– Gøy, men bortkastet. Bistand virker ikke, sier den mangeårige bistandstoppen Jens Mjaugedal til NRK. Etter fem år som UDs spesialutsending til Somalia (2012-17) er hans dom knusende, om enn forsinket og jevngodt med å kaste perler for svin. Han beskriver bistanden som et lappeteppe, pent og med gode intensjoner, men uten effekt.
Mjaugedal er ikke den første bistandstoppen som forteller sannheten etter å ha sluttet, men slikt preller av på politikerne. Nå har han gitt et eksklusivt intervju til NRK, der han, fortjenstfullt nok, ikke legger fingrene imellom.
Inngangen til intervjuet illustrerer godt hva som er hovedproblemet, nemlig Norges selvbilde.
Lille Norge er en gigant i internasjonal bistand. Og med vår enorme rikdom, har det også blitt en del av vår felles identitet at vi deler pengene med de som er fattige i verden.
I år er det norske bistandsbudsjettet på rundt 38 milliarder kroner. Neste år er det norske bistandsbudsjettet på over 41 milliarder kroner. Totalbudsjettet for internasjonal bistand i verden ble i fjor beregnet til 1 378 milliarder kroner.
Mjaugedal var i fem år Norges spesialutsending til Somalia, et av landene som mottar mest penger fra Norge. 4,4 milliarder kroner har Norge øst ut de siste ti årene, ifølge UD og NRK. Det beste Mjaugedal mente Norge fikk til, var gatelys i hovedstaden.
Mjaugedal forteller om frustrasjonen han og kollegene i bistandsorganisasjonene følte på, fordi det var vanskelig å vise at innsatsen ga gode resultater. Derfor bestemte de seg for å lage et prosjekt som ville få positiv oppmerksomhet og som ikke ville provosere noen.
Prosjektet ble gatelys i Mogadishu. Og det ble lys. De oppnådde ønsket effekt. Nyheten om lys i noen gater i hovedstaden fikk stor oppmerksomhet i internasjonal presse, og ble grundig dekket av både BBC og Al Jazeera.
– Lys i gatene er bra for alle. Det blir ikke problematisk. Men det legitimerer ikke bruken av milliarder for å skape demokrati og en velfungerende stat, sier Mjaugedal.
Somalia er et klanssamfunn, lik Afghanistan, der Norge i 20 år øste ut milliarder uten noen gang å ta et overblikk over hva afghanerne, eller vi, fikk igjen for pengene.
Somalia har lenge blitt beskrevet som et anarki. Jens Mjaugedal sier at landet fortsatt ikke eksisterer som nasjonalstat. Siden slutten av 1990-tallet har borgerkrig og invasjoner preget landet. Befolkningen tilhører ulike klaner, som på den ene siden hindrer utvikling og på den andre siden gir et minimum av beskyttelse for den enkelte. Klansystemet har vært en del av grunnstrukturen i samfunnet i generasjoner.
Mjaugedal ser parallellene, og forteller uten omsvøp at det vil gå samme vei med Somalia, den dagen verden blir lei av å betale for et internasjonalt militært nærvær.
– Vi har ikke fulgt med i timen. Taliban og Al Shabaab beskrives som terrororganisasjoner. Og det kan man for så vidt si at de er. Men det er også politiske bevegelser, i den betydning at de har støtte i egen befolkning. Det fikk vi tydelig demonstrert i Afghanistan. Men vi liker det ikke.
Nettopp. Skulle vi det..?
Sikkerhet for hvem?
Intervjuet med Mjaugedal, der det også er innspill fra andre norske bistandseksperter, antyder at det går mot en talibanløsning for Somalia også. Islam og islams rolle i bistanden problematiseres ikke, snarere tvert imot:
Islam er i praksis eneste religion i landet. Og befolkningen lever under et strengt islamsk regime. Det eneste som kan minne om kristendom i Somalia i dag, er ruinene etter en katedral i Mogadishu.
Men moskeene er overalt. Saudi-Arabia, De forenete arabiske emirater og Qatar bruker store ressurser for å posisjonere seg i landet, sier Mjaugedal.
Med dette bakteppet vil Norge etablere demokratisk styre og styrke menneskerettighetene i landet. Jens Mjaugedal mener at det blir helt håpløst når Norge går inn med sitt utviklingsprogram for å forvandle Somalia fra et tradisjonelt klansamfunn til et land med vestlige idealer som likhet, frihet og brorskap.
