Den tidligere Securitas-vakten Jan Petter Askevold, også omtalt som «Bankboks-Benny», blir framstilt i forhørsretten i Oslo den 28. september 1978, siktet for å ha stjålet 1.250.000 kroner fra bankbokser i Kreditkassens filial i Rosenkrantzgate. Foto: Bjørn Sigurdsøn NTB.
God ettermiddag!
Det er vel ikke alle her i salen som har hatt fornøyelsen av å arrestere meg, så det er vel på sin plass meg en kjapp presentasjon. I programmet står det heller ikke stort utover at jeg var vekter i 1978 og at jeg fant det lettvint å åpne bankbokser. Og bare så det er nevnt: Rett nok har kriminaliteten hatt en eksplosiv utvikling, kanskje spesielt innenfor politiets egne rekker, men jeg har ikke kommet hit for å drive opplæring i innbrudd i bankbokser eller dess like. Jeg har faktisk kommet hit for å si dere noen alvorsord. I ytterste konsekvens kan dere kanskje kalle meg deres nye moralske veileder.
Men spøk til side. Eller skal vi ønske spøk og moro velkommen. Eller spøk og alvor i samme smørje. For det er faktisk det som er mitt mandat: Å effektuere den desidert vanskeligste oppgaven på dette seminaret: Å sette punktum på en ordentlig, morsom, og samtidig dypt alvorlig måte.
Jeg vet at humor dessverre er et svært relativt begrep – og forundres storlig om min humor skulle vise seg å være sammenfallende med salens – men det får stå sin prøve.
Og bare så det er sagt: Her gjelder ingenlunde kjøpsloven. Normalt ville man kunnet forlange penga tilbake om man ikke var fornøyd. Slike krav kommer dere ingen vei med her. Min deltagelse er høyst frivillig – og ulønnet.
Men hvem er jeg? Og hva er jeg? Bortsett fra at jeg er den som holder mikrofonen og styrer showet i de neste 45 minuttene. I korte trekk har jeg 20 års fartstid i pressen, som journalist, fotograf, redaktør og forlegger. Deretter har jeg 20 år som kriminell, dere vil sikkert kalle det for yrkeskriminell. I tillegg til dommen for bankbokseskapaden, har jeg pådratt meg dusinet fullt med dommer, hovedsaklig for vinnings- og narkotikaforbrytelser. Jeg er 63 år gammel og har vel sittet i fengsel i grovt regnet ti prosent av livet.
Det er ikke mye å skryte av. For jeg går ut i fra at min gode venn og mangeårige arbeidskollega, tidligere redaktør og advokat Stein-Erik Mattsson gir en ganske treffende beskrivelse av Oslo politidistrikt når han bramfritt sier: Det er faen meg en sammenrasket bande med Hermansen’er hele gjengen, som tatt rett ut av Olsenbanden-filmene. Hengehuer. Den eneste grunnen til at de klarer å oppklare noen saker er at forbryterne, om mulig, er enda tjukkere i huet.
Gitt at han har rett, vil jeg ikke gå nærmere inn på hva det sier om meg som har fått et tosifret antall dommer på et par tiår. Men vi kan i det minste gå ut i fra at jeg innehar en uvurderlig erfaring fra den andre siden. Og jeg tror jeg kan love dere en liten reise i ukjent terreng.
Yrkeskriminell. Forbryter på heltid. Gangster. Banditt. Tjuvfant. Narkohai. Robin Hood. Gjest Baardsen. Al Capone.
Assosiasjonene er mange. Men uansett hva man måtte mene om kriminelle utskudd, så er det ikke til å fornekte at det er et litt eventyrlig sus over dem. Kriminalforfatteren Patricia Highsmith sa ganske treffende: Kriminelle er interessante fordi de, i alle fall i korte perioder, kan defineres som fullstendig frie mennesker.
Og frihet er vel det alle søker etter. Samt det som er tema for denne konferansen; å skape en bedre hverdag for oss selv.
