To bilder blir stående: Elbileiere som må forlate bilene sine på Hallandsåsen i Sverige og traske gjennom snøen. I natt skjedde det samme ved Tvedestrand, der 2500 biler sto fast.

Barn stoler på at foreldrene har kontroll. Det er først når de merker at de voksne er rådville, at de får panikk.

Den sosialdemokratiske velferdsstaten har behandlet oss som barn og gradvis vennet oss til at «alt kommer», alt ligger bare et tastetrykk unna, enten det er Syden-reiser, mat på døra eller biler som kjører nesten gratis.

Alt dét er over, og folk sanser det som gaseller på savannen. De har lenge hatt følelsen av å være overlatt til seg selv. Men strømsjokket og den nye nedstengningen og vaksinetrykket er frontale angrep på deres tilværelse. Helt til det innerste av kroppen. Vi hører selvsagt ikke noe om bekymringene foreldre gjør seg om vaksinering av barna. Vi vet at historier om bivirkninger går fra munn til munn, og at mediene gjør sitt beste for at det ikke skal komme ut.

Da får de en bekymringssamtale.

Begrepet gled friksjonsfritt inn om en lege som hadde ytret seg kritisk om vaksine på Facebook.

Velkommen til det myke diktaturet.

Undervurderer

Camilla Stoltenberg, Nakstad, Guldvog og alle de andre undervurderer sitt publikum. Dvs. disse toppene vet at det store flertall er en umælende saueflokk. De stoler på stalinistene, leger som Mads Gilbert og den tredjedelen av befolkningen som ikke kan få det strengt nok; de elsker diktaturet. Norsk middelklasse avga generasjoner som sprøytet ML-bevegelsens dragesæd inn i medier og offentlig sektor. Nå sitter de røde på alle kommandopostene.

Akkurat som i USA.

Men myndighetene undervurderer dynamikken i samfunnet, selv i de totalitære. Det skjer under overflaten. Siden pandemien handler om liv og død, går folk inn og finner ut hva som er en virkelig verifikasjonsprosess: veie for og mot. Deres kritiske sans er intimt forbundet med deres kompetansenivå, og over tid reagerer de på bullshit.

Den som har fulgt med, gjenkjenner at myndighetene overhodet intet har lært på ett og trekvart år. De kjenner kun en reaksjonsmodus: nedstengning. De hører ikke lyden av menneskeskjebner som blir knust. Julebordet på DS Louise handlet ikke bare om smitte. Det handlet om folk som mistet arbeidet.

Det sto hurtig klart at omikron var en variant som var langt mindre farlig enn delta. Likevel har mediene kjørt frykt-porno på høygir, og Støre-regjeringen er for svak til å stå imot. Raymond forsøkte, men måtte gi opp.

Det var en maktdemonstrasjon fra medienes side, som har mistet publikums tillit, men kjører på frykt. Fordi det virker.

En verre vinter

Denne vinteren blir verre enn den foregående. I fjor satt vi i varme hus og drakk rødvin og så på Netflix. Denne vinteren blir det for mange med avstengte, kalde rom, tykke gensere og mindre rødvin.

Først traff pandemien vår følelse av fysisk, kroppslig usårbarhet. Nå er vi truffet av økonomisk utrygghet. For mange åpner en avgrunn seg. De får ikke regnskapet til å gå i hop.

Det er dobbel dose.

Når de går til politikerne, får de høre at disse er hjelpeløse; de kan intet gjøre. Det er Berlin og Brussel som bestemmer. Storting og regjering toer sine hender. De har sine klienter av sårbare som de skal de ta seg av. De andre, de som bærer samfunnet, får seile sin egen sjø.

Det er denne erkjennelsen som kommer til å gjøre noe med samfunnet. Hva konsekvensene blir, vet vi ikke.

Men vi vet at når sosialdemokratiets barn oppdager at de voksne ikke har styring og ikke forstår hva som foregår, kan det skje uventede ting. De blir nødt til å ta skjebnen i egne hender.

Kjøp Kents bok her!