T.v. forfatteren Ruud Koopmans (foto: Twitter), t.h. hans bok «Islams forfalne hus» (omslag: Document).

Strømpriser, omikron, munnbind og kaos på E18 er forbigående problemer som løses med politisk velvilje og bedre beredskap. Har imidlertid islamsk kultur slått rot et sted, er de negative konsekvensene så enorme og altomfattende at det ikke nytter med ordinær politisk velvilje eller beredskap.

For å stå i mot trengs det kulturell selvtillit, bevissthet og handlingsvilje som dessverre Norge og Vesten mangler. Det behøves også kunnskap, så vær så god, kjære stortings­representanter: Dere får alle sammen professor Ruud Koopmans’ banebrytende verk «Islams forfalne hus» av meg til jul.

Det er nok mange på Stortinget som ønsker seg en jul uten Nakstad i alle kanaler, rekordhøye strømpriser, politisk ukorrekt (les: for kaldt) vintervær og Riksrevisjonens bokettersyn av den enkelte stortingsrepresentants bosted og utlegg. Alt dette er jo fryktelig dyrt, både for samfunnet og individet.

Noe annet som også er fryktelig dyrt, er innvandring fra ikke-vestlige land, og spesielt fra land som kulturelt ligger langt unna den norske der ytringsfrihet, demokrati og likestilling er sentrale deler av den kulturelle grunnmuren. Migranter (og noen få flyktninger) fra land med begrenset ytringsfrihet, med religiøst basert og udemokratisk styresett, svake samfunnsinstitusjoner, manglende likestilling og knapt noen beskyttelse av minoriteter, får ofte sjokk når de kommer til Norge.

Og det er gjensidig. De fleste oppegående nordmenn (av alle hudfarger) får sjokk når de erfarer hvilket kulturelt tankegods som velter inn over bygd og by. Det kommer mennesker som hyller kulturen og levemønsteret i landene de flyktet/«flyktet» fra, og som gjerne vil etablere mye av den samme kulturen de flyktet fra (!) her hos oss. Det er en dårlig idé, for til tross for alle feil og mangler i den norske og vestlige kulturen, er den samlet sett andre lands kulturer generelt overlegen – og spesielt når det kommer til ytringsfrihet, demokrati og likestilling.

Så hvorfor skal vi da tillate subkulturer – eller bedre: ukulturer – å etablere seg i Norge? Spør politikerne våre. Men om du får noe svar ut over en ritualisert respons, en kontraproduktiv orddans eller masse tomt snakk om sinnelagsetikk, emojis og «hjerte og smerte», er vel tvilsomt. Konsekvensetikk er stort sett mangelvare på Stortinget. Og tar politikere ansvar, så gjør de det som kjent ved å bli sittende i posisjon.

En som har studert konsekvensene av islam er en mann som ofte har vært omtalt på Document: Ruud Koopmans. Han er en av Europas fremste samfunnsforskere, og han har gjort noe så sjeldent som å fordype seg vitenskapelig i islamske samfunn – og målt, vurdert, sammenlignet og evaluert disse samfunnene og deres islamske kultur opp mot andre (og vestlige) samfunn. Resultatene er oppsummert for et bredt publikum i denne boken.

Og hva fant han? At våre hverdagslige problemer er piss i havet sett opp mot kostnadene ved å holde en islamsk ukultur i sjakk.

Tenk bare på de 100 personene som dro til IS-kalifatet for å brenne, torturere, voldta og drepe alle vantro. Kostnadene forbundet med rettssaker, barnevern, politi, fengsel m.m. i etterkant er enorme. Og selv om disse 100 representerer en bitte liten andel av alle muslimer i Norge, har mye av tankegodset (f.eks. sharia) de 100 brukte som moralsk kompass og begrunnelse for sine grusomme ugjerninger, en langt bredere tilslutning enn vi liker å tro. Dette er ikke 100 ensomme ulver, dette er en del av en diger flokk.

Eller for å sitere den danske utlendings- og integrasjonsminister Mattias Tesfaye som ikke er redd for å si det som det er: «- Det er ikke indvandringen fra Thailand og Latinamerika, der skaper problemer for Danmark.»

Hva passer vel derfor bedre å lese i julen enn om islams negative konsekvenser? Da snakker vi om seriøs kunnskap som kan resultere i store økonomiske og kulturelle besparelser for samfunnet, og dét kan jo være en kjærkommen pause fra de nære og forbigående problemene i den søte juletid. Alle de 169 på Stortinget får derfor «Islams forfalne hus» i julegave. Det er fristende å pålegge dem leseplikt, men vi tror dessverre ikke den blir etterkommet av så mange.

Det de 169 folkevalgte imidlertid kan spørre seg om, er:

