Når det dukket opp problemer folk faktisk kan kjenne på kroppen i egen hverdag, var såkalt grønt skifte og påstått klimakrise raskt glemt. Kanskje for godt.
Hvor ble det av MDG og Lan Berg? Eller Greta Thunberg? Straks verden måtte stri med noen problemer som faktisk eksisterer, forsvant det meste av den opphaussede klimasaken på et blunk. Og «sakens» frontfigurer ble plassert på den sidelinjen mange mener de hele tiden har hørt hjemme.
Plutselig gadd ikke mediene lenger fylle sine forsider og hovedsendinger med en slags «krise» ingen egentlig helt forsto hva gikk ut på. Ikke ble det veldig varmt, ikke forsvant is og snø, ikke sank øystater i havet, ikke døde alle isbjørnene, og ikke ble det mer av verken den ene eller andre naturkatastrofen.
Det eneste «reelle» med den påståtte klimakrisen, viste seg å være det massive hysteriet, den nesten ufattelige pengesløsingen og den selvpåførte energikrisen det hele har gitt oss.
Med pandemi og energikrise fikk verden andre og mer virkelighetstro problemer, problemer folk i motsetning til klimakrisen kunne kjenne på kroppen.
Fra våren 2020 ble hverdagen fylt med bekymringer knyttet til koronaviruset og alt hva det fører med seg. Engasjementet omkring den såkalte klimakrisen sank som en stein så å si over natten.
Klimainteressen ble ikke større av den strømsituasjonen som nå preger landet. Det blir åpenbart for stadig flere at dette problemet er et resultat av misforstått og meningsløs «grønn politikk».
Gjennom hodeløse beslutninger i Storting og regjering har Norge har gitt avkall på sin selvforsyning av strøm. I et forsøk på å bli populære hos ledere i EU, har norske myndigheter fått en ide om at Norge skal være «batteri» for europeiske land som legger ned sin egen energiproduksjon.
En myndighetstro og krypende presse gjør sitt aller beste for å skjule denne sammenhengen. De store mediene har vært ukritiske talerør for alle og enhver som har ropt om «klimakrise», og har sin del av skylden for strømsituasjonen. Nå spreller redaksjonene desperat for å finne ut hvordan det hele skal «vinkles» slik at de selv går fri for ansvar.
Samtidig som interessen for klimaspørsmålet gikk til bunns, dalte også oppslutningen om det mest profilerte «klimapartiet» i Norge. MDG har hatt et fryktelig år. Fra å drømme om direkte innflytelse på regjeringen, er man blitt opptatt av å karre seg opp mot sperregrensen igjen. Det handler om politisk overlevelse.
Partiets tidligere medieyndling Lan Berg sitter nå på Stortinget, og har vært så å si usynlig i hele høst.
I en måling på tampen av året var det kun 2,8 prosent som ville stemt på MDG, og partiet står i reell fare for å blir utradert i norsk politikk. Politikkens kirkegård inneholder mange slike døgnfluepartier som trodde de skulle bli viktige.
Men selv om klimasaken for tiden stamper i motsjø, er det sterke krefter som vil jobbe intenst for å holde den i live. Deres mål vil være å få den opp på agendaen igjen når andre utfordringer måtte avta.
For den såkalt klimabevegelsen, ulike interesseorganisasjoner, politikere, presse, universitetsmiljøer, institutter for kynisk bestillingsforskning og ikke minst en pengegrisk kraftbransje, handler dette om store summer, personlig prestisje, posisjoner og stillinger.
De vil ikke uten videre gi opp kampen for sitt gullkantede og fullstendig absurde klimaprosjekt, for det er det de lever av. Nye «forskningsprapporter» vil fabrikkeres, nye politiske «barnestjerner» vil messe ut sitt dommedagsbudskap, og nye bilder av isbjørner vil bli publisert.
Forhåpentligvis blir det vanskeligere å få narret opinionen til å bli med på tøvet denne gangen.
Les også:
Sent ute med julegaver? Her er løsningen, gi et abonnement:
Bestill gode bøker fra Document forlag til jul: