Norske redaksjoner er fylt av journalister med sterk tilhørighet på venstresiden av norsk politikk, som ikke kvier seg for å underslå fakta og pynte på nyhetene.

Prisene i Norge har steget med 5,1 prosent fra november i fjor til november i år. Høye strømpriser forklarer mye av økningen, melder NTB.

Strømprisene står for 3,3 prosent av økningen, ifølge Statistisk sentralbyrå. Prisene på elektrisitet inkludert nettleie har steget med 123,5 prosent fra november i fjor til november i år, og vi må 13 år tilbake i tid, til oktober 2008, for å finne en tilsvarende tolvmånedersvekst i KPI.

Strømprisene vi ser i dag spås av mange energianalytikere å holde seg i lang tid framover, og de kan øke drastisk mye mer, fordi norske politikere har satt oss i den situasjonen, at vi ikke lenger bestemmer over vår egen strøm og priser knyttet til denne.

Strøm og strømpriser skaper enorm debatt i Norge, men pressen har i liten grad valgt å filleriste og granske de som tjener mest på kraftprisene, ei heller etterlyse endringer knyttet til Acer og eksport av strøm.

Løgn på løgn om strøm
«Forsyningssikkerhet» og «kablene til Europa har gitt Norge store fordeler» heter det seg fra politikere og kraftbransjen, og de tror på det selv, og ønsker dessuten at Ola & Kari Nordmann skal tro, at når det blåser litt mer i Tysklands vindmøller enn det tyskerne selv har behov for av energi, så kommer det billig strøm hit.

Fasit fra årets 11 første måneder er imidlertid at Norge har solgt ut mye mer strøm enn vi har hatt behov for å hente inn.

Fra 1. januar til og med 30. november i år har vi totalt eksportert 22,9 TWh, mens importen i den samme perioden har vært 7,2 TWh. Dette gir en samlet netto eksport på 15,7 TWh. I den samme perioden har det blitt produsert 141 TWh i Norge, mens forbruket har vært 125 TWh.

At gasspriser i Europa skal påvirke norske strømpriser mer enn at det er kald vinter langt her nord (som det oftest er) er absurd i seg selv. At tysk utfasing av de siste atomkraftverkene vil gi energimangel og økte gasspriser, spås av mange analytikere vil gi økte strømpriser også i Norge.

At norske politikere på toppen av dette går med et brennende ønske om å innføre «elbil all over» mens kulda i disse dager setter en brå stopp for elbiler langs norske veier, og det skal brukes strøm til elektrifisering av havbaserte installasjoner og andre installasjoner, forteller at norske politikere har ingenting forstått og lært, og at de må byttes ut.

Pandemiens kostnader og svik
Et annet og nærliggende spørsmål i disse tider er hva det koster samfunnet vårt økonomisk og trivselsmessig å stenge ned under pandemien.

– En fullkommen skandale, sier Tore Wig, professor i statsvitenskap ved UiO, om statens koronahåndtering, i en kronikk i Morgenbladet:

– Kapasiteten i helsevesenet ikke er blitt skalert opp som planlagt de siste to årene, et faktum som ingen av de relevante helsemyndighetene har noen god forklaring på. Det mangler heller ikke på mulige mekanismer for en slik oppskalering, blant annet i helsemyndighetenes eget planverk. En rekke tiltak ligger uprøvde.

– Der helsemyndighetenes fantasi når det gjelder samfunnsbegrensende tiltak virker ubegrenset, er den nesten komisk puslete når oppgaven er å skalere opp kapasiteten i helsevesenet.

Ifølge Wiig får befolkningen heller ikke vite hvor smertegrensen går, og vi blir bedt om å stole på helsedirektoratets «helhetsvurderinger» uten å få konkrete tall.

Alle de som har en arbeidsplass eller et familiemedlem på en arbeidsplass, som dels trues av pandemi-tiltak, høy strøm, dyr diesel eller bensin har grunn til å være redde med dagens politikere.