• Blir det færre barneekteskap i Norge?
• Blir det færre henteektsekap i Norge?
• Er det mindre synlig bruk av religiøs symbolikk knyttet til fremmede religioner i Norge?
• Går statistikken over overfallsvoldtekter begått av folk med innvandrerbakgrunn riktig vei?
• Sendes det mindre penger til fra minoritetsmiljøer til Afrika og Midtøsten inkludert fredelige land som vi ikke egentlig skulle mottatt flyktninger fra?
• Blir Norge mindre preget av islam?
• Er det mindre klankultur i Norge nå?
• Er det mindre æreskultur i Norge nå?
• Er det mindre gjengkriminalitet i Norge nå?
• Blir det færre moskéer i Norge nå?
• Er det mindre støtte til radikale islamister og hatpredikanter i norske innvandrermiljøer nå?
• Er det færre moskéer med radikaliserende miljø i Norge nå?
• Har man bremset demografiendringene i landet vårt?
• Er det økonomisk bærekraft i norsk innvandringspolitikk?
• Er statsborgerskapspolitikken endret for å sikre at mennesker som får norsk statsborgerskap oppleves som norske?
• Er asylpolitikken endret for å hindre omfattende svindel, løgn og bedrageri?
• Pågår det mindre kjønnslemlestelse i Norge nå?
• Utsettes innvandrerkvinner for mindre sosial kontroll i Norge nå?
• Fremstår assimilering av ikke-vestlige innvandrere å gå i samme tempo som vi mottar nye ikke-vestlige innvandrere?
• Er kostnadene forbundet med ikke-vestlig innvandring under kontroll?
• Er familieinnvandringen under kontroll?
• Er det mindre svindel med arbeidsinnvandring enn før?
• Er det mindre innvandringsdrevet nepotisme og korrupsjon i norske offentlige institusjoner enn før?

Svarer noen av dem «ja» på et eneste av spørsmålene over, er det bevis på at de ikke har lest «Islams forfalne hus» godt nok eller fulgt særlig med i norsk samfunnsutvikling de siste 40-50 årene. For selv om ikke alle spørsmålene over nødvendigvis henger direkte sammen med islam per se, så er alle i en eller annen grad tilknyttet konsekvensene av ikke-vestlig innvandring.

«Det nytter ikke at vi bliver for fine til at forsvare os», skrev den danske, liberale Folketingspolitikeren Henrik Dahl tidligere i år, og fortsatte:

Langsomt sænker mørket sig over Europa. Vi kan holde alle de skåltaler, vi har lyst til, om de frihedsrettigheder, vores forfædre i en lang, sej kamp mod tyranniet tilkæmpede sig. Men sandheden er: Flere og flere steder på kontinentet er man ikke længere fri til at sige, hvad man oprigtigt mener og tænker.

Det er indiskutabelt, at vi i Europa år for år mister mere frihed til den kollektivistiske og voldsparate samfundsmodel, vi kender fra de mellemøstlige lande, og som først og fremmest er styret af islam.

Lad os være ærlige og sige: Skolerne er allerede faldet, når det gælder om at undervise i ytringsfrihed. Her kan det ikke lade sig gøre at demonstrere i praksis, hvad respekt for udpræget vestlige værdier som ytringsfrihed eller tolerance betyder. Fordi fjenderne af ytringsfriheden og tolerancen er stærkere end dens tilhængere. Der findes ikke nogen rationelle grunde til at antage, at dette kommer til at vende uden en aktiv indsats.

Og hvad har de vestlige samfund reelt af modtræk? Det skal jeg sige: at vride hænder og udtrykke deres beklagelse over, at mørket sænker sig.

I den vestlige verden lider vi af en besynderlig blanding af overmod og resignation. På den ene side tror de fleste højtstående beslutningstagere (hvis man skal tage dem alvorligt), at de værdier, det liberale demokrati hviler på, har en så frappant overbevisningskraft, at man blot skal forkynde dem for mennesker fra f.eks. Stormellemøsten. Så vil de straks indse, at deres hidtidige kulturelle praksisformer er helt håbløse, og opgive dem.

Det er selvfølgelig et komplet åndssvagt synspunkt. Men det er, hvad der faktisk bliver sagt i forskellige variationer: Vi kan ikke opgive vores værdier. Og på langt sigt vil de også vise sig at være de stærkeste. […]

Vores foretrukne model er faktisk så meget værd, at vi vil slås for den. Ikke så lidt, at vi bare bøjer nakken og resignerer, når antagonistiske modstandere ler højt ad vores velmente erklæringer. At tro, at man er for fin til at forsvare sig, er ikke nobelt. Det er bare selvdestruktivt.

Dette er helt på linje med Douglas Murray og hans bok «Europas underlige død», eksemplifisert nylig ved at en av de overlevende etter Charlie Hebdo-massakeren, Zineb El Rhazoui, måtte ha skarpladd politibeskyttelse under en boklansering i Oslo. Dette er ytringsfrihetens kår i Norge i dag, og hovedstrømsmediene nevner det ikke med et ord.

Vi må, for å sitere fra Roger Scrutons bok «Hvorfor kulturen er så viktig», innse at «fremtiden for den vestlige sivilisasjon avhenger av den inderlige hengivenheten som dens kultur skaper. Uten idealene og de faste holdepunktene vi har arvet, vil vi stå forsvarsløse tilbake». Men hengivenheten til denne kulturen må vedlikeholdes som en flamme, ikke passes på som en askehaug.

En oppfordring før jul er derfor at alle som leser dette ser seg selv i speilet og spør: Når stod jeg sist ordentlig opp for grunnmuren i den norske kulturen jeg er et produkt av? Så får den enkelte gjøre seg opp en mening om og hva man eventuelt skal foreta seg. Det er et stort og fredelig utfallsrom i spennet mellom stemmeurnen og lommeboken.

Om ikke våre 169 folkevalgte gidder å lese boken til Koopmans, så håper jeg de i alle fall leser Koopmans’ begrunnelse for hvorfor han har forsket grundig på islam og deretter forfattet denne islamkritiske boken:

Mitt kanskje fremste motiv for å skrive denne boken er den store likegyldigheten overfor den rystende undertrykkelsen av religiøse minoriteter, frafalne, ateister, kvinner og homofile i den islamske verden – et fenomen som til og med ofte blir benektet.

Der er vi. Selv om sannheten stirrer oss i hvitøyet, velger alt for mange å benekte den. En bokgave til de 169 kan kanskje endre kursen litt…

God jul!

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!