Red. inn ca 53.31

Document troner øverst på brudd-statistikken til Pressens Faglige Utvalg for 2021 og var derfor en naturlig gjest da PFU holdt etikkseminar i Pressens hus i Skippergata i Oslo tirsdag. Deltakelse er frivillig, men det forventes at man deltar. Er man med på leken, må man tåle steken.

Fellelser tas alvorlig av de andre mediene; de gir i hvert fall inntrykk av dét. Document hadde 7 av i alt 40. Det er jo ganske mange. Men var alle like alvorlige? Det glapp på tilsvarsrett ved et par anledninger. Det kan vi skjerpe oss på. Men ellers?

Document skulle svare for seg, men vi ville benytte anledningen til å fremme vårt syn. Det er annerledes enn de andre medienes. Det har de andre problemer med. De vil gjerne at det bare skal være én måte å fortolke Vær Varsom-plakaten på. De vil ikke en gang gå med på at det er en fortolkning. Men dét er det, og det var dét intervjuet med Ingerid Stenvold dreide seg om.

Vi møter ofte innvendingen: Hvorfor er dere med i ordningen hvis dere ikke respekterer den? Vårt svar er at det gjør vi. Vær Varsom-plakaten inneholder mange innlysende regler som kunne oppsummeres i: Respekt for fair play, ivareta redaksjonens integritet både i forhold til leserne og overfor dem som omtales.

Et punkt går ut på at pressen har plikt til å granske seg selv for å se om man overholder det kritiske blikket på maktorganene.

Hvordan utøves den plikten? Meget selektivt, vil vi si.

Jeg husker godt hvordan det var å være i opposisjon til det bestående på 1960-tallet. Nå er vi tilbake der hvor det bestående anser seg selv for innlysende. Det finnes bare én mening, én måte å se verden på, og det bestående blir lett provosert over å høre at man tar feil.

Det var faktisk en av de ting jeg lærte av kritisk teori / Frankfurterskolen den gangen: Det bestående vil anse seg selv for innlysende og unndratt kritikk. Det var vår oppgave å analysere det beståendes premisser, og dét var det ikke alltid de likte.

Erfaringen fra den gangen er et deja vu til i dag. Når de som står for makten, ikke forstår hva du sier, men insisterer på sin sannhet, forstår du at de ikke er så sikre i sin sak som de vil fremstå. Men dét er en viktig forskjell.

«Vi» været svakhet og fikk hjelp av ungdomskulturen. Voksne mennesker forsto ikke hva som skjedde rett under nesa på dem, innen musikk og film.

I dag flyter det bestående på en flod av populærkultur som virker uimotståelig. Men det er den ikke. Kvantitet og kvalitet er to forskjellige ting.

Da som nå er det i USA det skjer, gjennom kritikk og bevisstgjøring.

Det er viktig å ha vært med den gangen for å forstå hvor det begynte og hvor det endte. For nå står vi ved slutten. Når Free Speech blir en maskert Antifa som slår inn skallen på en med MAGA-cap eller blokkerer en foreleser, er det over. Det er også over når Joe Biden kaller Antifa en ide, og FBI-sjefen benekter at de var med 6. januar.

Dette er Vietnam-protester og Watergate i revers.

Du merker hvordan energien og oksygenet suges ut av konsensus-rommet.

Vi blir ofte spurt, som tirsdag av Stenvold, hvorfor vi er medlem av Norsk Redaktørforening og pressens selvdømmeordning hvis vi er rykende uenige og har vinket farvel til hovedstrømsmediene. Noen vil at vi skal takke for oss. Men det gjør vi ikke. Vi representerer en ikke uvesentlig del av den norske befolkning, og den er voksende. 20 prosent?

Vi lever i et representativt demokrati, dvs. grupper velger seg talsmenn. Vi er talsmenn for en ikke ubetydelig del av befolkningen. Men Pressens Faglige Utvalg praktiserer konsensus. Det sa formannen. Jeg tillot meg derfor å spørre: Vestlige samfunn har gjennomgått en polarisering de siste 15–20 årene. Hva kan det komme av at denne ikke gjenspeiles i mediene og PFU?

Da ble vi møtt med: – Men respekterer dere ikke Vær Værsom-plakaten?

