Erik Waatland (bildet) har ikke skjønt hva redaktørrollen eller begrepet ytringsfrihet innebærer. Til Thomas Knarvik burde han si: «Jeg misliker tingene du skriver, men forsvarer din rett til å skrive dem.» Foto: Thor Brødreskift / Nordiske Mediedager / Wikimedia Commons.

I riktig gamle dager, på slutten av 60-tallet, da undertegnede var redaksjonens ovnsgutt, løp etter brannbiler og sto i polkø for avisens lystige og anarkistiske bohemer, ble følgende begreper hamret inn fra telexen begynte å klapre til lineotype-maskinene hadde levert siste halvfete ingress og brandyglassene var tømt: takhøyde for alle bransjens originaler, ytringsfrihet uten hensyn til trusler og press, og ekstra frihet til satirikere, rabulister og andre som spiddet pompøsitet og selvtilfreds tankespinn med kvass penn.

De som opponerte mot pressens evige credo, ble raskt druknet i absint eller tvangsplassert som mellomledere med utsikt til luftegårdens ørken.

Høyrøstet moralsk indignasjon
Til min forferdelse ser jeg at en ung angivelig redaktør av nettstedet M24.no, Erik Waatland, har lagt aksjeopsjonenes liflige tallkolonner til side og med høyrøstet moralsk indignasjon gjort seg til medieinkvisisjonens egen lille fyrstikkmann – stikk i strid med pressens læresetninger. Han forlanger Documents glitrende redaktør Hans Rustad utstøtt av redaktørforeningen, og straffet som følge av en humoristisk artikkel forfatteren og tegneren Thomas Knarvik publiserte på årets siste dag. I Waatlands verden skal det således i den pene og aksepterte delen av pressen være lavt under taket. Raljering skal være totalforbudt, og makt og maktmennesker skal behandles med ærefrykt – og slett ikke utsettes for nedsettende latterliggjøring.

Jeg ser av hans meget korte og lettleste CV at Waatlands hovedbidrag til mediene han nå daglig refser, er århundrets raskeste aviskonkurs – etter et usedvanlig talentløst forsøk i Trondheim på å gjenopplive Arbeideravisa, som hadde vært steindød siden pressestøtten gjorde ærlig redaksjonsarbeid unødvendig. Hadde Waatland hatt kjennskap til trønderbyens egentlige pressehistorie, håper jeg at han i rødmende anger hadde stukket fyrstikkene tilbake i Armani-dressens innerlomme.

Trist brannhistorie
Da den tyske sjefen for Det norske bergkorpset, general Edouard Dietl, ankom Trondheim i mai 1940 og tok inn på Britannia hotell, hadde han nemlig med seg en østerriksk offiser som i alle fall ville ha nikket gjenkjennende til Waatlands raseri over fritenkere, politisk ukorrekt oppvigleri og undergravere av samfunnets nødvendige orden. Den 43-årige tidligere læreren Karl Springenschmid hadde etter Anschluss (den tyske okkupasjonen og sammenslåingen med Østerrike) den 20. april 1938 arrangert landets første bokbål i Salzburg med verk av Stefan Schweig, Joseph Roth, Elias Canetti og dusinvis av andre, som ikke fant nåde for samtidens voktere av hva som var politisk korrekt og hva som ikke var det.

Han overlevde angrepet på Sovjetunionen over grensen i nord og vendte hjem, der han før sin død i 1980-årene forfattet 190 verk under ulike psevdonymer, blant annet en biografi om den østerrikske alpinisten Toni Sailer fra Kitzbühel.

Bokbål og sensur
Mange lesere vil antakelig tenke at jeg drar parallellen for langt når jeg drar inn 30-tallets fascistiske bokbål – som skjedde samtidig med stalinismens sensur i de intellektuelles idealstat, Sovjetunionen.

