoltenberg underveis også hjulpet Kirillov med å plante Sovjet-produsert informasjon i Dagbladet. Han skulle også ha gitt KGB-majoren et møtereferat fra Forsvarskommisjonen som straks ble sendt til Moskva. Selv om hver bit av informasjonene kanskje ikke var livsviktige, var de små sjakktrekk i et mye større spill. Jo flere «uskyldige» oppdrag Stoltenberg påtok seg, og jo flere «ufarlige» dokumenter han ga fra seg, desto dypere ville han bli involvert i en organisasjon som var profesjonell, kynisk og målrettet til det ytterste.

I Arbeiderpartiet ble saken løst ved at Stoltenberg samme år ble utnevnt til statssekretær under miljøvernminister Thorbjørn Berntsen i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering – uten at Forsvarskommisjonens leder Kåre Willoch ble informert om det inntrufne. Det ironiske var at Berntsen selv hadde dekknavnet Rodionov og var en av KGBs gamle kontakter. Steklov var så å si kommet til en av sine egne.

Ekstremt tilpasningsdyktig

Jens Stoltenberg er i dag en profesjonell politiker med en tilsynelatende ekstrem tilpasningsdyktighet. Han synes å opptre like lydhør og komfortabel overfor Joe Bidens administrasjon som han gjorde overfor Donald Trumps. Det kan forklare at han tilsynelatende ikke er berørt over å vite at hans forhandlingsmotpart, avdøde Viktor Grusjkos sønn Alexander, hinsides enhver tvil må ha studert Steklovs gamle dossier i alle detaljer, iberegnet KGBs grundige personlige og psykologiske rapporter og profiler.

Selvsagt vil ingen heller kunne påstå at Stoltenberg som leder av NATOs vitale forhandlinger med Russland lar seg påvirke av gamle feilgrep. En liten ting er muligens iøynefallende: Stoltenbergs påståtte russofobi synes å være blitt stadig mer hørbar i løpet av de siste månedenes krise. Det kan selvfølgelig tenkes at CIAs offiserer og andre eksperter har gjort Det hvite hus oppmerksom på Stoltenbergs potensielle svakhet stilt overfor Grusjkos sønn, som opptrer med robust selvtillit, og at han derfor har funnet det nødvendig å skjerpe tonen – eventuelt at han har fått beskjed om å gjøre det. Uansett har Stoltenberg vist seg som en slu taktiker og overlevelseskunstner og vil hjem til stillingen som sentralbanksjef – i pakt med partiets beste nepotiske tradisjoner. Om han i det hele tatt ofrer fortiden oppmerksomhet, bør han i det minste sende Butkov noen varme tanker. Det kan neppe være tvil om at avhopperen bidro sterkt til at Stoltenberg berget seg ut av KGBs klør og ubegripelig nok endte som sivil toppsjef i NATO.

Så kan alle vi andre undre oss over hvorfor noen i det hele tatt etter Treholt-skandalen og etter at Sovjetunionens moralske fallitt var blitt åpenbar for alle, overhodet ville involvere seg med representanter for et av det 20. århundrets mest katastrofale sosiale eksperimenter, gi opplysninger og plante propaganda i media. Drømmen om det sosialistiske paradis kan det i alle fall ikke ha vært.

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!