– Bistandsprosjektet blir urealistisk på alle vis, når vi fortrenger at dette er ekstremt komplisert og sammensatt. Enkelttiltak kan være greie nok. Men helheten er skivebom. Den viktigste forutsetningen for å lykkes med noe som helst, er at man har etablert et minimum av politisk stabilitet og sikkerhet i landet, sier Mjaugedal.
Professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Stig Jarle Hansen intervjues også. Det han sier om Somalia er som et speilbilde av situasjonen i Afghanistan, før korthuset raste.
Han mener at suksesskriteriet for bistand kan oppsummeres enkelt: Bistand må i første rekke beskytte lokalbefolkningen. Mye av arbeidet i Somalia lever ikke opp til dette idealet. Et eksempel er politiet i landet, som det er brukt enorme summer på å bygge opp. Hansen sier at resultatet er nedslående.
– Det er et tullepoliti. De beskytter ikke borgerne, men er mer opptatt av å forhandle med hjelpeorganisasjoner for å sikre mer økonomisk støtte. Dette fører til at Al Shabaab fyller et tomrom. For Al Shabaab leverer lov og orden. Dermed velger folk å gå til organisasjonen som myndighetene bekjemper når de trenger hjelp. På den måten er det sharia (islamsk lov) som fungerer best i landet pr. i dag, sier Stig Jarle Hansen.
– Korrupsjonen i Somalia merker man ved at det er ekstra avgifter og gebyrer overalt. Al Shabaab er i mange tilfeller mer åpne og forutsigbare enn myndighetene, sier Hansen.
– Hvis du skal transportere varer fra en by til en annen, er det mye enklere å kjøre gjennom Al Shabaab-kontrollerte områder. Du må betale til kun ett sjekkpunkt, og Al Shabaab sørger for relativt god sikkerhet.
Hvorfor Hansen eller Mjaugedal ikke sier rett ut det alle som har jobbet med bistand i slike områder vet, og som også garantert er kjent for liten og stor i UD-systemet, er en stor svakhet ved intervjuet.
Sannheten er at Taliban, Al Shabaab og en rekke andre terrorbevegelser har og har hatt nytte av vestlig bistand. Sulter befolkningen? Ok, Norge gir penger, Verdens matvareprogram kjøper inn mat, og så kjøres den ut. Uten beskyttelsespenger og nok mat til beskytternes soldater, dere forstår hvem, sulter alle.
Mjaugedal klarer likevel å synliggjøre galskapen:
Mjaugedal har også i perioder bodd innenfor murene på flyplassen i Mogadishu, sammen med flere hundre bistandsarbeidere. Inne på flyplassen er det møteaktivitet med travle utsendinger fra ambassader og bistandsorganisasjoner. Og inne på det lukkede området er det et pulserende uteliv med restauranter og barer.
– Resultatet blir at du lager et drømmebilde. Jeg snakket med en som hadde ansvaret for flyktninger i Somalia for FNs flyktningorganisasjon i flere år. Han hadde aldri vært utenfor flyplassen. Da er det ikke lett å beskrive situasjonen i landet. Men han skrev nok interessante rapporter, sier Mjaugedal, og ler oppgitt.
Plass ved de rikes bord
Det viktigste ved denne lange artikkelen er synliggjøringen av den norske dobbeltmoralen (selv om vi ikke er den eneste nasjonen som lider av det). Mjaugedal sier, som Terje Tvedt allerede har gjort gang på gang, at Norge er med på å gjøre FN og bistanden til et ønskebilde for vår egen gode moral.
– Det er liten interesse for hva Norge holder på med ute i verden. Selv om Norge bruker rundt 40 milliarder kroner på bistand i året, er det ikke noe krav til dokumentert effekt. Det blir laget mange statistikker og rapporter, men det blir ikke stilt harde spørsmål om hva du har fått til for milliardene som er brukt, sier Mjaugedal.
For Utenriksdepartementet er det i første rekke viktig å være til stede i sårbare stater, slik at Norge får plass rundt bordet til blant andre USA og Storbritannia, sier Mjaugedal.
