Molly-Mae Hague er en såkalt influenser, og hun kom på andreplass i reality-serien Love Island. Nå har hun havnet i en storm av kritikk etter at hun fremhevet verdien av hardt arbeid.

I et intervju i desember hos podcasteren Steven Bartlett sa Hague:

– Du får bare ett liv, og det er opp til deg selv hva du vil gjøre med det. Du kan bokstavelig talt gjøre hva du vil.

Hun sier også: «I worked [my] absolute arse off».

Et klipp av samtalen gikk viralt forrige uke, skriver Spiked. Reaksjonene lot ikke vente på seg.

Twitter-venstre fråtset, og anklaget Hague for å fremme idéer som minnet om Thatcher.

live laugh stop being poor pic.twitter.com/dn8ElvJ1Rf

— PoliticsJOE (@PoliticsJOE_UK) January 6, 2022

Medier fulgte opp.

Molly-Mae Hague just exposed influencer culture for the Thatcherite poison it is’, skrev Novara Media.

På Wikipedia ble navnet hennes forandret til  Molly-Mae Thatcher. Etter en flom av kritikk og hetsing ba Hague om unnskyldning for sin kommentar.

Hague ble utsatt for det samme som Orwell beskriver i «1984»: Two Minutes Hate.

I New Statesman rulles hele woke-hysteriet frem:

Molly-Mae proves the absurdity of “girlboss” feminism

It’s easy to say you can achieve whatever you want – if you’re rich, white and conventionally beautiful.

Hun får kritikk for uttalelser som at «døgnet har 24 timer for alle», og «If you want something enough, you can achieve it.»

Et fellestrekk ved alle som anklager henne for synder, er at de fremstiller det å tilhøre arbeiderklassen som noe dystert, mørkt og uutholdelig. Folk fra arbeiderklassen er ikke i stand til å forbedre sin livssituasjon, virker det som disse progressive kreftene mener.

Critics of Molly-Mae painted a vision of the world in which ordinary people are totally lacking in agency, utterly unable to change their personal circumstances, no matter how hard they try. Perhaps they may as well just give up.

Selvsagt blir folk født med forskjellige utgangspunkt. Det er lettere for barn som blir født inn i rikdom, selv om også dette kan skape problemer.

Men mens venstresiden tidligere var opptatt av at folk fra arbeiderklassen skulle forsøke å skape en bedre fremtid for seg selv og (særlig) sine barn, så er dagens venstreside befolket av akademikere og statsansatte uten kontakt med «vanlige folk».

Nå har det blitt rasistisk og klassefiendtlig å tro på verdien av hardt arbeid.

The graduate class that now dominates the left seems to have lost touch with what work means to ordinary people. This was already obvious from its growing embrace of a universal basic income – as if basic subsistence is the high point of ordinary people’s aspirations.

Some left-wingers now even talk of building a ‘post-work’ society. This is a bleak, disempowering vision of the future.

Verdien av arbeid i seg selv, det at man faktisk bidrar til noe, erstattes med en idé om mennesker som biomasse, uten drømmer, ambisjoner eller håp.

Idéen om borgerlønn er typisk for den moderne venstresiden. Dette er slikt man leser om i sci-fi-romaner: En fremtid hvor man bor i skoesker og får tildelt en usmakelig graut for å overleve, og dopes ned med medikamenter og hjernetom underholdning på skjermene.

Vi er ikke så langt unna, og Hague bidrar selvsagt til dette ved sine overfladiske Instagram-poster og deltagelse på Love Island.

Men Twitter-klassens forakt for hardt arbeid og vanlige folk er påfallende. Har ikke folk fra arbeiderklassen noen innflytelse over sine egne liv og sin egen fremtid?

Selvsagt er det mange som jobber i lavtlønte yrker. Men la oss si at du får deg en dårlig betalt jobb i kassa på Rema 1000. Hvis du står på og gjør en god jobb, så blir du plutselig fruktansvarlig. Hvis du fortsetter i det samme sporet, kan du bli butikksjef. Samtidig øker lønnen din.

Dette vet jeg av erfaring. Jeg startet som vanlig servitør på Bølgen & Moi i Stavanger høsten 1999, siden jeg akkurat hadde flyttet til Stavanger etter studier og ikke helt visste hva jeg skulle finne på i voksenlivet. Noen måneder senere var jeg restaurantsjef, og lønna gikk opp nesten 50 prosent.

Hardt arbeid handler ikke om hudfarge, kjønn, legning eller utseende. Det handler om karakter og innstilling. Og det fører nesten alltid til at livet forbedres.

Men et av USAs mest kjente muséer definerte på sin hjemmeside individualisme, vitenskap og hardt arbeid som et symbol på «hvithet».

Blant annet henvises det til en oversikt fra 1990 som sier at hvithet inkluderer individualisme, kjernefamilien, betydningen av den vitenskapelige metode og en tro på at hardt arbeid er nøkkelen til suksess.

Svarte mennesker skal altså bare legge seg ned og pleie sin undertrykkelse.

Det er noe av det samme vi opplever i saken om Molly-Mae.

Selvsagt er vanlige folk i stand til å løfte seg. Denne formen for klasseforakt er forkastelig, selv om Molly-Mae Hague neppe er noe forbilde.

What the monstering of Molly-Mae reveals about the left