Kriminelle kan gjøre det som passer dem – i alle fall tidvis – uten å ta hensyn til eventuelle konsekvenser. For dem selv. Og for andre.
Men vanligvis er det ingen som kaller asosial pøbelopptreden for eventyrlig. Det er bare gærnt. Hensynsløst og feil.
I et velregulert samfunn kan man imidlertid ikke ture frem som man ønsker uten å ta hensyn til andre. Jeg er heller ikke helt enig med Mattsson i hans karakteristikk av Oslo politidistrikt. Kanskje finner man flere Hermansen’er der enn godt er, men uansett hva man tror så er lovens lange arm lengre enn man skulle tro. Det maktapparatet, den mastadonten som politiet representerer, kan knuse hvem som helst. Og forsure livet til enhver som velger å leve etter sine egne regler.
Jeg sier ikke at forbrytelse ikke lønner seg, jeg sier heller at forbrytelse vanligvis ikke lønner seg godt nok. Og det som er helt sikkert, er at driver man med fantestreker på regulær basis, så vil man bli tatt før eller senere. Det eneste som kan redde en, er at man holder opp med fantestrekene – eller at døden redder en før lovens lange arm griper tak.
Men selvfølgelig: For en yrkeskriminell er det å bli tatt som en kalkulert yrkesrisiko å regne. Man må påregne et opphold bak murene fra tid til annen. Kunsten er vel egentlig å gjøre det billigst mulig.
Helt nøkternt betraktet kan også et fengselsopphold være en kjærkommen rekreasjon. For å få kropp og sjel og hjerne sånn noenlunde på plass igjen. Men det kan selvfølgelig bli for mye av det gode. For jeg er definitivt ikke enig i fengslenes livreddende og saliggjørende effekt. Rekreasjonsmessig kan de derimot ha en gunstig effekt. I begrensede porsjoner.
Å være yrkeskriminell er imidlertid ingen glamorøs tilværelse. Riktignok kan det tidvis flyte store summer innom, eller forbi, men i hovedsak er det snakk om hardt arbeid, ofte 24/7, og penger som renner ut fortere enn de kommer inn. Alt koster. Piker, vin & sang ikke minst. Eller kanskje mer treffende: horer, nark & dunder.
Det er ingen hemmelighet at de fleste aktive kriminelle er blakke stort sett det meste av livet. Få beriker seg – og de fleste dør like blakke som da de ble født.
Å leve som en kriminell er i langt større grad en livsstil enn det er et berikende yrke. Selv har jeg i inneværende årtusen levd som kriminell det meste av tiden. Men skal jeg bås-plassere meg, vil jeg heller definere meg som narkoman lasaron enn noe annet.
Pr. i dag – etter at jeg ble ferdig utredet for ADHD og vel kan regnes som statsautorisert narkoman med amfetamin på resept – står det vel igjen bare lasaron. Eller pr. definisjon: nykter lasaron. For egen regning legger jeg gjerne til landsforvist lasaron. Sendt i utlendighet av Oslo politidistrikt. Det skal jeg komme nærmere inn på etter hvert.
Min såkalte kriminelle karriere startet vel med brask og bram en marsdag tilbake i 1978. Jeg hadde fylt 22 år dagen i forveien, og skulle ha tentamen på skolen den påfølgende dagen. Jeg hadde ekstrajobb som vekter, og fikk i oppdrag å passe på bankhvelvet i Kreditkassens filial i Rosenkrantzgate i Oslo. Grunnet ombyggingsarbeider var alarmen satt ut av funksjon og vaktmann påkrevet. Og på grunn av en gedigen tabbe fra bankens side sto også hvelvdøren åpen.
For å gjøre historien kort, kan vi jo sitere programmet til konferansen: Da han fant ut at det var relativt lett å bryte opp bankbokser. Jeg rasket med meg et millionbeløp og satte kursen for Sør-Amerika. Der var jeg i seks måneder før det hele var satt over styr. Jeg ble pågrepet og dømt til tre og et halvt års fengsel.
I de neste 20 årene levde jeg et lovlydig familieliv, med kone, barn og fast arbeid.