Han mener at intellektuell dovenskap og mangel på kunnskap i politisk ledelse fører til at pengene blir brukt i hytt og vær, uten at det gir langsiktig effekt. Selv opplevde han at interessen økte når han kunne dele viktige opplysninger som utenriksministrene kunne rapportere om til kollegene i USA og Storbritannia. Særlig når det handlet om terror.
– Det er et akseptert narrespill. Jeg har ikke møtt noen – verken lokale, sentrale eller internasjonale bistandsarbeidere – som har tro på dette.
To ytterpunkter: Droner og Bondevik
Norges kampanje for en plass i FNs Sikkerhetsråd var et narrespill som kostet skattebetalerne millioner. Mjaugedal vet hvordan bistand, politikk og krig henger sammen, likevel liker han ikke måten verden håndterer nød og terror på.
– USAs rolle er ubehjelpelig. Det er teknisk avansert. Dronene dreper. Og det kan være at de som rammes er folk i Al Shabaab. Men de rammer også sivile, og resultatet er at USA og den vestlige verden får sivilbefolkningen mot seg. Og innsatsen har ikke betydd annet enn å sementere en politisk konflikt. Al Shabaab er ikke mindre viktig i dag enn for 10–15 år siden. Det er betenkelig.
Bondeviks ‘bravader’ omtales også i artikkelen. Hans Oslo-senter fikk millioner for å «hjelpe Somalia».
Bondevik er enig i at resultatene i Somalia kan diskuteres.
– Noe har vi fått på plass. Men det fungerer ikke godt nok. Det er gjort en jobb som har lagt grunnlaget for demokratiske institusjoner. Men vi må få det til å virke bedre, sier Bondevik.
Bondevik (statsminister i Norge fra 1997–2000 og 2001-2005) og Kristelig Folkeparti, har vært pådriver for at Norge skal satse på bistand. Han er enig i at man må stille spørsmålet: Hva er veien videre og hva skal være Al Shabaabs rolle i den framtidige løsningen?
Bondevik sier at det er vanskelig å konkludere. Men han mener at man må erkjenne at Al Shabaab er en maktfaktor som internasjonale styrker ikke har klart å knekke. På samme måte som man ikke greide å knekke Taliban i Afghanistan.
– Skulle man begi seg inn i forhandlinger med Al Shabaab, så må jo det være for å komme fram til et stabilt Somalia, som gir sikkerhet for folket. Og organisasjonen må være med på en gradvis oppbygging av demokrati, menneskerettigheter, utdanning og helse, sier Bondevik.
Husker dere den «norske statsministeren» i Somalia? NRK gjorde det, og ville gjerne ha hans kommentar til hva Mjaugedal forteller:
Norsksomalieren Hassan Khaire var statsminister i Somalia fra 2017 til 2020. Han har vært sentral i arbeidet med å få på plass ei velfungerende regjering i landet. Han har også ledet Flyktninghjelpens arbeid i Somalia og vært regionaldirektør for organisasjonens innsats på Afrikas horn. Når NRK spør om Khaire vil kommentere Norges innsats for å skape demokrati og utvikling i landet, er svaret nei.
Eventyrfortellerne i regjeringen
Selvsagt har NRKs journalist, Ole Jan Larsen, forsøkt å få regjeringens kommentarer til Mjaugedals knusende kritikk. Svarene kunne ha gått rett inn i Asbjørnsen & Moes samlede verker, og det advares mot sterke scener. Først ut er Henrik Thune, statssekretær i Utenriksdepartementet:
– Situasjonen i Somalia er imidlertid fortsatt svært utfordrende, slår han fast.
– Samtidig vil det fortsatt være behov for en internasjonal sikkerhetsoperasjon i Somalia. Vedvarende spenninger og til tider væpnede konflikter, sammen med vekselvis tørke og flom, skaper store humanitære utfordringer. Hovedutfordringen til somaliske myndigheter er å gjennomføre en grunnlovsreform som gir tydelig ansvarsdeling mellom sentrale myndigheter og delstatsregjeringer, sier Thune.
– Vil det bli vurdert å innlede dialog med Al Shabaab?
– Vi hverken bekrefter eller avkrefter eventuelle norske engasjement i dialoginitiativ eller fredsprosesser, svarer Henrik Thune.
