Det er 4. søndag i advent. Det er på tide å la julefreden senke seg, ta seg tid til å tenke. Vi gjør det for lite i våre dager.

Døperen Johannes, vi var innom ham forrige søndag, er en hovedperson i adventstiden. I dag handler en av lesetekstene om Marias møte med Elisabeth, moren til Johannes. Hun var gravid med Johannes da dette møtet finner sted, og Lukas skriver at da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt:

«Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. 43 Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? 44 For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. 45 Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»

Maria ble i følge Lukas hos Elisabeth og hennes mann Sakarja i tre måneder før hun vendte hjem.

Da døperen Johannes virket og beredte grunnen for Jesu virke, søkte han ensomheten i ødemarken for å være nær Gud. Mennesket trenger ofte en slik ensomhet for å få tid til å tenke og få plass til åndelig konsentrasjon.

Dette er et av flere budskap i adventstiden. Men vi lever i en tid og kultur som motarbeider alle forsøk på kontemplasjon, vi distraheres av kravet om alltid å være tilgjengelig, eller vi ikke klarer å la være.

Mange kristne sier ofte de vender tilbake til noen utvalgte vers i Bibelen. På det teologisk-politiske området vender jeg stadig tilbake til USAs grunnlovsfedre og deres virkelighetsforståelse. De forstod hva deres misjon var, hvem de skulle tjene.  Denne forståelsen utmeislet de i påstanden om at det er en selvinnlysende sannhet at alle mennesker er født like, at vi alle har fått visse umistelige rettigheter av vår skaper, og at retten til liv, frihet og streben etter lykke er blant disse. De pekte deretter på de politiske institusjoner og hevdet at regjeringer er innstiftet blant menneskene for å sikre disse rettighetene.

Som Johannes visste de hvem som var deres herre, og det er all grunn til å tro at de hadde brukt nok tid i ensomhet til å tenke gjennom hva som var til det beste for landet de skulle etablere. Et annet viktig forhold, er at de anerkjente at noe var større enn demokratiet, folkeviljen og dem selv. De kunne ikke vedta en politikk som var i strid med Guds vilje. Det var Gud som hadde gitt oss umistelige rettigheter og retten til å leve i frihet og søke lykken. Samtidig var det Gud som sa at livet var hellig, og det var innenfor disse rammene politikerne skulle opptre (hvilket ikke betyr at alt de vedtok var perfekt).

Amerikanerne trodde på en sannhet om mennesket, at det var Gud som hadde gitt oss denne sannheten, og at det var regjeringens oppgave å forsvare de rettighetene denne sannheten ga oss.

Det er lite med våre egne politiske ledere som minner om datidens lederskap. USAs grunnleggere forstod at myndighetenes rolle var å tjene folket, sikre friheten og etablere institusjoner som oppfylte disse hensiktene. De hadde Jesus Kristus, menneskesønnen som vasket disiplenes føtter, som ideal.

Det liberale demokratiet utfordrer denne tradisjonelle forståelsen av demokratiet. Det ser knapt noen begrensninger i hva det kan befatte seg med. Retten utgår ikke lenger fra Gud, men heller ikke nødvendigvis fra det som defineres som folkeviljen. Nå er det hva man omtaler som grunnleggende rettigheter, eller menneskerettigheter og internasjonale forpliktelser som definerer både grensene og statenes forpliktelser. Det fører til at idealet om institusjoner som skal sikre vår frihet og rett forvitrer, nå etablerer vi  institusjoner som i stadig større grad fjerner seg fra Guds autoritet. Vi kaller dem grunnlovsdomstoler og menneskerettigheter. EU har vedtatt at abort (eller kvinners reproduktive rettigheter som man liker å kaller det) og LHBTIQ-rettigheter er menneskerettigheter.

I Østerrike har denne forståelsen av «grunnleggende rettigheter» ført til at den politiske ledelse bøyer seg for landets grunnlovsdomstol når den vedtar at landets forbud mot assistert selvmord må oppheves. Det er som å se Pilatus i ny skikkelse.

Det interessante er at det er nettopp en slik makt et utskjelt land som Polen ikke vil gi sin egen grunnlovsdomstol. Polen vil nemlig ikke la seg styre av liberale dommere som definerer menneskerettighetene slik de selv finner for godt og som kan tvinge landets politiske ledelse til å bøye seg. Som USAs grunnlovsfedre vet de hvor grensene for deres politiske virke bør gå.

Slik Polen i dag våger å kritisere EU, kritiserte Johannes døperen i sin tid  kong Herodes på grunn av  ekteskapet med svigerinnen Herodias. Det kostet Johannes til slutt livet.

Det er lenge siden vi i Norge hørte noen politikere si at de burde følge Guds vilje og at deres fremste oppgave var å sikre folks frihet.  For USAs grunnleggere var det Guds vilje som beskyttet folket og forpliktet ledelsen til det samme. Det var som Alexis Tocqueville sa det i 1830-årene: Demokratiet i USA fungerte fordi folket var troende, han hadde ikke sett et så kristent folk noe sted. I dag er det få som tror, og da blir demokratiet deretter.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!