Norske journalister jobber i verdens tryggeste land for pressefolk. Allikevel velger de å feige ut og drive propaganda for sine merkesaker, godt forankret ute på venstresiden i norsk politikk. Men å kritisere andre, som tar for seg de viktigste sakene i vår tid, det er norske pressefolk best på.

I den senere tid har det vært fokus på raljeringen Thomas Knarvik leverte på årets siste dag.  Kritikken fra redaktør på nisjenettstedet Medier24, Erik Waatland, mot Documents redaktør Hans Rustad knyttet til at raljeringen har kommet på trykk, er sterk.

Det er ikke første, og sikkert ikke siste gang, at Erik Waatland opptrer som «meningspoliti».

I en artikkel i Resett i februar 2020 peker jeg på at Waatland tilsynelatende ser ut til å være en en liten gutt, som så inderlig ønsker seg en større plass i folks bevissthet enn i lille Medier24, og som til vanlig ikke får nok oppmerksomhet.

Også i 2020 «refser» Waatland, og den gang var det hans mening at Resetts redaktør Helge Lurås burde holdes ute av redaktørforeningen – hvilket han også ble, mens i denne runden «raser» Waatland mot Hans Rustad i Document, som etter Erik Waatlands syn bør kastets ut av den samme redaktørforeningen.

To redaktører i to «alternative medier» stemples altså av «meningspolitiet i Medier24», som ikke verdige medlemmer i redaktørforeningen verken mer eller mindre.

Det er ikke første gang at norske redaktører eller kommentatorer slipper seg løs overfor «alternative medier», og retter sterk kritikk mot disse mediene, som vitterlig tar for seg saker i samfunnet vårt, politiske vedtak og trender i tiden det er veldig god grunn til å stille spørsmål ved, men som NRK, TV2 og de store avisene feiger ut på, fordreier innhold og fakta rundt eller lyver om.

Min forakt vokser for hver dag jeg ser hvordan hovedstrømsmediene flytter fokus vekk fra de viktigste sakene, og heller retter kritikk mot dem som våger å gripe fatt i sakene. Hovedstrømsmediene representerer reelt sett et demokratisk problem i Norge per i dag, uten at de selv vil vedkjenne seg dette.

Les også: Journalistikkens første bud: Takhøyde og ytringsfrihet

Hva har skjedd med meg?

Jeg dristet meg til å legge inn en kommentar på Documents Facebook-side om Waatlands kritikk av Hans Rustad, der jeg peker på at Waatland ser ut til å ha et ønske om å få større oppmerksomhet. Jeg peker på at Medier24 sett fra mitt ståsted ser ut til å være et nettsted der journalister kan pisse hverandre opp etter ryggen i full offentlighet, samt at jeg i FB-kommentaren la ved en lenke av den aktuelle saken jeg skrev i Resett i februar 2020.

På bakgrunn av dette fikk jeg en henvendelse fra Waatland via Messenger i Facebook, der han lurer på hva som har skjedd med meg, som ifølge ham – fra å ha vært en hyggelig fyr som inviterte på kaffe i stua mi, har blitt en fyr som nå lirer av meg utrolige ting i kommentarfelt om Waatland og Medier24 – en nettavis som jeg ifølge Waatland leser, har lest og vært ivrig tipser til.

Det hører med til historien at Waatland gjorde intervju med meg, da jeg etter en mer enn 20 år lang karriere i NRK for moro skyld startet opp en nettavis i Halden i 2015, for å tukte den lokale avisen Halden Arbeiderblad, hvilket viste seg faglig sett i praksis å være en enkel utfordring.

At Erik Waatland synes det var hyggelig å komme hit til meg og drikke kaffe er fint, men spørsmålet hans til meg i denne runden rundt kritikken av Document og Waatlands krav om utkastelse av redaktørforeningen for Hans Rustad burde han heller rette til seg selv:

«Hva har skjedd med meg?»

Jeg svarer Erik Waatland på hans henvendelse via Messenger, og jeg ser ingen grunn til ikke å dele mitt svar til ham med Documents lesere:

«Du spør meg hva som har skjedd med meg, og det er nok ikke i den enden du bør begynne, slik jeg ser det.»

Jeg har i alle år drevet med «objektiv og granskende journalistikk», og har i min hjemby Halden og ellers i Østfold vært like upopulær i alle politiske partier, litt avhengig av hvem som har sittet med ordførerklubba eller hatt politisk flertall.