Jo, vi har ikke noe problem med Vær Varsom-plakaten, men den kan tolkes på ulike måter.

En paragraf som benyttes flittig, er 3.2:

3.2. Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder.

Hvordan er det med medienes kildetilfang når det gjelder dekningen av utenrikspolitikk, og i særdeleshet USA? spurte vi.

– Vi er ikke her for å diskutere utenrikspolitikk, repliserte Stenvold.

Dette var den type svar som vi kjenner godt fra 1960-tallet. Vi ville diskutere sak, men ble møtt med en avledning.

Vi erfarte da at når problemstillingene blir store nok, nekter systemet å diskutere sine egne premisser. Det var erfaringen vi gjorde den gang, og vi er i samme situasjon i dag. Elitens selvbilde tåler ikke at man ser seg selv i speilet.

For selvsagt stryker norske medier på paragraf 3.2 når det gjelder valg av kilder i dekningen av USA. Selv faktaboksene er fulle av feil.

Det er bare én side som kommer til orde. CNN har mistet 80 prosent av sine seere, men det har ikke gått opp for norske medier som flyter på offentlige midler. Document får ikke en krone, ikke av Medietilsynet, ikke av Fritt Ord, ikke av Norsk Kulturråd. Det er nei, nei, nei over hele linjen.

Det beste med SUF på 1960-tallet var stå-på-viljen og stå-på-egne-ben-instinktet. Men det tok ikke lang tid før Klassekampen var på statens regulativ. Da var det slutt. Da oppstår den korporative symbiosen som dreper en fri presse.

Men en slik go-it-alone-politikk kan bare lykkes hvis leserne støtter opp og kjenner sin bekjennelsestid. Det er et langt hardere klima i dag enn da vi sto på stand og solgte Klassekampen. En tilsvarende avis på høyresiden ville aldri blitt tillatt i det offentlige rom.

Vi var nødt til å tråkke i salaten i intervjuet med Stenvold:

Vi minnet om at Peder Fjordman Jensen ikke fikk medhold da han klagde på flere artikler i Vårt Land der han ble tilskrevet ansvar for psykisk medvirkning til Utøya. «Et av de sterkeste eksempler i moderne tid på at ord kan lede til drap». PFU syntes ikke Peder Jensen fortjente tilsvarsrett. Hvor er konsekvensen? Vårt Land kritiserte også Aftenposten for å ha sluppet ham til i spaltene og for at Fritt Ord ga ham penger til bok.

Den boken hadde aldri kommet ut hvis ikke Document hadde utgitt den. Så høyt er det under taket i kongeriket.

Du må bøye deg for å komme inn.

Slik kan vi ikke ha det. Document er inspirert av en vital konservativ bevegelse i USA, og da sier det seg selv: Behandlingen av Øyvind Eikrem er en skam, og hans sak burde vært selvskreven i PFU.

Grunnen til at han ikke er det, ligger i at Ingerid Stenvold gjorde en distinksjon mellom ytringsfrihet og retningslinjer for bruken av den. Dette er blitt venstresidens unnskyldning og påskudd: Vi kan ikke la hverken informasjon eller meninger flyte fritt. Hvordan skulle det da gå?

Ja, hvordan skulle det da gå? Vi er tilbake til den tiden da Ibsen skrev om fritenkere hvis bøker ikke burde ligge fremme i anstendige hjem.

Jeg husker jeg kom hjem fra biblioteket med Anatol Heinz’ bok om evolusjonslæren. Bestefaren min bemerket at slike bøker burde jeg ikke lese.

I morgennyhetene i dag hadde man gravd frem brevene som Siri Sunde fikk som den første åpent lesbiske prest i Den norske kirke på 1990-tallet. Alle meldingene var avvisning ut fra bibeltolkninger, men de ble fremstilt i NRK som hatmeldinger. I dagens medier er konservative kristne hatefulle og suspekte. Hvilken respekt fortjener en slik fremstilling?

Sammenlignet med evolusjonsskepsis er dette et fremskritt? En skepsis til Darwin går det an å bearbeide intellektuelt, men et stempel som hatefull er det verre med. Det er fortapelse her og nå.