Alle vi som bor i dette landet vil få oppleve økte kostnader knyttet til den politikken som føres, som de facto truer bedrifter i vårt eget land inkludert landbrukets matproduksjon.

Innvandring og kvoteflyktninger ble til folkevandring
Ingen kan ha unngått å få med seg, at Norge er på vei mot «svenske tilstander» på en veldig uheldig måte, hva angår kriminalitet, mangel på integrering og utenforskap blant fremmedkulturelle migranter, flyktninger, familiegjenforente osv osv.

Det som i fjor var «knivstikking ukentlig» ble til «knivstikking daglig», og er i år avløst av «gjentatte skyteepisoder» og alt sammen nøyaktig etter «svensk mal».

Norske politikere står handlingslammet tilbake, svarer vagt om fattigdom i store barnefamilier, mangel på fritidsklubber, traumatiske opplevelser osv.

Man velger ikke å kalle en spade for en spade, og å trekke konklusjonen om at for stor innvandring av fremmedkulturelle har bidratt til mislykket integrering. Nei, i stedet fortsetter innvandringen av fremmedkulturelle.

Det er ikke fagforeningsledere eller reform- eller opposisjonspolitikere, kulturpersonligheter eller markante personer fra land med uro vi i all hovedsak og i begrenset antall henter hit til Norge, slik vi gjorde langt tilbake i tid fra Ungarn, Chile, Vietnam eller land i Afrika, nei – nå har ankomsten av fremmedkulturelle preg av «folkevandring».

Det hele dikteres fra FN og EU, og våre underdanige politikere og den servile pressen legger seg flate.

Fremmer «norske verdier», men tenker ikke «norske interesser»
Alt det ovennevnte koster enorme summer, betalt av norske skattebetalere – som det blir færre og færre av, skal vi tro Statistisk sentralbyrå. Stadig færre mennesker er i arbeid, og i mer og mer spesialiserte jobber. Det er disse som skal brødfø den resterende del av befolkningen, som ikke deltar i arbeidslivet.

«Eldrebølgen», som vi har visst om i flere tiår, skal være en medvirkende årsak at vi «plutselig får enorme kostnader». Broiler-politikere, som ikke har satt sin fot i arbeidslivet, snakker ned pensjonistene og mener at disse har det så godt, at de bare kan holde kjeft.

Samtidig snakker Stortings-broilerne varmt om utfasing av olje og gass, elektrifisering, CO2-fangst og det snakkes enda varmere «human innvandring» og i et langt større antall enn i dag.

«Money is no object» viser det seg, når det gjelder klimaspørsmål, innvandring og bistand. I år er det norske bistandsbudsjettet på 42 milliarder og vi i Norge er et av de landene på «Topp 10» over bidrag til FN.

Det er verdt å minne om at i Norge bor det rundt 5 millioner mennesker, og det er nærmest helt absurd at vi i Norge skal forsøke «å prakke på verden» milliarder, mens vi innbiller oss at «de der ute tenker som oss» den dag i dag, slik vi har gjort i mange tiår nå.
Afghanistan og Brasil er to tydelige eksempler på, at «de der ute» ikke verken ønsker seg demokrati og kvinnefrigjøring ei heller å endre regnskogspolitikken sin.

Men lærte vi noe av dette?

Stortingspolitikerne våre fortsetter å fremme «norske verdier» i Sikkerhetsrådet, i bistandspolitikken, i innvandringspolitikken, i klimapolitikken – men det ser ikke ut til at dette er i «norske interesser».

For hva har vi igjen for at stortingspolitikerne våre strør om seg med penger, binder seg til FNs Migrasjonspakt, Acer, EØS og står frem som flinkest i klassen i nær sagt alle sammenheng?

Jo, vi får stadig større press på vårt land til å fortsette med å hente fram penger til «gode formål globalt», og det ser altså ikke ut til at dagens Storting ønsker å tenke annerledes enn det Gro Harlem Brundtland gjorde på 70-tallet.

