Tjømeskandalen, der korrupsjon og tjenestefeil i den kommunale forvaltningen nå har vært til behandling i to rettsinstanser, ble forleden tatt opp til doms i Agder lagmannsrett. De siktede, to saksbehandlere og en sivilarkitekt, ble i Tønsberg tingrett dømt for korrupsjon og tjenesteforsømmelse, en dom de tiltalte umiddelbart anket. Agder lagmannsrett kommer til en annen konklusjon enn tingretten, at det ikke foreligger bevis for korrupsjon mellom arkitekt og saksbehandler, kun tjenesteforsømmelse fra de to saksbehandlerne.

Arkitekten ble altså frikjent, mens de to saksbehandlerne fikk hver sin bot for å være utro tjenere i det kommunale arbeidsforholdet. Tjømeskandalen synes nå å være et medietroll som sprakk i rettens skarpe lys. Men det er nok en altfor lettvint konklusjon. Anklagen om korrupsjon ble blåst ut av alle proporsjoner og holdbare bevis, mens pliktforsømmelsen hos saksbehandlerne ble til en uinteressant gråsone i forhold. Saksbehandlerne ble riktignok dømt for sin tjenesteforsømmelse, det var selvsagt på sin plass, men de bedrev bare en ulovlig praksis som det tydeligvis var enighet om både i administrasjonen og hos de folkevalgte politikerne på Tjøme.

De to straffedømte saksbehandlerne havnet i rettsapparatet som syndebukker, mens alle de andre ansvarlige luringene i administrasjon og politikk slapp unna. Økokrim etterforsket primært korrupsjonen mellom arkitekt og saksbehandler, sekundært tjenesteforsømmelsen i kommunens byggesaksbehandling, begrenset i tid og til to spesifiserte syndebukker. Dette til tross for at denne lovstridige praksisen i byggesaker strekker seg langt tilbake i tid og egentlig finner sted i de fleste av landets sjønære kommuner med utstrakt hyttebygging i strandsonen.

Da Tjømeskandalen toppet seg i lokale og nasjonale medier var kommunen i ferd med å slå seg sammen med Nøtterøy kommune til Færder kommune. Den nye kommunen overtok dermed et etisk og juridisk skakkjørt forvaltningsregime. Heri inkludert en rekke ansatte og folkevalgte, som i årevis hadde praktisert tjenesteforsømmelse og lovbrudd. Færder kommune påtok seg også ansvaret med å granske gamle byggesaker fra Tjøme. Til nå har kommunen hentet frem ca. 500 saker med ulovlighetskarakter. De fleste av dem ble selvsagt feilbehandlet lenge før de nå straffedømte jobbet med byggesaker.

Tjøme kommune eksisterer ikke lenger. Hvem skal så stilles til ansvar? Færder kommune har valgt å gå løs på utbyggerne, på alle de millionærene som lovstridig har fått bygge og breie seg i strandsonen med sine store luksushytter. De er nå blitt syndebukker, fordi Tjøme kommune praktiserte en velvillighetskultur, en ja-kultur som juridisk sett var frynsete, men i administrative innstillinger og politiske vedtak helt patent, formelt sett. At kommunen praktiserte tjenesteforsømmelser og pliktbrudd i stor stil var det få som brydde seg om.

Dommen i Agder lagmannsrett peker på at tjenesteforsømmelser og lovbrudd av den art er straffbare. På Tjøme foregikk det i stor skala og politikerne fulgte opp. De tok ingen grep for å stanse uvesenet, for dem var det en velvillighetskultur som favoriserte folk med mye penger og makt. Det gikk altså til en god sak. Generelt strekker den kommunale forvaltningen seg langt for å tekkes pengemakten. På en måte fremstår byggesaksadministrasjonen og politikere som en sluttet enhet der hemmelighold og avtaler med utbygger er avgjort før saker kommer til behandling og vedtak.

Dette lukkede kretsløpet fungerer i så vel små som store kommuner. Over det ganske land er det gjennomført byggeprosjekter som ifølge lovverk og kommuneplaner aldri skulle vært bygget. I Oslo er byutviklingen helt ute av demokratisk kontroll. Tenk bare på Barcode i Bjørvika med sin sjønære beliggenhet. Trolig landets styggeste bebyggelse, et resultat av politisk uforstand og mektige byggherrer med bare ett mål for øye. Selv om innbyggerne protesterer blir de alltid overhørt.

Dommen i Agder lagmannsrett går selvsagt ikke så langt i sine juridiske perspektiver, saken er mye enklere og mindre alvorlig, men den peker allikevel på en etisk og juridisk sårbarhet i kommuneforvaltningens ulike funksjoner. Her nevnes det bare tjenesteforsømmelser. Noe annet er ikke i fokus, da den slags foregår på et administrativt nivå, mens den politiske overstyringen, eller mangel på styring i det hele tatt, ikke blir berørt. På det punkt ligger selve sprengstoffet i den kommunale styringsmodellen. Politikere flest er minimalt styringsdyktige, men lar seg villig styre av folk med mye makt og penger.

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!