Hvordan handlinger beskrives, er avgjørende for hvordan de oppfattes. Sammenhengen kan videreutvikles: Beskrivelsen kan iblant avgjøre hvilke konsekvenser gjerningene får. I alle fall gjelder dette reaksjonene som gjøres gjeldende mot en gjerningsmann i kriminalsaker, om enn kanskje ikke skjebnen til det primære offeret.
Hvilke ord som brukes om gjerninger, kan være et resultat av bevisst refleksjon eller henføres til livets mange tilfeldigheter; hvorvidt sistnevnte virkelig er genuint uforutsigbare eller produktet av en sammenheng vi ennå ikke har lært oss å forstå, er noe annet. Vekselvirkningene mellom ord og gjerninger er uansett mangslungne med mulig påvirkning i begge retninger, både på retorikken og det konkrete. Komplisert stoff av denne typen er med på å forme de riktig dype sammenhengene i samfunnslivet. Det var ett slikt forhold jeg i dag gjerne ville se litt på, og da med utgangspunkt i en av fjorårets rettssaker.
Laila Bertheussen ble i januar 2021 dømt til ett år og åtte måneders ubetinget fengsel for angrep på demokratiet, brannstiftelse og trusler mot den ved gjerningstidspunktet sittende justisministeren (Tor Mikkel Wara, som dessuten var Bertheussens samboer), samfunnssikkerhetsminister Ingvil Smines Tybring-Gjedde og sistnevntes ektemann, stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde. Alle de nevnte var/er fremtredende FrP-politikere. De aktuelle handlingene (ulike anslag mot Bertheussen og Waras hjem og bil, angrep paret påstod kom fra politiske motstandere som var blitt hisset opp mot dem, ikke minst gjennom teaterforestillingen «Ways of seeing»,) ble etter hvert av politiet knyttet til Bertheussen selv, ikke ytre fiender. Politiet fikk rettens medhold. Jeg har ingen forutsetninger for å vurdere om konklusjonen rent faktisk var korrekt, men går ut fra at så er tilfellet. Det dreiet seg i så fall åpenbart om gjerninger som fortjener rettsforfølgelse, men som samtidig kanskje med minst like stor nytte kan og bør sees i et psykologisk-emosjonelt perspektiv. Også i disse spalter er det påpekt at familietragedier med en delvis psykiatrisk årsaksbakgrunn ikke nødvendigvis bør løftes frem og gjøres til offentlige skuespill selv om kriminelle handlinger er begått. Noen ganger bør man tale lavmælt selv om man er blitt skreket til, ikke minst når man selv sitter med statens samlede maktapparat i ryggen.
Det er mot dette bakteppet at anklager om, og enda mer domfellelser, «angrep mot demokratiet» fortoner seg som mer enn en smule umusikalske i saker som det i all hovedsak familie-interne Wara-Bertheussen-dramaet, der ingen ble fysisk skadd og der de materielle ødeleggelsene utelukkende gikk ut over gjerningskvinnen selv og hennes mann. Sant å si fremstår slik retorikk som overspent både hva bredde og dybde angår. For i vår norske kontekst går tankene uvegerlig tilbake til myrderiene 22. juli 2011 når slike ord brukes, gjerninger som i ettertid med rette ble omtalt (Stoltenberg var vel den første, men også Erna Solberg har benyttet samme formulering) som nettopp et slikt angrep.
Personlig er jeg svært lite glad over at den alvorlige formuleringen «angrep på demokratiet» finner stadig nye bruksområder (helt nylig kom den også til anvendelse om dataangrepet på Amedia). Formuleringen favner vidt og er tilsvarende upresis; kanskje ikke akkurat hva som helst, men utvilsomt ganske så mye kan dekkes av et slikt begrep, sterkt avhengig av øynene som ser og tanken som bearbeider synsinntrykkene. Den åpner for å ta steget over fra en i prinsippet enkel og presis identifisering av gitte handlinger eller adferdsmønstre som kriminelle, eller at de ikke sprenger lovens rammer, til noe vesentlig mer uklart; det er stor forskjell mellom å anklages og eventuelt dømmes for angrep mot et styringsprinsipp og å rettsforfølges på grunn av bestemte handlinger rettet mot individer. Tolkningsmulighetene og -kravene stiger derved for politijurister og dommere, hvilket gjør dem ytterligere sårbare for den til enhver tid dominerende politiske tidsånden.
Mange av oss kan med letthet argumentere for at mangt og mye av nåtidspolitikernes adferd skader demokratiet i landet vårt, og følgelig i en viss betydning kan sies å utgjøre «angrep på demokratiet», på både kort og lang sikt. Også i grenselandet mellom politikk og rettspraksis er dette tilfellet. Stadige endringer av Grunnloven fremstår som noe av det mest prinsipielle i sammenhengen, uavhengig av om disse omtales som «moderniseringer», «tilpasninger» eller annet. Likeledes observerer vi at ledende politikere ved behov plukker på – endog uthuler – rettsvesenets uavhengighet vis-à-vis politikerne; de styrker derigjennom relativt sett den utøvende (Regjeringen) og lovgivende (Stortinget) makt på den dømmende (Domstolene) makts bekostning. To eksempler som umiddelbart byr seg frem, er statsminister Stoltenbergs offentlig uttalte ønske (for ti år siden) om at Behring Breivik måtte bli kjent strafferettslig tilregnelig, og i dag hvordan politikerne vrir seg som ormer for å komme unna Høyesteretts kjennelse om at vindkraftutbyggingen på Fosenhalvøya var ulovlig. Etter mitt syn representerer begge langt mer alvorlige angrep mot demokratiet enn noe av det frustrerte tøvet Laila Bertheussen stelte i stand. Ikke minst står i disse eksemplene personer bak med betydelig mer makt enn alminnelige nordmenn besitter. De burde også ha tilsvarende større innsikt i maktbalansens prinsipielle betydning innen et demokratisk styresett.
At juridiske formuleringer av typen «angrep mot demokratiet» er blitt mer og mer gangbare, får det faktisk til å gå kaldt nedover ryggen på meg. I forlengelsen vekkes en mistanke om at «politiske forbrytelser» kan bli en allment akseptert kategori. Da er vi havnet i et samfunnsklima der ekte demokrater – slike som aksepterer selv alvorlig politisk uenighet – absolutt ikke finner seg til rette.
Hva vil skje fremover langs dette skråplanet? Vil det neste bli at Platons «angrep på demokratiet» i «Staten» settes på proskripsjonslisten, i det minste faremerkes slik at ingen følsomme unge får urene tanker av å lese klassikeren? Jeg håper selvsagt at dystopien er urealistisk, men utviklingen går unektelig i gal retning.
De som kjenner sin Orwell, vet at det først og fremst er av dem som snakker høyest og mest om demokrati at man kan forvente udemokratiske tiltak. Politiseringen av rettsvesenet er ett element i denne «tvang er frihet»-utviklingen. Borgere som ikke er oppmerksom på slike tendenser i tiden, risikerer at frihetens fugler blir godt og grundig vingeklippet mens de selv sover i timen.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
