Denne måneden er det vårt lands tur til å ha presidentskapet i FNs sikkerhetsråd, hvor Norge ble innvotert som medlem for perioden 2021–2022 etter å ha sponset – mange vil si bestukket – regimer i medlemsland med tvilsomt omdømme på fjerne kontinenter.
Solberg-regjeringen brukte i årevis svært mye penger på dette før FNs generalforsamling i 2020 valgte nye tidsbegrensede medlemmer av Sikkerhetsrådet, men velgerne snøt Erna Solberg for muligheten til å lede Sikkerhetsrådets møter. Nå blir det statsminister Jonas Gahr Støre og utenriksminister Anniken Huitfeldt som i januar vekselvis skal svinge møtelederklubben og kaste norsk glans over samlingene i kanskje verdens viktigste møterom.
Utenriksministeren la i NRK Dagsnytt mandag morgen ikke skjul på at Regjeringen har høye ambisjoner for Norges januar-innsats i Sikkerhetsrådet. – Svake grupper vil få en sterkere stemme, erklærte Anniken Huitfeldt, og nevnte at krigsofre og voldsutsatte kvinner skal få fremføre sine klagemål for verdenseliten i møteromskomplekset på Manhattan.
Selv om vi tolker utenriksministeren i aller beste mening, kommer vi ikke utenom å måtte sette hennes høystemte prosa inn i en sammenheng som er typisk for norsk utenrikspolitisk tenkemåte: at Norge har overdrevent høye tanker om seg selv og sine egne muligheter til å sette sitt preg på verden. Dette er ikke noe nytt. Bjørnstjerne Bjørnson satte ord på det nasjonale selvbildet da han i sitt dikt Sigurd Jorsalfar skrev at «Norrønafolket, det vil fare, det vil føre kraft til andre».
Etter 2. verdenskrig, hvor motsetningene dro seg opp mellom Vestmaktene og Sovjetunionen, tok Norge lenge mål av seg til å være brobygger. Statsminister Einar Gerhardsens ungdomsdrømmer om kommunismen skygget for hans evne til å ta virkeligheten inn over seg. Det var takket være Trygve Bratteli, Haakon Lie, Halvard Lange og Konrad Nordahl at Arbeiderpartiet ble et pro NATO-parti. Gerhardsen strittet imot. Han satt mentalt fast i svermerisk tankespinn fra 1920-tallet.
Også senere lot Gerhardsen seg forføre av innbilningen om at Norge kunne tjene fred og avspenning best ved å dissentere fra omforent NATO-politikk.
Og stormannsgalskapen med grenseløst naiv forståelse av realpolitikkens vesen, men desto mer vidløftige drømmer om hva et lite land i sivilisasjonens utkant kan utrette på den verdenspolitiske scene, det er en tilstand som har vedvart.
Norske politikere og utenrikstjenesten fikk for 30 år siden for seg at landet kunne skape fred i Midtøsten. Hemmelig diplomati ledet til Oslo-avtalene, og med Nobels fredspris til israelske og palestina-arabiske ledere. Det gikk ikke mange årene før hele konstruksjonen avslørte seg som et korthus. Palestina-araberne var ikke interessert i noen tostatsløsning. De har hele tiden arbeidet for bare én stat mellom Middelhavet og Jordan – helt uten plass for jøder. Oslo-prosessen ble et stunt.
Så ble borgerkrigen i Sri Lanka pekt ut som norsk fredsobjekt. Senere statsråder som Erik Solheim og Vidar Helgesen ble utpekt som fredsmeklere. Deres misjon ble ikke bare et gedigent havari, men kastet også skam over Norge. Da et medlem av denne spaltists familie besøkte Sri Lanka som turist for noen år siden, turte han ikke å si at han var nordmann. Han fryktet det skulle tilstøte ham noe. Også i Colombia har Norge etterlatt seg et rykte som nokså mislykket fredsmekler.
Når vi saumfarer årsakene til den norske folkekarakters oppblåste selvbilde med hensyn til internasjonal påvirkningskraft, kommer vi på en samtale med Knut Frydenlund for 54 år siden. Den senere utenriksministeren deltok på et sikkerhetspolitisk seminar, hvor vi i sosialt lag etter middagen kom i prat om nordmenns hang til å ha oppskrift på løsningen av ethvert verdensproblem, men selv ikke alltid klarer å løse overkommelige oppgaver på hjemmebane.
Knut filosoferte over nordmenns belærende besserwisser-mentalitet og sa: – Ragnar, jeg er glad det bare er 4 millioner av oss. Hadde vi vært 40 millioner, ville vi vært en fare for verdensfreden!
Det har til alle tider vært makthaveres strategi å avlede hjemlig vanstyre ved å starte kriger, eller som i Norges tilfelle: å blåse seg opp som fredsskapende velgjører på verdensarenaen. Norsk stormannsgalskap er uten ende. Og selvbildet er nesten sprekkeferdig.
Slik kan folks oppmerksomhet for en stakket stund ledes vekk fra strømpriser, voksende fattigdom og et saktegående offentlig apparat som altfor ofte har nok med seg selv.
