Gutteromstriks fra stortingspolitikerne for å mygle inn noen ekstra kroner blir nærmest som småpenger å regne sammenlignet med «grønnifisering» av Norge, bistand og innvandring. Tiden er moden for å gjøre som Sveits, med folkeavstemninger om de viktigste spørsmålene.
Vi ser altså at en rekke stortingspolitikere fra SV til Fremskrittspartiet har trikset til seg bostøtte og reisegodtgjørelser knyttet til vervet som «våre ypperste tillitsvalgte».
Den nye adelens juksing kommer på toppen av goder stortingspolitikerne allerede har, som vi øvrige i befolkningen ikke noensinne kan regne med enten det gjelder bolig, skatt, pensjon eller lønn.
Nå sitter for eksempel den tidligere stortingsrepresentanten Hege Haukeland Liadal (Ap) bedrageritiltalt i retten i disse dager, for å ha smurt på reiseregningene sine ekstra, og frekk som hun er, har hun søkt om etterlønn fra Stortinget, noe som nå er avslått (heldigvis).
Den nylig eliminerte stortingspresident Eva Kristin Hansen (Ap) hevder å ha misforstått reglene knyttet til «gutteromsproblematikken» for et rom hun leide hos Trond Giske (Ap) i Trondheim, mens hun egentlig bodde på Ski. Hansen kjøpte seg inn i huset i Ski i 2014, men meldte ikke flytting dit før høsten 2017.
Administrasjonen på Tinget mener Hansen i disse årene ikke lenger hadde rett på pendlerbolig i Oslo. Hun trakk seg som stortingspresident da det ble kjent at politiet åpnet etterforskning av pendlerbolig-sakene, der ingen foreløpig er mistenkt eller siktet.
Nå har Hansen på nytt fått fokus på seg, og denne gang gjennom utstrakt bruk av presidentskapets biltjeneste. Ifølge Aftenposten har den nylig avgåtte stortingspresidenten brukt privatsjåfør 591 ganger i presidentskapets biler mellom Stortinget og huset sitt i Ski.
Les også: Stortingspresident brukte privatsjåfør på vår regning for å komme seg hjem fra jobb
I 2018 og 2021 var samtlige av Hansens turer mellom Stortinget og hjemmet, skriver Aftenposten, som gjengir instruksen for Stortingets biltjeneste slik:
«Kan benytte biltjenesten ved oppdrag, arrangementer, møter og reiser m.m. der de gjennom sine verv i presidentskapet representerer Stortinget».
Det står ingenting i instruksen om hvorvidt biltjenesten kan brukes som transportmiddel mellom hjemmet og Stortinget eller ikke.
I instruksen heter det også at presidentskapets vurdering er at «all bruk av biltjeneste» er skattefri.
Helt uten magemål
Den nye adelen på Stortinget har en lemfeldig omgang med fellesskapets penger, noe som har vist seg blant annet i skandalen rundt bygging av garasjeanlegget i Stortingets kjeller og i flere andre sammenhenger som gjelder offentlig forvaltning i sin alminnelighet.
Les også: De folkevalgte må dele folkets kår
I 2017 avdekket Riksrevisjonen mangelfull arkivering og feil journalføring i departementer og statlige etater. Det var omfattende problemer og hemmelighold, viste rapporten den gang.
Nylig kom Riksrevisjonen med en ny rapport, og den er like nedslående.
Det er fortsatt store mangler ved arkivering og åpenheten i statlig forvaltning, viser Riksrevisjonens nye undersøkelse. Riksrevisor Per-Kristian Foss konstaterer en forverring fra 2017 til nå.
– Resultatet av oppfølgingen er nedslående. I noen virksomheter har det blitt verre siden sist. Her må det ryddes opp i rutiner, praksis og kultur. Manglende åpenhet er selve oppskriften på svekket tillit til staten, sier riksrevisor Per-Kristian Foss.
Riksrevisjonen har også undersøkt hvordan milliardene Norge gir i bistand gjennom Verdensbanken blir brukt.
Verdensbanken forvalter mange fond, og Norge støtter 70 av dem, innen områder som helse, klima og jobbskaping, og det viser seg i mange tilfeller at norske skattebetaleres penger «forvaltes bort» på veien til dem som trenger støtten.
─ Høye kostnader til administrasjon og drift er dessverre en kjent problemstilling innen bistand, og konsekvensen er mindre penger til dem som trenger det. Utenriksdepartementet og Norad må få bedre oversikt over disse kostnadene, sier Foss.
Bistandsmidlene brukes lite effektivt, og det hele er basert på «føleri», noe også den tidligere bistandstoppen Jens Mjaugedal forteller om til NRK.
Bistandstopp snakker ut: – Bistanden er et narrespill, den virker ikke
Lille Norge er en gigant i internasjonal bistand, og Mjaugedal peker på at milliardene som er brukt til blant annet Somalia og Afghanistan, er å betrakte som «bortkastede penger nærmest helt uten virkning».
