Det blir dag for dag mindre og mindre sannsynlig at regjeringen utnevner Jens Stoltenberg til ny sentralbanksjef. Regjeringen står nå så svakt politisk at den ikke vil ha mage til å demonstrere nepotisme og begunstige en gammel partifelle på jobbjakt. 

Et flertall i Stortinget har uttrykt motstand mot å la den tidligere Ap-lederen bli sjef i Norges Bank. Vel er det så at Stortinget ikke har noe med utnevnelser som regjeringen alene har ansvaret for, men situasjonen forteller likevel mye om hvordan det politiske Norge vil reagere på enda et utslag av kameraderi. Det rapporteres i flere medier om økende tvil i Senterpartiets stortingsgruppe, en skepsis som også har fått fotfeste i Ap-gruppen.

Jens Stoltenberg er en karismatisk fyr med gode kvalifikasjoner til mangt og mye, men lite av hans kompetanse korresponderer med de behovene som må dekkes for en sjef for sentralbanken. Stoltenberg har utelukkende vært politiker i over 30 år. Hans eksamen i samfunnsøkonomi var meget god, men er 35 år gammel. Hva ville skjedd med en dyktig lege som etter et tredjedels århundres fravær vendte tilbake til legeyrket? Vedkommende ville ha måttet gjennomgå et omfattende program for å bli à jour med utviklingen for på ny å kunne henge stetoskopet rundt halsen.

Stoltenberg er en klok mann, og vi mistenker ham ikke for å ville ta partipolitiske avgjørelser om han skulle bli sentralbanksjef. Vi nærer ingen frykt for at han foran et valg skulle sette ned renten for å tekkes Ap i regjeringsposisjon – eller sette den opp med Ap i opposisjon. Dessuten er det en intern komité i Norges Bank som foreslår pengepolitiske tiltak, og det er hovedstyret som tar avgjørelsene. Der er partitaktiske hensyn nokså fremmed.

Justisdepartementets lovavdeling har erklært at Stoltenberg ikke er inhabil i forhold til jobben, men dette dreier seg ikke om jus. Det dreier seg derimot om hvordan omgivelsene vil oppfatte en utnevnelse. Hvordan vil folket, næringslivet og de finansielle miljøene tolke en utnevnelse av Stoltenberg – det er dét som er saken. Vi tror bestemt at folk flest ikke vil konkludere som lovavdelingen, men oppfatte saken som kameraderi som anfekter sentralbankens uavhengighet.

Et eksempel: Denne spaltist var i ti år banksjef i en middelstor forretningsbank hvor lån og kreditter over et visst beløp ble avgjort av bankens styre. Flere av styrets medlemmer var næringsdrivende, og det hendte at et styremedlem opplyste å ha et forretningsmessig forhold til lånsøkeren. Rundt styrebordet ble det nevnt at kundeforholdet var så beskjedent at det ikke kunne vektlegges. Da pleide styreformannen å skjære igjennom ved å si at når spørsmålet om habilitet først var nevnt, var vedkommende å anse som inhabil. Det var ikke substansen i kundeforholdet som var avgjørende, men at spørsmålet i det hele tatt ble reist. Samme resonnement bør gjelde Norges Bank.

Arbeidsdelingen mellom Finansdepartementet og Norges Bank er slik at finanspolitikken er departementets ansvar, og i siste instans regjeringens og Stortingets, mens sentralbanken har ansvaret for pengepolitikken. Visesentralbanksjef Ida Wolden Bache har i Norges Bank stelt med pengepolitikk og finansiell stabilitet i årevis og har med en periode i Handelsbanken også bakgrunn fra privat side av finansnæringen. Stoltenberg har bare erfaring som politiker.

Sentralbanksjefen er styreleder i Oljefondet. Påstander om at det trengs en Stoltenberg for «å holde fondssjef Nicolai Tangen i ørene» er et pussig påskudd. Tangen er, i motsetning til Stoltenberg, en fondsforvalter med internasjonalt ry. Han har nå ledet Oljefondet i halvannet år, og det er ikke kommet frem noe som i det hele tatt tyder på at han trenger noen til å holde seg i ørene.

Det stinker kameraderi og klikkvesen lang vei av Stoltenberg-kampanjen, som ble innledet av VG og Dagsavisen endog før Øystein Olsen forkynte sin avgang. Det kan ikke være slik at rekruttering til viktige samfunnsposisjoner blir en stollek som regisseres av Ap-topper, redaktører og finansfiff. 

Stoltenberg var selv medlem av regjeringen som i 1994 utnevnte en partifelle til sjef for Norges Bank. Han hadde jobben i bare ett år – før han gikk over til Norges Jeger- og Fiskerforbund.

Meningsmålinger ned mot 18 prosent for Ap og minst like dramatisk velgerfrafall for Sp viser at regjeringen står meget svakt. Den ferske målingen Kantar har gjort for TV2 viser at Stoltenbergs kandidatur bare har 25 prosents tilslutning, mot Wolden Baches 66 prosent. Selv blant Ap-velgerne er det bare så vidt at flertallet ønsker sin gamle partileder som sentralbanksjef.

Vi antar at regjeringen kort og godt ikke våger å legge seg ut med folket i enda en sak.