Jeg er uenig, og det må Waatland og hans likesinnede tåle å høre. Som sannhetsvitne tillater jeg meg å sitere kommentatoren Peter Hitchens, som i siste Mail on Sunday skrev sterkt kritisk om sin tid som korrespondent i Sovjetunionen: «Poenget er ikke å danse på Sovjetunionens grav. Unionen er død og borte. Poenget er å advare mot et nytt samfunn, like dumt og like mye drevet av ideer som i startfasen kan virke gode og velmenende. Jeg har i årevis advart mot Det grønne dogmet, som i det store og hele har erstattet kommunismen i den globale venstresidens bevissthet. Som kommunismen har dogmet et nobelt mål, å redde planeten. Målet er de facto så nobelt at det får støttespillerne til å feie til side all tvil og alle motforestillinger. De er så gode og så rettferdige at opposisjonen er ondsinnet, og all tvil er utilgivelig. I forestillingsverdenen til disse menneskene ligger en gyllen fremtid rett bak neste fjelltopp, levert av solskinn og vindmøller.»

Støres nyttårstale var et narrespill
Det var denne fremtiden Støre og hans stab av taleskrivere refererte til i nyttårstalen – som et drømmenes Shangri-La – uten ett eneste seriøst ord om de massive kostnadene og Norges selvvalgte rolle som ledernasjon i avkarboniseringen med alle de ekstra kostnader og lidelser det vil påføre folket. Han snakket om batterifabrikker i Mo, men sa ikke et ord om Vardø og Vadsø, der folketallet er halvert på få år. Heller ikke om Røros, Høyanger eller Grenland, der virkeligheten er annerledes og det grønne skiftet koster milliarder i subsidier, noe som gjør at Kjell Inge Røkke og hans likesinnede ler hele veien til banken. Som Putin eller Xi behandlet Støre seerne som barn som ikke tåler å høre sannheten. Hans regjering har i virkeligheten plassert landet på et hurtigtog mot en endestasjon ingen kjenner, og som ingen våger å beskrive og slett ikke gå til valg på: avkristnet, avindustrialisert, fylt av moskeer og madraser med byer uten folk, biler og butikker, i klanenes og gjengenes vold.

Støres tale var i virkeligheten feig bullshit, forfattet av samvittighetsløse taleskrivere som følgelig i Schibsteds og VGs nye verden får terningkast seks: Hvilken programleder har ikke gått tapt i Gros gamle koffertbærer, som alltids kan trekke seg tilbake til familieformuen på 50–100 millioner før han blir stilt til ansvar for sine gjerninger og misgjerninger.

Satire nødvendig i journalistikkens fravær
Dette er bakgrunnen for Thomas Knarviks pasjonerte satire. Ingen – ikke de ledende mediehusene, ikke politikerne og slett ikke statskanalene NRK og TV2 – vil ta konfrontasjonen med Støre og hans regjerings potensielt ødeleggende fremtidsvisjon. Ingen vil gjøre et eneste forsøk på å fortelle hvordan det nye og lykksalige Norge skal se ut, hva det vil koste og hva det vil bety for den vanlige kvinne og mann.

Som Hitchens skrev søndag: «Innen neste høst kommer vi alle til å betale hard cash for å holde ved like den dogmatiske galskapen til en maktelite som er grepet av Den Grønne fanatismen. Jeg ønsker lykke til med organiseringen av et økonomisk oppsving mens dette pågår. Landet vil bli kaldere og mørkere. Fordi, i likhet med Den Røde fanatismen som Den Grønne erstattet, og som den i urovekkende grad ligner, vil Den Grønne fanatismen aldri ta skylden for katastrofene som vil bli utløst. De bare fortsetter til det hele blir uutholdelig og bryter sammen i elendighet.»

Som tidligere aktet medlem av redaktørforeningen kommer jeg derfor i et brev til inkvisisjonstribunalet til å insistere på at den rakryggede og fritenkende redaktør Hans Rustad hylles for sitt personlige mot og sitt daglige forsvar av ytringsfriheten. Den unge redaktør Waatland må nektes adgang til enhver av foreningens fylleslag før han pugger og skriftlig fremfører følgende credo overfor Thomas Knarvik: «Jeg deler ikke alle dine synspunkter, men ved Gud, jeg skal forsvare din rett til å ytre dem til siste åndedrag.»

Hvit dunce cap (dumrianhatt) etter det kinesiske kommunistpartiets mønster vil ikke bli forlangt.

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!