Wolfgang Kubicki. Foto: Olaf Kosinsky / CC BY-SA 3.0-de.

Nesten to år med alvorlige inngrep i våre grunnrettigheter og innskrenkninger i friheten er svært vanskelig for meg personlig å holde ut, som har levd nesten sytti år i frihet, sier den tyske Forbundsdagens visepresident Wolfgang Kubicki.

I en kronikk i Die Welt skriver Kubicki – som også er nestleder i Det fridemokratiske partiet (FDP) – at han etter alle disse årene i frihet hverken kan eller vil venne seg til noen permanent «ny normalitet» fordi unntakstilstanden under pandemien skaper nye fakta på bakken.

Jeg var svært fornøyd med den gamle normaliteten, og jeg vil derfor kjempe for at vi kan returnere til den så snart som mulig.

Jeg er temmelig sikker på at forholdene i øyeblikket ikke bare er overordentlig sørgelig for meg. Det økende antallet protester viser hvor dypt splittet samfunnet vårt er blitt.

Ikke alle demonstranter er like fornuftige, erkjenner Kubicki, men det rokker ikke ved noe mye viktigere:

Å klassifisere ethvert opprør mot statlige reguleringer som høyreradikalt eller allmennfarlig, yter ikke rettferdighet til kompleksiteten i det sosiale mismotet. Det finnes en stadig voksende følelse av uro som også sprer seg til hjertet av samfunnet, og det kan vi ikke ignorere eller – enda verre – fordømme.

Statens øverste representanter har gjort mye for å svekke tilliten til seg selv i løpet av disse to årene, fastslår Kubicki: For å presse igjennom politiske tiltak har de manipulert, spredt unødig frykt og fortalt usannheter, anklager han.

Da folk i begynnelsen ble fortalt den usannheten at munnbind ikke gav nevneverdig beskyttelse mot infeksjon for ikke å sette leveransene av munnbind til sykehusene i fare, ble statlige organer manipulative aktører i krisen.

Derfor må offisielle uttalelser i fremtiden behandles med forsiktighet, konkluderer Kubicki – en tung advarsel når den kommer fra Forbundsdagens visepresident.

Kubicki aner at det pågår en form for vitenskapelig manipulasjon når en testplikt oppheves kun for vaksinerte, som om ikke de også kunne bli smittet eller smitte videre.

Enda verre er det når tvilsomme begrunnelser benyttes som påskudd til sosial eksklusjon, mener han:

Mange mennesker i vårt land – meg selv inkludert – kunne aldri ha forestilt seg at statlige representanter skulle delta i åpen og angivelig lovlig eksklusjon fra en relevant gruppe.

Ikke bare blir uvaksinerte pålagt restriksjoner som vaksinerte slipper, de blir også sosialt stigmatisert med det samme, fortsetter Kubicki.

Dette vil jeg ikke venne meg til, selv om jeg selv fremmer vaksinen uttrykkelig.

«Ikke å være vaksinert» er ikke en forbrytelse i Tyskland. I øyeblikket er det ikke engang en forseelse.

Artikkelforfatteren viser til trygdereglene i Tyskland, som fastslår at muligheten til å delta i det sosiale, kulturelle og politiske livet er «essensiell» for et mennskeverdig eksistensminimum. Likevel er restauranter og kinoer nå forbudt område for uvaksinerte – på ubestemt tid, og det til tross for at effekten ved slike tiltak er høyst uviss når man tar forskjellige land i betraktning.

Journalistene har også svelget denne fortellingen helt ukritisk, mener Kubicki. Nåde den som reiser en smule tvil her.

I denne sammenhengen må regjeringen og de parlamentariske gruppene som støtter den, spørre seg selvkritisk: Vil vi med all makt fortsette med å forsvare og sågar utvide tiltak som ofte ganske enkelt er udokumenterte? Vil vi for eksempel fortsette å la politiet bruke tommestokk i friluft for å sjekke avstandspåbudet, selv om vi vet at det knapt skjer noe smitte utendørs? Vil vi drive de samfunnsmessige motsetningene til et ytterpunkt der regjeringens representanter langsomt mister tålmodigheten med sine angivelig rampete borgere, som de styrer som de vil?

Veien er kort til at borgerne ikke lenger vil tenke på staten eller institusjonene som ankerfester, frykter Kubicki.

Nasjonalsangen vår feirer «enheten, retten og friheten». Jeg frykter alvorlig at mange i Tyskland ikke lenger tror at dette gjelder for landet deres. Det foruroligende spørsmålet gjenstår: Hvem eller hva er det som fremdeles holder dette landet sammen?

«Vi befinner oss i en kritisk fase for vår frihetlige rettsstat», konkluderer Kubicki, som etterlyser en reell offentlig samtale, og formaner den politiske klassen til å våkne opp.

Betraktningene fra den tyske Forbundsdagens visepresident har gyldighet på andre politikkområder også.

Man forstår godt hva han mener når han snakker om pandemien. Men den politiske klassen har fremkalt en lignende, om enn mindre akutt, mistillit ved lang tids generell vanskjøtsel av våre land i alt fra energipolitikk til innvandringspolitikk.

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!