Vi lever i en moderne tid. Tror vi. En tid hvor fortidens feil ikke gjentar seg. Hvor vi kan stole på journalister. Stadig oftere kommenterer folk at det vi skriver, ikke korresponderer med det de får inn fra norske medier. Kanskje kommer det av at vi er blitt mer synlige gjennom tv. Hva kan denne diskrepansen bero på?

Det er en skremmende tanke for mange at det skulle være en annen virkelighet enn den NRK og Aftenposten formidler. De liker det trygge og vante. Men kanskje budskapet har forandret seg umerkelig?

Norske medier av i dag kan ikke sammenlignes med hva de var på 1960-tallet. Da hadde Aftenposten avtale om syndikert stoff fra The New York Times, folk som James Reston. Vietnamkrigen var en brytningstid. Det er mulig å gjenfinne dagens polarisering i den tiden.

Men rollene er byttet om: De som var helter den gangen, som Bob Woodward og Carl Bernstein (Watergate-avslørerne i Washington Post), er dagens skurker. Men det klarer ikke norske medier å ta inn over seg. De sitter fast i 1960-tallet, hvor man sørger for å bevare glansen fra fortidens helter. De blir bare flere og flere. Hver minste obskur popstjerne som dør, blir nå husket av NRK og NTB.

Det finnes ingen nådetid i journalistikken. Hvis man systematisk bommer, så går man ned.

Samtlige norske medier stryker på USA. Anders Magnus ble smittet av sine amerikanske kolleger og laget mot slutten ren propaganda. Han hadde kunnet sitte hjemme i Bergen.

Hvordan kan jeg si det så skråsikkert? Fordi de som er gode i USA, er virkelig gode. De kan sine saker, og de jobber døgnet rundt.

Vi skylder dem stor takk: Tucker er en ener til å være i en kommersiell kanal. Laura er god. Hannity har forfalt. Men så har vi alle de gode i de nye mediene: Hoft-brødrene i thegatewaypundit.com, Darren Beattie i revolver.news, som har avslørt at 6. januar var en inside job, Julie Kelly i amgreatness.com, som har dekket 6. januar systematisk og sørger for å utvide i bredde og dybde. Hun har vært gjest mange ganger på Tucker, hvilket er en stor anerkjennelse. Men i Norge er det ingen som vet hvem hun er.

Da «vi» på venstresiden slo igjennom på 70-80-tallet, var det ikke en slik mur av taushet som i dag. Klassekampen ble et rekrutteringssted for de andre avisene. Man begynte der og vandret videre på karrierestigen. Rød bakgrunn var ingen hindring.

Prøv å gjøre det samme med Document. Du kommer ingen vei. Den er blokkert. Våre bøker blir systematisk utelukket fra innkjøpsordninger. Alle pengene går til et lukket kretsløp, enten det er bøker eller mediestøtte. Ingen, hverken politikere eller medier, reiser spørsmålet om hvorfor det er slik. Så lenge høyrefløyen finner seg i sensur og styrt marginalisering, vil de forbli svake, og de vil ikke klare å stable alternativer på bena.

Den største skaden det norske systemet gjør, er at den fratar folk evnen til å skille mellom sannhet og løgn. De mister evnen til å differensiere.

I den norske andedammen må du kjøpe hele pakka, det gis ingen avslag.

Dekningen av det nye Norge korresponderer med dekningen av USA: White man bad, POC, People of colour good.

Det er forklaringen på at USA-dekningen er så låst. Man tør ikke ta sjansen på at folk skulle oppdage at bildet ikke er så sort-hvitt som det fremstilles.

Journalistikken er blitt et selvbekreftende system. Men var det ikke slik mediene fungerte i Sovjetunionen? Jo, og derfor sier folk som levde i Sovjetunionen at de kjenner seg igjen.

Men dét er det ikke lov å si.

Vi som er engasjert i USA på Trumps side, blir hverken trette eller mette. Det skjer noe hele tiden.

Men det gjør det ikke i Christina Plettens USAs demokrati ble angrepet av folkevalgte.

I 1930-årene skildret Aftenposten det nye Tyskland med forståelse og en viss beundring. Omsider tok avisen et oppgjør, men det er som om man av frykt for en gjentakelse har låst seg til en virkelighetsoppfatning som er moralistisk uten hensyn til fakta.

For å kunne klamre seg til troen på Biden og Demokratene, må Aftenposten skrelle vekk store deler av nyhetsbildet og sitte igjen med et idyllisert bilde av en gammel mann som flere ganger i uken plumper uti.

Staben og folk han møter, vet det. Kina vet det. Men ikke nordmenn generelt. De får ikke høre at Biden faller ut midt i en setning og ikke vet hvor han befinner seg.

Aftenposten er helt på linje med forsvarssjef Mark Milley og Nancy Pelosi, som helst ville lagt Trump i lenker. Slik de behandler 6. januar-fangene, skulle de gjerne behandlet Trump.

Når vi vet hvordan de behandles, kan man si at journalister som Pletten pådrar seg en stor skyld. Når folk holdes i isolasjon i månedsvis, nektes legebehandling og blir slått av vaktene, minner det om Russland, ikke USA. Men ikke ett ord om amerikanske Gulag i norske medier. NTB synes heller å hylle at folk dømmes til fem års fengsel for å ha gått rundt i Kongressen.

Den samme aggresjon som vi ser få utløp mot uvaksinerte, begynte med hatet mot Trump. De samme som hevder å være mot de hatefulle, er selv fulle av hat.

Aftenposten intervjuet i sin tid Carl von Ossietzky i konsentrasjonsleir for å fortelle at han hadde fått Nobels fredspris. Aftenposten av i dag vil ikke en gang innrømme at USA har politiske fanger.

Demokratene lyver, bedrar, misbruker rettssystemet, men Christina Pletten later som om hun ikke vet det. Hun går god for Adam Schiffs offentliggjøring av Mark Meadows’ sms-er 6. januar. Til tross for at komiteen selv måtte innrømme at tekstmeldingene var «redigert».

Liz Cheney er forhatt i sin hjemstat Wyoming. Mediene er i fritt fall. De har ingen troverdighet.

Forstår ikke Pletten at denne form for omklamring av makten kan få store konsekvenser, ikke bare for avisen, men for offentligheten?

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!