Politiet i Norge har ikke for vane å plage lovlydige borgere. Jeg kan nesten si at det samme var tilfellet for meg, men ikke helt. Selvfølgelig kan det ha en viss sammenheng med valget av omgangskrets, for det er nå en gang slik at har man spist av blikkfat så omgås man gjerne med likesinnede. Når man sitter i fengsel flere år sammenhengende, er det innlysende at man etter hvert mister kontakten med vanlige folk. Til gjengjeld opplever man en slags samhørighet, kall det gjerne et brorskap.
Men kan mene hva man vil om det amerikanske rettssystemet, men skal man dømme etter det man ser i amerikanske kriminalfilmer, kan man vanskelig beskylde amerikansk politi for å seile under falsk flagg. Der får man øyeblikkelig beskjed: Alt du sier kan og vil bli brukt mot deg!
Arrestanter i Norge får også opplyst at de har krav på advokatbistand med mere. Den store forskjellen mellom USA og Norge er at amerikanerne spiller rent. De fremstiller seg ikke som annet enn arrestantens fiende – og gjør ikke noe forsøk på tilsnikelser, enten i form av å late som om de er kompiser og bare er interessert i å hjelpe, eller kanskje det mest vanlige: å bruke ufine språklige triks som gjør politiavhøret til et mye tyngre og mer fellende dokument enn det burde vært. I noen grad kan nok dette være en ubevisst handling – simpelthen fordi politifolk i betydelig grad bruker faste maler i sine avhør. Og disse er selvfølgelig tendensiøse. Og aldri i den avhørtes favør. Jeg skal ikke bruke mere tid på det her, men kan gjerne ramse opp en lang rekke eksempler etter mitt innlegg om det skulle være noen spesielt interesserte i salen.
At politifolk farer med regelrett løgn – altså at de lyver eller forfalsker sannheten i sine rapporter – og bedriver regelrett mened, en grov forbrytelse i strafferettslig forstand, en forbrytelse som kan gi langvarig fengselsstraff, det er dessverre ikke sjeldent forekommende. Men til politiets forsvar skal dog sies at de vanligvis bare jukser litt – overdriver litt her, lyver litt der, tar seg til rette på ulovlig, kanskje sågar på straffbart, vis. Alltid i det godes tjeneste. For konge, folk og fedreland.
Jeg tror likevel at man bør vie de små overtrampene litt større oppmerksomhet. Politiet proklamerer ofte at det er nulltoleranse overfor varierende former for kriminalitet. Det er vel bare å akseptere. Og javel, er det noe som er ulovlig, eller sågar straffbart, ja så er det faktisk politiets oppgave å stoppe det. Selv de verste gangsterrepublikker har nulltoleranse i forhold til lovbrudd.
I de senere årene har politifolk over det ganske land blitt avslørt som lovbrytere. For utenforstående kan det nesten synes som om man avholder en øvelse – i å bryte samlige paragrafer i Straffeloven. For det er sannelig ikke bare bagatellmessige feilskjær som litt datasnoking eller promillekjøring. Vi snakker om hele spekteret, opp til grov korrupsjon, grov narkotikakriminalitet og til og med drap.
Det er innlysende at det vi på folkemunne kaller tjuvtriks, er med på å svekke politiets troverdighet.
Tjenestemessige overtramp, også de til tider veldig ulovlige, er det ikke vanlige borgere forunt å få oppleve ofte. Til gjengjeld kan det fortone seg som om kriminelle elementer brukes som huggestabber og forsøkskaniner. Her overskrides alle grenser for anstendig, og lovlig, adferd med syvmilsstøvler!
Om noen få måneder har vi tilbakelagt to decennier i det enogtyvende århundre. Det er henimot 20 år siden millineumsnatten.
I mitt eksil i Portugal har jeg forsøkt å se litt bakover. Og uten å kunne påberope matematisk nøyaktighet for det «jubileum» jeg nå trekker frem, kan jeg i det minste forsikre at overslaget er ganske nøyaktig: På de 20 årene som har henslept med to-tallet foran i årsangivelsen, har jeg opplevd å få døren på bopel smadret omtrent like mange ganger.
