TIDEN GÅR, INKOMPETANSEN BESTÅR. 2. april 2013: Norges ambassadør til Egypt Tor Wennesland, i dag FN-koordinator for «fredsprosessen i Midtøsten», tar imot utenriksminister Espen Barth Eide, i dag klimaminister, på flyplassen i Kairo. Foto: Steinar Schjetne / NTB.

Bilen med de fire palestinske terroristene ventet i nattemørket den 16. desember 2021 utenfor landsbyen Shavei Shomron på Vestbredden i Israel. Da studentene fra den improviserte bibelskolen i Homesh passerte, smalt skuddene tett. Den 25-årige Yehuda Dimentman, nygift og far til en liten baby, døde i en blodpøl, skutt bakfra gjennom nakken. To andre ble såret.

«Alle terrorister trenger å ta inn over seg at den israelske stat vil stille dem til ansvar», erklærte statsminister Naftali Bennett da bakholdsangriperne ble arrestert et par dager senere. I likhet med sine forgjengere Ehud Barak og Benjamin Netanyahu er Bennett tidligere offiser i Israels høyt respekterte spesialstyrker, Sayeret Matkal, og en mann med styrke og karakter. «Hver eneste terrorist må aldri glemme at vedkommende lever på lånt tid. Til Dimentmans familie vil jeg si: Smerten er intens. Men terroren vil aldri vinne, og den vil aldri tvinge oss herfra.»

Kannestøpere i gyllent FN-system
Det hadde selvsagt vært meget gledelig om en av Norges talløse kannestøpere i FN-systemet, spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten Tor Wennesland, hadde børstet støvet av Brooks Brothers-dressen, rettet Armani-brillene og fordømt terroren med like faste ord som Bennett da han kom med en erklæring dagen etter angrepet.

Men den forhenværende teologen er blitt 68 år, og slet hardt som koffertbærer og assisterende snekker av Det norske hus under planleggingsminister Terje «Lolita» Rød Larsen i Thorbjørn Jaglands skandaleregjering i 1996. Han har siden koordinert fred fra ni til fire i fem stjerners luksus på første klasse, og det krever sin mann å kaste seg fra limousin til limousin og skille årgangsvin fra fusel. Han hadde derfor sikkert og meget forståelig tankene festet på sin kommende gullforgylte statspensjon da han valgte formuleringer som i utspekulert design-kynisme kunne ha vært formulert av en annen forhenværende teolog, Broder Jack «Feck» Hackett i TV-komedien «Father Ted».

Jo da, gjengjeldelsesangrep fra israelske bosettere mot palestinere lå koordinatoren tungt på sinnet. «Jeg er også bekymret over situasjonen på den okkuperte Vestbredden og i det østlige Jerusalem, der økende vold tar livet av både israelere og palestinere.»

Forskjellen på en terrorist og et offer
Som sagt, det er hardt å koordinere en fredsprosess, og spesielt hardt hvis man er ute av stand til å se forskjell på en terrorist og et offer.

Som avisen Jerusalem Post i en opprørt leder kommenterte: «Alle de palestinske drepte som Wennesland refererte til, var de som utførte angrepene – det vil si, terroristene. Israelerne var deres ofre.»

Alle som med ærlig vilje har fulgt utviklingen i Midtøsten, vet at israelske overgrep nådeløst fordømmes, internt og eksternt. Alle vet også at de palestinske myndighetene i årtier har hyllet og fostret et politisk-religiøst islamistisk martyrium som tilværelsens nobleste mål.

«Ethvert vellykket angrep oppmuntrer andre, enten de er copycats, ensomme ulver eller medlemmer av en terrorcelle», skrev Jerusalem Post. «Hvert angrep er et forsøk på mord. Terrorister angriper ikke for å såre. De angriper for å drepe.»

Ingen unnskyldning for terror
En henvisning til israelske bosettinger kan aldri bli grunnlag for systematiske mordforsøk, heller ikke politisk uenighet om Øst-Jerusalem, der en palestinsk tenåring nylig knivstakk en israelsk fembarnsmor med brutalt overlegg – ett av sju gjennomførte palestinske terrorangrep den siste måneden, og flere hundre som var planlagt.

«Det nylige oppsvinget i terrorhandlinger er ikke rettet mot bosettere, men mot personer som kan identifiseres som jøder. Terroristene betrakter hele Israel som et legitimt mål, og alle israelske jøder som bosettere.»