Hennes mantra var «et flerkulturelt samfunn», og da man i 1983 opprettet FN Verdenskommisjonen for miljø og utvikling ble den ledet av den da tidligere norske statsministeren Gro Harlem Brundtland.

– Vær klar over at vi er alle naboer, over hele verden. Vi må slutte å tenke på en nasjonal, for egoistisk og isolerende måte. Vi må tenke i et verdensperspektiv, ellers vil barna deres og deres fremtid være i fare, sa Brundtland i 1987.

Og slik har det fortsatt her hjemme i alle år deretter, og det ser fortsatt ikke ut til å gå opp for politikerne våre, at et regnestykke basert på at færre yrkesutøvende ikke kan bære oppe ikke-bærekraftig innvandring, «eldrebølge», «grønnifisering av industrien» og generell drift av samfunnet, uten radikale kutt i velferdsgodene våre og samtidig økte skatter og avgifter mer enn det vi har i dag.

Den falske pressen
Norsk presse består per i dag av journalister, som primært ønsker seg et venstreorientert styre.

Fredag 7. mai i år ble «Medieundersøkelsen 2021» lagt frem på nordiske mediedager. I undersøkelsen er det med 847 medlemmer av Norsk Journalistlag. 629 har fortalt hvem de vil stemme på.

Dersom journalister var de eneste med stemmerett i Norge, ville Rødt fått en oppslutning på 10,3 prosent. SV ville fått 17,3 prosent og MDG ville fått 15,1 prosent. Arbeiderpartiet ville gått seirende ut med 24,2 prosent.

Til sammenligning er det bare 12,9 prosent som ville stemt på Høyre. Frp ville fått kun 1,9 prosent, det samme med KrF. Senterpartiets oppslutning blant journalistene i Norge er på 10 prosent og Venstre 4,8 prosent.

Hver eneste dag blir du innpodet «føleri» knyttet til hva norske journalister ønsker at du skal få av fakta.

Du ser det i dekningen av utenrikspolitikken, og særlig tydelig var det da Donald Trump var president/ stilte til gjenvalg, du ser det i ovennevnte klima- og energispørsmål, i saker knyttet til innvandring og dårlig integrering, at pressen svikter totalt.

I pandemi-spørsmålet kunne vi i fjor se at «Rettssikkerhetsprisen» ble delt ut til de fire statsmaktene, herunder pressen, noe som i praksis betød at man aldri stilte særlig kritiske spørsmål fra pressens side til regjeringens håndtering av pandemien, og slik har det fortsatt i inneværende år.

Nylig har Nobels fredspris blitt delt ut til journalistene Maria Ressa og Dmitrij Muratov. Det heter seg at de to har utsatt seg selv for fare ved sin granskende, objektive journalistikk og at dette har betydd mye for den befolkningen de to har levert nyheter fra, til og om.

I Norge viser internasjonale undersøkelser, at journalistene jobber i «verdens tryggeste land». Man risikerer altså ikke liv og helse på å fortelle sannheten og mediene stenges ikke ned av makthavere, som ikke får det som de vil i redaksjonell sammenheng.

Allikevel velger norske journalister og redaktører vekk sannheten til fordel for løgner, sminking av fakta og halvsannheter knyttet til svært mange store og viktige samfunnsspørsmål nevnt ovenfor.

Min konklusjon er derfor:

Norske presse utgjør et demokratisk problem!

Den eneste måten vi kan få satt en stopper for dette på er dels å velge oss andre politikere, som eliminerer propagandakanalen NRK, kutter overføringen av millioner til TV2 og avisene og ellers reagere direkte til de journalistene man ser driver ensrettet og tendensiøst ved henvendelser til redaksjonene.

Det skal merkes som journalist, at man ikke driver objektivt.

Hvis responsen via epost eller telefon er kraftig nok og det er mange nok som reagerer, vil kanskje enkelte av de som i dag leverer den reneste svada om de mange viktige og kostbare samfunnsspørsmålene, som kan rasere vårt samfunn, tenke seg om en gang ekstra før neste «svada-pakke» leveres.