20 smadrete dører. 20 solide inngangsdører, de fleste av dem godkjente branndører med stålkjerne. Fliset til pinneved av Grønlandsleirets stormtropper.
Jeg tror ikke at jeg tar munnen for full ved å si at de fleste vil oppfatte slike episoder som temmelig traumatiske. Å få inngangsdøren knust vil nok av mange betraktes som bortimot ensbetydende med å få hjemmet sitt voldtatt. For meg er det mange år siden jeg faktisk betraktet rambukk-maltraktering som rutine. Og ubetydelige hendelser. Så uviktige at jeg knapt nok husker alle sammen.
Jeg tror at jeg har gjort klokt i å betrakte det som en yrkesrisiko. Og ordnet opp i elendigheten på ymse vis. Men så går jeg heller ikke i byggevarebutikker og kjøper en erstatningsdør. I alle fall ikke i åpningstiden
Og så lenge man er forberedt, kan man jo også gjøre forberedelser. Da jeg for noen år siden kom over fem ubrukte dører med ramme, var jeg ikke sen om å frakte dem ned i kjellerbua. På mindre enn to år var de brukt opp. Men i rettferdighetens navn skal tillegges at makkeren min hentet en – han hadde oppført seg slik politiet pleier å gjøre – da en kamerat av ham ikke åpnet døren, slo han den ganske enkelt inn. Og fant tomt hus. Så selv om han mente at han handlet i berettiget harme, var han real nok til å erstatte døren.
Av 20 ødelagte dører er to blitt erstattet justismyndighetene. I det ene tilfellet slo de inn døren i leilighet jeg hadde fraflyttet for lengst. I det andre tilfellet fikk jeg også erstatning uten dikkedarer. Da var de på leting etter hodet til et lik som ble funnet under en seng i Schandorffs gate. Drapsmannen hadde hatt liket liggende under sengen sin på et rom i en av bymisjonens boenheter – uten hode og armer og ben.
Men jeg hadde jo ikke noe avkappet hode liggende å slenge i leiligheten, så politiet betalte for fadesen uten å mukke. Man kan likevel spørre seg: Ville politiet tatt seg til rette på et så åpenbart syltynt grunnlag i et gjennomsnittshjem?
Selvfølgelig hadde de ikke det. Så det kan virke som om det for etaten også er blitt en slags rutine å å holde rambukken varm.
Det politiet åpenbart glemmer, er at kriminelle har krav på det samme rettsvernet som alle andre borgere i kongeriket Norge.
Men de vet godt at det er slik. Men de tar vel en sjanse. For knapt noen kriminelle orker det styret det er med en langvarig prosess. Jeg er overbevist om at jeg hadde vunnet mer enn halvdelen av sakene om jeg hadde valgt å saksøke politiet for skadeverket sitt. Bortsett fra i de to tilfellene jeg nevnte, har jeg ikke orket å reise sak. Man kan faktisk bli tilvent å utsettes for urett.
Tilvent å bli utsatt for urett.
Det lyder makabert – men med skam å melde er det den grelle hverdag for alle de som lever på kanten av samfunnet. Det er ingen tvil om at alle har krav på det samme rettsvernet – men forskjellen på teori og praksis er himmelstormende.
Jeg har selv opplevd hvordan det er å være vic – eller rettere, tilsvarende vic. I begynnelsen av inneværende årtusen var det nemlig flere tjenestemenn som forsnakket seg og røpet hemmeligheten av at jeg sto på lista. Og sto man på lista, da måtte man påregne å bli stanset og bli visitert hver eneste gang en patrulje fikk øye på en. I praksis betød det forsinkelse av ethvert ærende. Det å gå bort i nærbutikken kunne fort ta mellom en halv og en time. Det var full visitasjon, noen ganger sågar full strip, og kontroll av personalia mot etterlysningslister med mere. Alt sammen like ved bolig, og til full beskuelse av forbipasserende naboer og de som eventuelt hadde utsikt.
