Nettstedet Subjekt.no (et nettsted for etikk og estetikk) har en interessant profil. Her finner vi friske anmeldelser om kunst og litteratur, en uredd debatt om aktuelle problemstillinger og større tekster som drøfter mer grunnleggende temaer. Det mest uvanlige med nettstedet er at journalister og skribenter ikke er dominert av noen politiske oppheng. Subjekt.no fungerer som et ytringsrom for fri meningsutveksling, selv når enkelte artikler mangler både hode og hale.

Etter å ha lest artikkelen «Ingen har god smak» av Peder Haugfos (publisert 28/12,2021) sitter jeg igjen med det inntrykk at teksten bare har ett poeng, nemlig å vise at smaken og dømmekraften sitter i endetarmen. Det oppsummerer han i følgende finale konklusjon:

«Drit i alt jeg har referert til om forskning, sosiologi og filosofi i denne teksten og velg din stil som du tror er fint for deg.» Et høyst personlig standpunkt får en si. Kan faktisk minne om scenekunstnere som er vant med å tømme tarmen på scenegulvet. Det rimer jo også med den folkelige oppfatningen om at «Smaken er som baken».

Mulig Peder Haugfos her prøver seg med et nytt pedagogisk/journalistisk grep. Først fôre leserne med mange sider filosofiske tanker og teorier som på slutten får status av drittpreik. Dermed en plutselig bråstopp som forhåpentlig får leserne til å tenke, men på hva? At det ikke hjelper med kunnskap og tankespinn for å utvikle smak? Ja, det kan han ha rett i når det gjelder denne teksten som er så teoretisk uklar og tematisk rotete at den må negeres på slutten.

Mellom tekstens start og avslutning presenterer Haugfos allikevel en rekke interessante synspunkter, hovedsakelig av sosiologisk art, men også noen tanketråder fra den tyske filosofen Immanuel Kant, spesielt hva angår den estetiske dømmekraften. Kants tenkning på det punkt er ikke sosiologisk, den tar utgangspunkt i det erkjennende subjekt, at dømmekraften og den estetiske vurderingen foregår i enkeltindividet. Filosofen Hans Skjervheim sier det på sin måte: «Subjektet er det sted hvor sannheten kommer til syne». Det samme gjelder også for skjønnheten, mente han.

Uansett hvordan man oppfatter skjønnheten så må den komme til bevissthet i et subjekt før den kan klassifiseres som et sosiologisk fenomen. Sosiologien betrakter subjektet utenfra, i en kontekst av ytre makter som bestemmer subjektets identitet. Slik sett er også sosiologien en ytre makt som prøver å styre individet. Dette er en utvendighetstenkning som i et maktperspektiv krenker subjektets indre autonomi og truer den individuelle friheten.

Det er greit at Pierre Bordieu driver klasseanalyse og maktkritikk og sorterer smaken ut fra folks sosiale, kulturelle og økonomiske status. I utgangspunktet er det allikevel ikke faglig og metodisk legitimt å ha som forskningspraksis at individenes autonomi og selvforståelse skal underkjennes. Sosiologer er også subjekter med egeninteresser og politiske standpunkter. Det vil si at deres maktanalyser og forskning ikke er uhildet, dermed heller ikke vitenskapelig gyldige. I så fall må det dokumenteres at den metodiske praksisen følger prinsippet om nøytralitetsmodifikasjon.

Når det gjelder Walter Benjamins oppfatning av kunstverkets aura og de tekniske reproduksjoner så er Haugfos like løs i fisken. Benjamins forhold til kunst og teknisk reproduksjon er tvetydig. Kunstverkets aura er vesentlig og viktig med henblikk på tradisjonsformidling og historisk tilhørighet, mens masseproduksjon av kunstkopier har den motsatte effekten. Den løsriver individet fra tradisjoner og historisk tilhørighet i en slags visuell hjernevask som fristiller folket til en politisk mobilisering mot revolusjonære mål.

Walter Benjamin er en interessant tenker innen den marxistiske tradisjonen, men han fikk ikke kunsten og politikken til å henge sammen, trolig fordi marxismen og hans eskatologiske livssyn ikke akkurat var på bølgelengde. Selv om Benjamins aura-begrep er interessant er det vanskelig å se hvilken betydning det har for smaksutviklingen innen kunst og kultur. På det punkt har da heller ikke Peder Haugfos noe å tilby. Smaken er klassestyrt, enten har man den eller så har man den ikke og det er liten mobilitet klassene imellom.

Muligheten for å utvikle sin smak er altså minimale, sier sosiologen. Alle er vi dominert av ytre maktinteresser og klassetilhørighet. Vår smak er definitorisk låst fast i en hierarkisk struktur som ikke muliggjør at individet kan utvikle sin smak. Historisk sett er det feil. Gjennom årene har det alltid dukket opp nye smakserfaringer og -definisjoner. Ikke ut av løse luften eller diktert av makthavere, men fordi enkeltindivider utvidet sin smaksforståelse og ga den legitimitet. Den viktigste grunnen til at så skjer, skyldes mer kunnskap og innsikt i kunstens egenart, men selvsagt også i kunstens historie. I våre dager er det lett tilgang på auratiske kunstverk, dermed også mulighet for å utvikle smaken i møtet med en unik kunstgjenstand.

Hvis auraen gir oss en umiddelbar opplevelse/erfaring av verkets egenart og historiske tilhørighet, så vil den på et eller annet vis også prege vår kulturelle status og personlige smaksforståelse. Det er i alle fall et sentralt poeng hos Benjamin, men han var da heller ingen sosiolog eller dekonstruksjonsteoretiker. Smaken er egentlig et levende erfaringsfelt i bevisstheten som forsyner dømmekraften med relevant estetisk informasjon. Det kan naturligvis komme smakspress fra eksterne interesser, det er uheldig, men det hindrer ikke dømmekraften i å felle individuelle dommer. Presset utenfra er strukturelt og et politisk problem.

Når Peder Haugfos først påstår at det finnes ingen smak og til slutt oppfordrer leseren til å «velge sin stil» så stiller han som solid kandidat til Dusteforbundet. Fr. Stabels variant «jeg vet at jeg er paranoid, men forstår ikke hvorfor folk på død og liv skal forfølge meg av den grunn», ligger tett opp til Haugfos-resonnement. Hvordan velger man stilen og hvor kommer den fra? Selv om stilen er personlig tilegnet, må den ha kjennetegn som uttrykker en eller annen hierarkisk smak. Akkurat det vet jeg mye om, uten å være paranoid.

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!