Lederskribenten i Jerusalem Post la til: «Det finnes ingenting som rettferdiggjør terrorisme, punktum. Ikke økonomien, ikke bosettinger, ikke en fredsprosess og heller ikke mangelen på en sådan. Det er moralsk avskyelig å legge skylden på offeret som et resultat av hvor vedkommende arbeider, reiser eller bor. Når et angrep møtes med en skuldertrekning om at det ‘bare’ gjaldt en bosetter, er det første steg mot en bratt og såpeglatt skråning. Raser man utenfor, vil man på bunnen finne at alle jøder er legitime mål, uansett hvor de bor. Til sjuende og sist vil ingen være trygg, uansett religion. Verden må derfor ta dette alvorlig. Israels kamp mot terrorismen må støttes.»

På feil side av historien
Det er all grunn til å tro at Jerusalem Posts manende ord falt på stengrunn, og at koordinator Wennesland med høy lønnsklasse, lukulliske diettpenger og ditto tempo allerede hastet av gårde mot nye koordinerende fredsoppdrag. Den som har et fordøyelsessystem som tåler massive doser rotnorsk hykleri, kan finne bevisene i FN-ambassadør Mona Juuls innlegg i Sikkerhetsrådet, der hun som Rød-Larsens hustru og Wenneslands sjef i innlegg etter innlegg fordømmer Israel, unnskylder og forsvarer palestinernes korrupsjon og voldsbruk (bortsett fra i korte bisetninger) og generelt plasserer Norge i den islamistiske blokken, mot Midtøstens eneste demokrati, som siden opprettelsen har vært i en hvileløs eksistenskamp.

Var dette virkelig grunnen til at tidligere statsminister Erna Solberg og hennes regjering rundsmurte små og store tyranner med stemmerett i FNs generalforsamling? Sist Norge plasserte seg på feil side av historien, var under den ulykksalige brobyggerepoken fra slutten av annen verdenskrig til 1948. Norge tviholdt på en nøytral posisjon mellom datidens supermakter – det demokratiske USA og det totalitære Sovjetunionen – tilsynelatende uten at regjeringen og juntaen av rådgivere (datidens fredsmeglere) skjønte at det var en umulig posisjon.

Norge tok ikke stilling
De intellektuelle smartingene likestilte og lot være å ta stilling til de to systemene, frihet eller tvang, folkestyre eller terror, og det endte nesten i ulykke. Først da Norges Banks kasse i februar 1948 var tom, Forsvaret grovt forsømt og Tsjekkoslovakia falt, skjedde snuoperasjonen – i ren og skjær desperasjon. Vi ble reddet av gongongen, sa ja til Marshallhjelp mot AP-regjeringens vilje og etter hvert ja til NATO. Uten kursomleggingen hadde vi endt i Østblokken, og vår verden hadde blitt fullstendig annerledes – takket være en liten, men maktkåt junta som opererte i forståelse med pressen og politikerne på APs mørkeloft.

En liten klikk overtok hegemoniet
Den som vil forstå hvordan en liten freds- og miljøjunta i 1990-årene fullstendig kunne overta hegemoniet i Norge, fylle maktstillingene i departementer og direktorater og selv nyte livet som globetrottende solkonger, bør studere 1940-tallet. Det komplett ubegripelige er at den nåværende kameratklikken ikke har produsert fred i et eneste land. De har ikke reddet klodens miljø og slett ikke hjemlandets fremtid.

De har bare vært mestere i én ting: å overleve – tabbe etter tabbe, politisk saltomortale etter politisk saltomortale. Og hvem av dem har en eneste gang nedlatt seg til med tall og formuleringer å beskrive hvordan det nye og lykkelige Norge skal se ut – etter det såkalte grønne skiftet, etter at oljenæringen er lagt ned og landet avindustrialisert, innvandringen fri, landet avkristnet, byene tømt for transportmidler, butikker og folk, jetflyene parkert og handelsflåten i opplag?

Det går en linje fra vår opptreden i internasjonale fora til vår hjemlige forvirring med svimlende strømpriser, grotesk subsidiering av grønne prosjekter som aldri kan bli lønnsomme, et kinesisk virus som fortsetter å herje og kanskje den første vinter med matmangel siden okkupasjonstiden.

Vi er på feil side i spørsmålet om Israel, og vi er på feil side i spørsmålet om hvilke verdier vi skal bygge på. Når personer i så høye stillinger som Wennesland ikke kan skille mellom terrorist og offer, hvordan kan de da skille mellom diktatur og demokrati, islam og kristendom?

Kjøp «Prosessen mot Israel» fra Document Forlag!

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!