Og resultatet av denne – efter hånden og over tid – gigantiske innsatsen: ingen verdens ting.
Man behøver ikke hete Sherlock Holmes for å forstå at det er lite kriminelt forbundet med det å kjøpe melk og brød. For såvidt vites har det aldri vært et tjenesteanliggende for politiet å terrorisere medborgere. For annen funksjon hadde ikke denne innsatsen.
Det er akkurat det samme som med alt skadeverket, et par titalls dører som ble slått til pinneved. Jeg har for moro skyld gått gjennom tilgjengelige dommer i mitt eksil. Det jeg fant ut sjokkerte til og med meg. Resultatet av alt skadeverket kan ikke sies å være annet enn tilnærmet lik null.
De funn som er gjort etter at dører er maltraktert, er forsvinnende liten. Antagelig ville ikke de beslag som er gjort i forbindelse med slike aksjoner, gitt noen forskjell i de årene jeg har sonet i fengsel. Om det hadde gjort noen forskjell, vil det være snakk om dager. Av en samlet domslengde på i overkant av åtte år.
Hvor mange ganger jeg har hatt besøk av politiet gjennom de siste 20 årene, har jeg ikke tall på. Jeg tror jeg gir et forsiktig anslag om jeg sier at tallet er nærmere 100 enn 50. Kanskje er det mer enn 100. I de fleste tilfellene har besøket dreid seg om – helt eller delvis – husundersøkelse.
Dette til tross: Alle disse aksjonene mot hus og hjem har ikke resultert i mer enn ett års fengsel, brorparten i forbindelse med en enkelt aksjon fra org. krim.
De kom seg inn på et tidspunkt det var ombyggingsarbeider. Og bare så det er sagt: Jeg pleier faktisk å lukke opp når politiet banker på. Klok av skade vet jeg hva som skjer hvis jeg ikke gjør det.
Og jeg skal faktisk også benytte anledningen til å gi politiet en honnør. I de siste årene virker det som om de har endret taktikk, at de bruker hjernen istedenfor å automatisk ty til rambukken. De har ventet i nærområdet og grepet tak i meg i det jeg har gått ut, har tatt fra meg nøklene og har gått inn. Riktignok er denne fremgangsmåten også klart rettsstridig – for påskuddene som har vært benyttet, har vært så tynne at de grenser til det fjollete. Jeg har enten hatt små pupiller eller jeg har hatt store pupiller.
Det har de helt sikkert hatt rett i. Pupiller har jeg i alle fall hatt.
Fornelt sett er den likevel over kanten. For min egen del må jeg si at jeg har latt det passere. Uten en gang å bli veldig irritert. Jeg har vel resignert.
Men noen ganger renner det over. Da svarer man gjerne på utallige rettsstridige overgrep med å gi faen i å åpne døren. Eller å stikke av hvis de forsøker å stoppe deg. Barnslig? Kanskje. Og sikkert irriterende for forfølgere. Eller kanskje pirrende og spennende.
For skal man dømme etter utsagnet til en tjenestemann i Trøndelag som sto frem i Nattpatruljen eller dess like, er politiet cowboyer. Han hadde i hvert fall blitt politi fordi han ville være cowboy.
Jeg blir ofte spurt hvorfor jeg ikke åpner for politiet – eller hvorfor jeg stikker av.
Inntil ifjor har jeg med hånden på hjertet kunnet svare at jeg personlig ikke har opplevd annet enn bryderi og heft – og arrestasjoner – fra det holdet. Jeg har også sagt, som sant var, at jeg ikke kjenner noen som politiet har hjulpet på noe vis.
Inntil i fjor var det svaret. For nå har jeg hørt om et tilfelle av fremragende politiarbeid, så fantastisk bra at man knapt finner dess like, ikke en gang i kriminallitteraturen eller i Hollywood-produksjoner.
Geir, en jeg sonet sammen med i 2018, er arving til en av landets største gullsmedforretninger. Han er ikke mangemillionær som sin far, men eier en leilighet på fornemste vestkant og er saktens god for noen millioner.