«Sånn går nu dagan» på Stortinget år ut og år inn, og budsjettperiode etter budsjettperiode skal nordmenn være med på å finansiere «føleri» i utlandet til flere titalls milliarder.
Ikke nok med dét, men vi henter folk hit til landet fra land og kontinenter som det fra før av finnes rikelig statistikk på. Mange kommer seg aldri i arbeid, og altfor ofte ender de opp i utenforskap. Det hele koster oss hvert år milliarder og har i realiteten også innvirkning på vår kultur.
Adelens makt må utslettes
Du og jeg velger oss ofte stortingspolitikere ut fra hvilke spørsmål politikerne selv fokuserer på og hva pressen setter fokus på.
Vi tar ikke i tilstrekkelig grad inn over oss at hestehandler og kamelsvelging er en del av «sporten» på Stortinget som hyppig benyttes for å drive igjennom saker. Ikke minst hvis de politiske partiene har en våt drøm om regjeringsmakt, da svelges hester og kameler på tvers.
Mye av holdningene på Stortinget preges av Johan Sverdrups slagord «All makt i denne sal», og det har ført til at for mange på Løvebakken føler seg allmektige og opptrer arrogant og i utakt med folkemeningen.
Da ville det ha vært et klart demokratisk gode for oss nordmenn dersom det hadde vært folkeavstemninger om de viktige spørsmålene som Acer, EØS, EUs jernbanepakke, FNs Migrasjonspakt, innvandring generelt, CO2-fangst, elektrifisering, NRKs videre eksistens og pressestøtten, for å nevne noen konkrete spørsmål jeg selv ville ha ønsket som folkeavstemninger.
For det er merkelig at det kun er de nye partiene, de som stod utenfor Stortinget og banket på og ble benevnt som «andre» i meningsmålingene, som via folkeavstemninger vil gi oss nordmenn mer tillit ved å la oss bestemme i viktige saker underveis i de fire årene en stortingsperiode varer.
Sveits er et land med omtrent like mange innbyggere som oss, og der klarer man altså flere ganger per år å gjennomføre regionale eller riksdekkende folkeavstemninger.
Folkeavstemninger kan sees på som en form for direkte demokrati, der innbyggerne, etter å ha fått seg forelagt fakta fra flere hold, uttaler seg direkte i konkrete saker.
I Norge har vi ikke et slikt opplegg, for de ni partiene som per i dag sitter på Stortinget, «ønsker ingen innblanding» eller «har ikke tillit til folket», slik at vi kan være med på annet enn å velge politikere for fire år av gangen, som etter å ha gjennomført valgkampen kaster vekk partiprogram og prinsipper for å få makt.
Sist vi hadde norske riksdekkende folkeavstemninger var om medlemskap i EF/EU i 1972 og 1994. I mellomtiden har altså regjeringer styrt av Gro Harlem Brundtland (Ap), Kåre Willoch (H), Thorbjørn Jagland (Ap), Kjell Magne Bondevik (KrF), Jens Stoltenberg (Ap) og Erna Solberg (H) styrt landet fram til Jonas Gahr Støre (Ap) ble innsatt som statsminister i oktober i år.
De nevnte statsministerne har ikke tatt til orde for at du og jeg skal få være med på å bestemme mer enn ved stortingsvalgene hvert fjerde år uansett hvor enormt pengeforbruket er til visse formål og hvor voldsomt innslag det er i «vanlige folks liv», det som skjer med bensin-, diesel- og strømpriser, samt alle de kostnadene som legger seg på knyttet til «klima», bistand og innvandring.
Den som ved stortingsvalget i år stemte på «rødgrønn blokk» eller «blå blokk», kan umulig ha ønsket seg mer demokrati. For det vi får med de to nevnte blokkene, er «same shit, new wrapping», for så lik har politikken vist seg under de ovennevnte statsministerne, at vi knapt har merket om det er Arbeiderpartiet eller Høyre som har sittet til rors.
Nå er det fire år til neste stortingsvalg, og det som kommer til å skje, er at det siste halve året før septembervalget i 2025 vil Støre og Vedum (dersom de overlever så lenge i regjering) komme til å reise rundt som rike julenisser og bevilge penger til formål de har holdt igjen helt til like før valgkampen.
Dernest kommer norsk presse til å holde hånda over «sine politikere» atter en gang, nemlig de politikerne som bøyer seg feigt i støvet for pressen og som vil forlenge pressestøtten og opprettholde propagandamaskinen NRK.
Derfra og ut er det rimelig klart for meg at den som ikke tenker sjøl, han og hun vil atter en gang la seg forføre til å stemme på «Stortings-adelen», slik at vi er garantert null forandringer fra det Gro Harlem Brundtland startet opp på 80-tallet, og milliardene vil fortsette å fosse ut i vanvittige beløp, og uintegrerbare vil fortsette å flomme inn.