Statens styrende organer – Stortinget og Regjeringen – står knapt tilbake for noen med hensyn til å sette seg mål, men står ofte til stryk i måloppnåelse.
I valgkamper og ordskifter ellers mellom regjerings- og opposisjonspartier hører vi ofte at regjeringssiden skryter av å ha bevilget så og så mye til et bestemt formål, men opposisjonen glemmer å spørre om bevilgningen har virket og om det problemet pengene var ment å løse, faktisk gjorde det.
Det har så lenge vi kan huske vært mangel på sykepleiere. Hvem er det som står for sykepleierutdannelsen? Jo, staten. Hvem er det som driver sykehusene? Rett svar: Staten. Staten har driftsansvaret både for tilbuds- og etterspørselssiden, men klarer ikke å matche tilbud mot behov.
Det samme gjelder lærerne. Bortimot hver femte lærer i grunnskolen mangler formell utdanning. Hvem utdanner lærerne? Svar: Offentlig sektor. Hvem mangler grunnskolelærere? Svar: Den samme offentlige sektor. Det offentlige har ansvaret for begge sider, men likevel vedlikeholdes lærermangelen i generasjon etter generasjon.
Forsvaret mangler spesialistbefal. Staten styrer både Forsvaret og Forsvarets skoler. Det mangler ikke på interesse blant ungdom for en karriere i Forsvaret, men staten evner ikke å omgjøre interessen til å fylle ledige hull i rekkene.
Dette reiser spørsmålet om hvor egnet offentlig sektor er til å løse operative oppgaver. Norges Statsbaner har drevet togtrafikk siden 1854, men har ennå ikke klart å få togtrafikken i rute. Og venstresiden er ihuga motstandere av å slippe private til. NSBs konkurrenter kunne jo få togene i rute, og dét kan en ikke ta sjansen på.
Det skorter også på myndighetenes evne til å ta til seg signaler. 11. september-terroren i USA i 2001 åpnet ikke styresmaktenes øyne for terror som aktuell mulighet også på norsk jord. Det måtte en Utøya-katastrofe til før myndighetene våknet fra dvalen.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap pekte i sin trusselvurdering i 2019 på pandemi som en av to mest sannsynlige trusler mot landets sikkerhet. Det gjorde ikke inntrykk på ansvarlige myndigheter. Da pandemien kom året etter, sto landet svakt med hensyn til beredskap. Det var en slags helsevesenets parallell til 9. april i reprise.
Og siden er det ikke skjedd stort. Da pandemien kom i mars i fjor, hadde norske sykehus 289 intensivplasser. Snart to år senere er tallet fortsatt 289. Sneglens fart er de ansvarliges tempoideal. Sykehusvesenet er så byråkratisert, overadministrert og utstyrt med så uklare kommandolinjer at intet skjer – bortsett fra å tyne personalet.
Og når situasjonen driver Regjeringen fra skanse til skanse, tar panikken overhånd. Det er mindre enn tre uker siden statsministeren ba folk om å la julebord gå som planlagt. To uker senere bestemte Regjeringen seg for å forby alkoholservering på utesteder. Og om Regjeringen har noen plan videre for å bekjempe pandemien, vet den knapt selv.
For å gi inntrykk av handlekraft, treffes tiltak som gjør at uteliv og kulturliv stenges. Ingen vet om dette nytter, men titusener av mennesker vet derimot at de kanskje ikke lenger har noen arbeidsplass å komme tilbake til. Regjeringen tøffer seg – på liksom og for andres regning.
Én ting er usikkerhet for næringsliv og arbeidstakere. Langt verre er den langsiktige nedbrytningen av folks tillit til myndighetene. Det melder seg med økende styrke en velbegrunnet tvil om styresmaktene egentlig vil folk vel og står på folkets side.
Og så fortsetter staten å blottlegge sviktende evne til å nå sine egne operative mål.