I en alder av godt 50 år er han blitt gjenganger, og har en håndfull dommer for besittelse av amfetamin. Ingen store saker, bare 1. ledd tror jeg. Noen måneder hver gang.
Under soningen før den siste ble han kjent med et par karer i Bruvoll fengsel. Disse besøkte ham i det fri.
Det Geir ikke visste, var at han hadde med to kyniske drapsmenn å gjøre. De hadde planlagt å avlive ham, for så å overta identiteten hans og realisere hans verdier. Det hører for øvrig med til historien at de allerede hadde utført et tilsvarende drap, noe som ga dem henholdsvis 10 og 15 års fengsel.
Og det de to gutta ikke visste, var at politiet fulgte hakk i hæl. Og i det øyeblikket en av de to svarte på et oppkall på Geirs telefon, rykket de inn.
Så ingen tvil om at rambukken også kan være et nyttig verktøy.
Du må vel ha noen gode historier å fortelle, sier politimannen og legger til: – Det kan ta lang tid før hunden kommer.
Åstedet er Collets gate 51 i Oslo På kjøkkenet på bopel. Jeg har besøk av to stykk politi, ei søt jente og en grei ung mann. En av korpsets freske gutter, kall ham gjerne cowboy. På samme vis som det er et slags brorskap blant kriminelle, er det også en slags solidaritet – eller skal vi si gjensidig respekt – freske gutter imellom.
Utenom de to konstablene befinner seg på kjøkkenet en nabo og en kamerat av meg. Han har vært i håndgemeng med en annen nabo, derav polititilkallelsen. Men ikke før har jeg latt dem slippe innenfor døren, før de roter høyt og lavt og finner remedier med narkotikatilknytning. Hund blir tilkalt. Og vi venter.
Jeg følger oppfordringen.
– Joda, jeg har mange gode historier. Og vi behøver ikke gå lenger bakover enn i forrige uke. Da syklet jeg sammen med en kamerat ned til bensinstasjonen på Kiellands plass for å kjøpe en bong til å spille nettpoker. Han syklet bakveien fra Uelandsgate, jeg kjørte i Collets gate. Jeg støter på en patrulje som bråsnur og stopper meg rett utenfor bopel. Kompisen min ankommer omtrent samtidig. En av politifolkene legger merke til ham, og forsøker å stoppe ham. Men han spinner avgårde retning St. Hanshaugen på el-sykkelen sin. Politimannen er sjanseløs.
Forsterkninger tilkalles. St. Hanhaugen og omkringliggende områder saumfares med tusenmetere – eller titusenmetere – eller hva man nå skal kalle politiets lyskastere. De kan nesten gjøre natt til dag.
Men syklisten er som sunket i jorda. Tre-fire enheter jobber intenst i et par-tre timer. Uten resultat.
Men det var ikke det minste merkelig. Han klarte å parkere sykkelen og klatret deretter opp i et tre. Der satt han og runket helt til politiet trakk troppene tilbake.
Ham om det. Ingen av oss hadde gjort noe galt og jeg forstår godt hans reaksjon ved blokka. Han vet like godt som meg hva slike aksjoner innebærer. I verste fall arresten og overnatting, i beste fall å sitte i en politibil i lang tid til hus og hjem er gjennomsøkt av folk og snusende firbente.
Sånn i farten kan jeg bare komme på et par episoder med vill jakt der jeg overhodet ikke hadde gjort noe ulovlig, men hvor jeg klarte å ta innersvingen på politiet.
Den ene gangen forsvant jeg på sykkel, tok en lang sirkel nesten tilbake til start der makkeren min sto og ble ransaket, klatret opp på et tak og bivånet en utrolig menneskejakt. Fire eller fem enheter, altså åtte-ti uniformerte, hvorav en eller to enheter fra hundepatruljen, lette og lette. Det var ingen lett jobb. Det var stup mørkt – og hundene hadde selvfølgelig vanskeligheter med å finne spor etter en syklist. For politiet startet såpass langt etter at de ikke kunne se at jeg kastet meg på en sykkel. De sto på kanten av en skråning og ropte. Polliti! Stopp!.