For min del lar jeg ikke mine politiske preferanser innvirket på hvem jeg som journalist skal intervjue og stille kritiske spørsmål til, men det er sakene og hvilke vedtak som eventuelt kan stilles spørsmål ved, som har interessert meg.

Hvis du hadde spurt deg selv:

«Hvor mange kritiske spørsmål har jeg som redaktør i Medier24 stilt journalister og redaktører i norsk presse om hvordan de reelt sett dekker innvandring, integrering, klima, Covid19, pressestøtte-fenomenet og NRK, hvilket antall hadde du kommet opp i?»

Slik det ser ut for meg er du en av de servile i norsk presse, som ikke har selvinnsikt nok til å se at den feige og servile journalistikken man har lagt seg på, for eksempel om ovennevnte temaer, er uheldig for landet vårt på kort og lang sikt.

Det er nemlig ikke mulig, når vi kjenner til den lenge varslede «eldrebølgen», å fortsette å hente inn folk til landet vårt fra fjerne land i tusentall – som alt for mange av dem havner i utenforskap og som en ren utgift, når vi også vet at mot slutten av 2020-årene vil statlige inntekter være mindre enn statlige utgifter.

«Hvor mange saker har du laget om at norsk presse har journalister og redaktører, som påberoper seg å være objektive, men som dagstøtt leverer tendensiøs journalistikk knyttet til de ovennevnte temaer – og trolig fundert i at de selv ønsker seg et stortingsflertall langt ute på venstresiden?»

«Er det en kobling mellom valg av saker, det å sette fokus og redaksjonenes egne, politiske preferanser – og i så fall – hvor ofte har du stilt spørsmål ved om dette er tilstrekkelig objektivt og granskende?»

Du fremstår som en av disse i heiagjengen, som mener norske pressefolk er «hvite riddere», uangripelige høyt der oppe på sin pidestall, og det er bare et ord for slikt: Patetisk!

Når du velger å melde deg på i denne heiagjengen for videreføringen av servil, tannløs, men samfunnsdestruktiv journalistikk, da må du finne deg i at slike som meg og andre rett og slett mener du har lite å fare med.

Du stikker nesa frem, forlanger å bli hørt fra din bittelille blogg Medier24 og snakker med blokkbokstaver om andres mislykkethet sett fra din lille plass på jorda og med ditt helt åpenbart snevre syn.

Da må du bare forvente at du blir sett på en som ikke har noe spesielt nytt å fare med, men kun enda en som tuter i flokken sammen med de andre ulvene, som rett og slett ikke driver med journalistikk, men med propaganda og misjonsarbeid for eget politisk ståsted.

Skjønner du ikke hva du er med på, så bør du finne deg en annen jobb helt utenfor journalistikken, fordi du representerer reelt sett ingen verdens ting det er verdt å legge merke til knyttet til det mange av oss hyllet rundt de to som i 2021 fikk Nobels fredspris.

Du og andre norske journalister og redaktører lever i det landet i verden, der internasjonale undersøkelser viser at det er minst farlig å jobbe som presseansatt. Men allikevel velger du og andre i norske redaksjoner helt å feige ut på de store og viktige samfunnsspørsmålene i vår tid, f.eks. om innvandring og klima, og flytter fokus vekk fra de spørsmålene som burde oppta norske velgere og innbyggere, men som norsk presse helst ikke ser ut til å ønske at nordmenn skal få ta del i.

Alt annet enn faktaformidling er å drive propaganda, og der er du en av de stygge aktørene, og mer har jeg ikke å si til deg om dette.

Jeg har utelukkende forakt for feige folk i pressen, som deg og øvrige, som for eksempel ikke tar hendene opp av lomma og kikker innad i egne rekker på hva dere egentlig holder på med.»

Til sist:

Erik Waatland kontaktet meg etter at jeg hadde sendt ham mitt svar i Messenger, og han hevder da at han kunne brukt lang tid på å lenke til flere hundre saker der Medier24 har gjort seg upopulære, vært kritiske helt til toppen i mediebransjen, stilt tøffe spørsmål og avslørt urett.

Og Waatland runder av sitt svar til meg på denne måten:

«Du kommer ikke til å bry deg. Du har allerede bestemt deg for at jeg er en del av en elite som nekter andre å komme til orde, jeg er servil, jeg er venstrevridd og alt sånt. Det er synd, for jeg kjenner meg på ingen måte igjen i det du skriver her, men du har rett til å ha din egen mening – både om meg og Medier24.»