Hvis Arbeiderpartiets ledelse bare tar onsdagens sjokkskapende meningsmåling i NRK og Aftenposten som utslag av forbigående frustrasjon over strømpriser og koronatiltak, drømmer Ap-toppene seg vekk fra virkeligheten.

Vi skal normalt være forsiktig med å trekke vidtgående slutninger ut fra én måling, men denne gallupen bekrefter så godt som alle målinger siden regjeringsskiftet i oktober. Regjeringspartiene er i fritt fall. Virkeligheten lar seg ikke bortforklare.

Målingen onsdag viser at Ap ved årsskiftet har en tilslutning på 21,1 prosent, ned 5,2 prosentpoeng fra valget. Senterpartiet måles til 9,8 prosent – 3,7 prosentpoeng lavere enn valgresultatet. De to partiene oppnådde ved valget nesten 40 prosent. Tre måneder senere er tilslutningen så vidt over 30 prosent. Valgforskere kan ikke huske at noen norsk regjering noensinne har tapt så stor tillit på så kort tid. Ap og Sp har satt norgesrekord.

Arbeiderpartiets krise er langt mer dyptgående enn en konsekvens av tilfeldig misnøye med pandemitiltak og strømpris. Partiets kritiske tilstand er i virkeligheten en eksistensiell krise hvor det står om partiets posisjon som bredt folkeparti. Arbeiderpartiets epoke som anfører for produktivt næringsliv, sosial trygghet og utjevnede livsvilkår for folk over hele landet, kan nå stå ved sin ende. Etter tre generasjoner som ledende folkeparti kan posisjonen være borte for alltid.

Og ikke bare sluttstrek for Ap som bredtfavnende folkeparti. Strømkrisen med astronomiske priser kan også for alvor bety økt tempo i avviklingen av Norge som industrinasjon. Det fins ingen eksempler på at noe land i verden er blitt velstående uten industri.

Ap har skrevet seg inn i norgeshistorien med gullskrift som det partiet som frontet industriutviklingen i det 20. århundre. Det er historie nå. Skiftet i holdningen til energi og industri kom for 40 år siden da Gro Harlem Brundtland fikk stortingsgruppen til å gå mot Nordli-regjeringens forslag om kraftutbygging av Veig-Dagali i Buskerud. Senere avlyste Jens Stoltenberg som statsminister til og med prosjekter i Nordland som Stortinget allerede hadde sagt ja til. Han erklærte at de store kraftprosjekters tid var forbi.

Det var da Ap-medlem og politikkprofessor Frank Aarebrot erklærte at «Ap må slutte med en fjollete miljøpolitikk og satse på industripolitikk for å komme på vinnersporet igjen. Ap må finne tilbake til arbeiderne, der kraftsosialisme er en hedersbetegnelse og der industripolitikk står i sentrum».

Ap har neglisjert Aarebrots råd. Partiet nedkjempet sin egen partiorganisasjon, ordførere og fagbevegelsen ved å være med på å legge råderetten over norsk elkraft i utenlandske hender. Partiets eliter og markedsteknokrater beseiret det sosialdemokratiske grunnfjellet. 

Det er ikke bare strømprisen som er kritisk. Tilgangen på strøm vil også bli det. Likevel fablet Jonas Gahr Støre i statsministerens nyttårstale om ny kraftkrevende industri i Mo i Rana. Ettersom Ap støtter elektrifisering av oljeinstallasjonene til havs, slik at mer gass kan svis av i Europa i stedet for å skaffe strøm til plattformene, vil det ikke være elkraft igjen til ny industri. Hydro har allerede tatt konsekvensene av dette. Selskapet ser tegningen – og prisutsiktene – og har skrinlagt et stort prosjekt på Karmøy og en batterifabrikk sammen med Equinor og Panasonic. Grønnsprengte drømmere fabler om hydrogenproduksjon, som det ikke vil være strøm til.

Det er nesten patetisk å se at partiet som historisk løftet folk opp fra fattigdom og sosial fornedrelse nå har tatt plass blant anførerne for å gjøre Norge fattigere. Partiet nekter å ta opp årsakene til de vanvittige strømprisene, nemlig eksport av både strøm og råderett over prisene. I stedet skriver partiet ut avlat for sine synder ved å la staten ta en liten del av strømregningen mens statskassen flommer over av strømprofitt. Ap’s kraftpolitikk mangler jording.

Og mens de skravlende klasser fantaserer videre om det grønne skiftet, er det nettopp grønt skifte som er årsaken til folks voksende desperasjon og avmakt. Ap-oppslutningen faller som en stein, men partiet vil ikke ta årsakene inn over seg. Partiledelsen befinner seg i en boble, omgitt av skoleflinke strebere uten kontakt med normale nordmenns dagligliv. Ap er bare et arbeiderparti i navnet. Nå er partiet blitt et redskap for urbane eliter – og en politikk deretter.

Ap lovte at nå skulle det bli «vanlige folks tur». Resultatet er blitt vanlige folks utur.