Der jeg satt i trygghet på taket, koste jeg meg. Helt til jeg innså at jeg var fanget der oppe. Jeg kunne ikke komme ned før de var ferdig med søket. Da angret jeg nesten på at jeg ike hadde stoppet og blitt ferdig med sjikaneringen. For det kunne neppe tatt lengre tid. Ikke hadde jeg gjort noe galt. Og ikke hadde jeg noe å skjule. Men flukten gjorde det utenkelig å la dem vinne jakten. Da ville det garantert blitt overnatting.
Det ville det også garantert en gang jeg lekte katt og mus med en Maje opp og ned Pilestredet. På toppen står bilene ganske tett parkert og det er ikke lett å finne åpninger store nok til at en kassebil går gjennom. Men en sykkel kan alternere mellom gaten og fortauet som det passer.
Sannsynligvis syntes de i bilen det var flaut å ikke få tak i meg, så etter noen runder på fortauet og i gaten, der de måtte kjøre lange strekninger før de slapp ut igjen mens jeg triumferte på en nystjålet bysykkel.
De ga opp jakten. Men de var i et forferdelig humør da en taxi stanset helt oppe ved sperringen. Ut kom tre jenter i selskapskjoler, skrålende og åpenbart godt bedugget. Politipatruljen stanset ved drosjen.
Jeg var for langt unna til å høre hva som ble sagt. Men det endte i alle fall med at alle tre jentene ble tauet inn. Sjelden har jeg opplevd så åpenbar praksis for å rette baker for smed. Men jeg var sjeleglad for at det ikke var meg de fikk fatt i.
Som dere forstår, har jeg opp gjennom årene hatt ubegripelig mange lite hyggelige konfrontasjoner med politiet. Men det har ikke gjort meg til politihater. Jeg bare forsøker å unngå enhver kontakt så langt det er mulig. For jeg har selvfølgelig ingen problemer med å se at den oppmerksomheten jeg har fått langt på vei er selvforskyldt, eller i det minste foranlediget av egne handlinger.
Jeg pleier å si at jeg har det som fortjent. Og at jeg får som fortjent. Noen ganger mer, noen ganger mindre. Men når jeg definerer meg som landsforvist lasaron, er det langt i fra bare en fleip.
I de siste to årene jeg bodde i Collets gate, fra 2015 til 2017, hadde jeg i snitt en aksjon i måneden rettet mot bopel. I parentes bemerket har jeg ikke hatt noen forhold jeg har måttet stå til rette for siden i 2015.
Jeg sonet for det forholdet i 2018.
Med en slik aktivitet rettet mot meg i en lytefri periode, innså jeg at Oslo by ikke er stor nok for både Oslo politidistrikt og meg. Det fikk jeg for øvrig bekreftet under en pågripelse i 2017. Forholdet ble henlagt. Det påfallende i forbindelse med arrestasjonen var at det de syntes mest opptatt av, var hvor jeg holdt hus.
Til det kunne jeg bare svare at det ville være helt feil av meg å oppgi adresse til venner og kjente jeg søkte husly hos, all den tid politiet viser en rabiat adferd og smadrer dører etter forgodtbefinnende. Leiekontrakten min utløp nemlig samtidig som jeg fikk den siste dommen.
Siden jeg ble løslatt i november i fjor, har jeg levd i utlendighet.
Likevel har jeg ikke bare hatt negative opplevelser med politiet. Jeg skal fortelle dere en liten solskinnshistore.
Det er ca. 30 år siden. Jeg hadde vært på politihuset og hentet ut noen beslag for en kamerat av meg som satt fengslet. Da var det en for meg fremmed politimann som vinket meg ut på gangen.