Dette må leses i kontekst, og kan ikke forståes på annen måte enn at Norge allerede er i gang med å pleie forbindelsene til Al Shabaab. Svarene til statssekretær Bjørg Sandkjær (Sp) bekrefter det, hvis man bare evner å skrelle vekk selvfølgelighetene UDs store rådgiverkorps har lagt i hennes munn:
– Norge lanserte sin nye partnerlandstrategi for Somalia tidligere i år, og vi har nylig åpnet et representasjonskontor i Mogadishu. Somalia står på dagsordenen til FNs sikkerhetsråd, og vi vil arbeide for stabilitet, sikkerhet, utvikling, kvinners deltakelse i fredsprosesser og sammenhengen mellom klima og sikkerhet i rådet, sier Sandkjær.
– Hvordan kommenterer dere hovedkonklusjonene i rapporten om Norges innsats i Somalia som kom for ett år siden?
– Evalueringen av Norges engasjement i Somalia i perioden 2012–2018 bekreftet at det er gode resultater i enkeltprosjekter. Fra norsk side arbeider vi nå mer systematisk med å se ulike tiltak i sammenheng med hverandre og stimulere til økt samarbeid mellom ulike bistandsaktører i Somalia. Nettopp derfor lanserte vi tidligere i år en strategi som dekker hele bredden i Norges engasjement i Somalia, sier Sandkjær.
– Er det anslått hvor stor andel av bistanden i Somalia som går tapt i korrupsjon?
– Korrupsjon er et utbredt problem i flere land Norge samarbeider med. Norge praktiserer nulltoleranse for korrupsjon og mislighold og vi tar en rekke grep for å hindre at norske bistandsmidler går tapt til korrupsjon. Norsk bistand kanaliseres derfor primært gjennom multilaterale organisasjoner som FN og Verdensbanken, og sivile hjelpeorganisasjoner.
Egentlig burde leserne spares for denne strømmen av banaliteter som bare er tjent til å fremkalle tårer og/eller edder og galle, men vi tar med det siste svaret også:
– Jens Mjaugedal påstår at bistand ikke virker, slik det blir løst i dag. Han sier at enkelttiltak kan være greie nok. Men det får ikke noen langvarig effekt når det ikke er politisk stabilitet og sikkerhet i landet?
– Somalia står overfor mange utfordringer, og bistand alene er ikke svaret på noen av dem. Men bistand kan støtte opp om en positiv sosial, økonomisk og politisk utvikling i landet, hvis det finnes politisk vilje på somalisk side til å gripe disse mulighetene, avslutter Bjørg Sandkjær.
Norges allerhelligste
Jens Mjaugedal har ingen tro på at hans kritikk vil føre til noen endringer.
Det er tunge strukturer og en hel industri som ikke er lett å endre, mener han, og legger til at de gode intensjonene om å skape fred og å styrke menneskerettighetene er blitt en del av norsk identitet.
– Vi liker å høre historier om at Norge har ei rolle på verdensscenen, og at vi – til tross for at vi er et lite land – har evne og mulighet til å utgjøre en forskjell.
Selv møtte jeg Mjaugedal for 15 år siden. Mjaugedal var den gang utenlandssjef for Flyktninghjelpen, og fulgte med daværende statsminister Jens Stoltenberg på hans tur til Pakistan. Vi møttes i byen Balakot, der mer enn 20.000 mennesker omkom i jordskjelvet som rammet Pakistan i oktober 2005. NTB var med turen og rapporterte om den norske hjelpen, en halv milliard kroner den gang.
– Dette er en pågående katastrofe, sier Stoltenberg.
Han frykter at vinteren i Kashmir vil koste flere menneskeliv enn tsunamikatastrofen i Asia, der over 200.000 mennesker omkom. Norge har bevilget 500 millioner kroner til nødhjelp i Kashmir, der snøen nå legger seg og behovet for klær, ulltepper, telt, mat og medisiner er skrikende. (NTB)
Den halve milliarden dekket også lønna til Mjaugedal og meg, men forsvinnende lite nådde frem til de som trengte hjelpen.
Skolene i Balakot raste sammen i jordskjelvet i 2005. 16 år senere er de ennå ikke bygget opp igjen. Skjermdump: The Express Tribune
Mjaugedal skal ha takk for at han orket å si ifra. Selv har jeg prestert å bli svartelistet av tre FN-organisasjoner. Ikke fordi jeg var korrupt, men fordi jeg sa ifra om korrupsjonen.
Verden vil bedras, og FN er Norges hellige ku.