Vedkommende presenterte seg som Sven Hertzenberg og ga uttrykk for at han syntes det var gledelig å se at det gikk bra med meg, at jeg hadde jobb og familie og levde som en god samfunnsborger. Han fortalte også at han hadde hatt besøk av Hesten, en kjent skapsprenger, med to små barn. Hesten hadde skikket seg, stiftet familie og bosatt seg på Vestlandet.
På sin Oslo-tur ville han gjerne besøke den eneste reale politimannen han kjente.
Selv hadde jeg aldri hatt noen befatning med Hertzenberg, men jeg har har aldri hørt noe negativt om ham, så det er ikke vanskelig å tro ham på hans ord. For han var ikke nådig i sin karakteristikk av flere av sine kolleger. Han visste åpenbart at han jeg hentet beslagene for og jeg hadde hatt en konflikt med to av dem. Men selvfølgelig sa han det på en diplomatisk måte: Jeg skal snart gå av med pensjon. Da er det så deilig å vite for en selv at man har hatt en lang karriere uten å ty til slike småtriks og varianter som enkelte andre her i avdelingen er kjent for.
Og det skal være sikkert at det var andre som var i den såkalte eliteavdelingens skapgruppe.
Jeg håper at det er mange her i salen som kan si det samme som Hertzenberg. For nå er det for sent for dere å rette opp i eventuelle tjuvtriks
Og skulle dere ha dårlig samvittighet, er det bare en måte å forsøke å rette opp i det: Ved å advare tjenestegjørende kolleger mot å gjøre de samme feilene som dere har gjort.
Jeg har ingen formening om hva politiet har bedrevet i homoeksuelle kretser opp gjennom årene, men jeg fikk i alle fall med meg at selveste politimesteren gikk ut offentlig og beklaget for alle de overgrep som denne gruppen har opplevd.
Det var modig gjort. Vi kan nesten si forbilledlig.
For selvfølgelig kan også politifolk gjøre feil.
Og det er liten tvil om at de har en av de tyngste og vanskeligste jobbene noen yrkesgruppe er pålagt. Kanskje den vanskeligste.
Det er ikke politiet som lager lover og regler. Men de er pålagt å påse at gjeldende lover og regler overholdes. Og skal også bringe lovbrytere til doms.
Til hjelp i sitt arbeid har de utvidete fullmakter og maktmidler. De skal benyttes når det er nødvendig. Det er det vi kaller makt under ansvar.
Det er mindre enn 50 år siden homoseksualitet ble legalisert i Norge. Og bare 15 år siden porno ble avkriminalisert. Neste skanse som faller er vel narkotikalovgivningen. Cannabis er legalisert i Uruguay og Canada og i en rekke amerikanske stater.
Utenom de homofile er det vel en gruppering som helt soleklart har vært politiets mobbeoffer nummer en i flere tiår. Det er rusbrukerne – en gruppe som nå er definert som pasienter – og som om få år antagelig ikke vil bedrive noe straffbart.
Det er av solidaritet til denne gruppen jeg står her i dag, det er i håp om skape en endring jeg reiser 6000 kilometer og bruker masse tid og energi på å snakke til en gjeng med avdanka politifolk.
For er det noen som virkelig kan påvirke kolleger i aktiv tjeneste, så er det dere. Dere har livslang erfaring, dere har pondus og dere blir formodentlig lyttet til. Jeg blir det ikke.
Når politimesteren kommer med en offentlig unnskyldning, må man vel kunne anta at mobbingen av homoer er brakt til opphør. I all fall fra politiets side.
Men det er en liten sak politimesteren lukker øynene for, det er at mobbingen får lov å fortsette – men mot en annen svakstilt gruppe.
Så helt til slutt trekker jeg frem et gammelt ordtak som inneholder mye visdom. Vi kjenner alle de bevingede ord: Det er menneskelig å feile. Men er bare halvdelen av ordtaket som in extenso lyder: Det er menneskelig å feile, men bare tåpen turer frem i sin gjerning.
Takk for meg.
Det ovenstående er et kåseri som Jan Petter Askevold holdt under Oslo-politiets seniorkonferanse den 8. august 2019, og gjengis på Document med kåsørens velvillige samtykke.
