PRESSEN FEIRER SEG SELV: Oslo Redaktørforening kårer årets redaktører den 15. mars 2018. I midten hedersprisvinner Per Egil Hegge omgitt av VGs Anders Giæver og Frithjof Jacobsen (t.v.) samt Kjetil B. Alstadheim fra Dagens Næringsliv og Tove Lie fra Khrono (t.h.). Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB.

Aftenpostens galle-piplende tidligere kulturredaktør Per Egil Hegge har ikke uventet sluttet seg til hetsen mot boken «Stalins svøpe» – i Dag og Tid den 4. desember (for slapt til å gjengis). Det er heller ikke uventet at Hegges surmagede ordvalg og konklusjoner er påfallende like dem han brukte i Aftenposten 20. august 1997, da han sammen med den frådende historiker Sven Holtsmark første gang hamret løs på undertegnede.

Jeg hadde i et program i NRK Brennpunkt avslørt et av samtidens store politiske mysterier: hva som var den sanne identiteten til AP-politikerne som av KGB var gitt dekknavnene Jurij, Dudin og Rodionov, en gåte ingen andre redaksjoner hadde greid å løse – tross store anstrengelser.

At navnene tilhørte statsminister Thorbjørn Jagland, tidligere AP-formann Reiulf Steen og miljøvernminister Thorbjørn Berntsen, var naturligvis et scoop som hvor som helst ellers i verden ville ha blitt betraktet som en sensasjon – og utløst ovasjoner til dem som sto bak velgjerningen. En av pressens fornemste oppgaver var tross alt å avdekke og reise debatt om de folkevalgtes mulige misgjerninger. Det gjaldt ganske særlig hvis de hadde opptrådt så vennskapelig at de ble regnet som konfidensielle kontakter av KGB, en av historiens mest brutale, kyniske og utspekulerte organisasjoner.

GAMMEL GRAUT? Hegge stemplet Brennpunkts genuine avsløringer som «gammel graut», og fikk Holtsmarks entusiastiske støtte. Faksimile fra Aftenposten 20. august 1997.

Gammel graut og hysteri
Slike resonnementer skulle Hegge og Holtsmark ha seg frabedt. Til tross for programmets genuine avsløringer, som involverte landets statsminister, forkynte Hegge i hellig raseri at jeg hadde kokt «syltynn suppe på gammel graut», mens Holtsmark kalte meg «hysterisk og tragikomisk.» En av programmets hovedkilder, den tidligere KGB-offiseren Oleg Gordievskij, ble kategorisert som «en pengetørst KGB-avhopper» (i et sammenstøt vi hadde på radio, husker jeg at han ble kalt en liten sleiping), mens han av Holtsmark ble avskrevet som historisk kilde.

Den uunngåelige konklusjonen for alle som leste Hegges og Holtsmarks insinuasjoner, var at avhoppere fra KGB var upålitelige løgnhalser og lykkejegere.

Det er da selvsagt trist for de to illsinte besserwisserne at seriøse britiske forskere i de siste årene fullstendig har gjenreist Gordievskijs ære. Anerkjente autoriteter som professor Christopher Andrew ved Cambridge og hans biograf Ben Macintyre, historiker og journalist i The Times, fastslår ikke bare at Gordievskij snakket sant: Han betraktes nå som de vest-alliertes mest betydningsfulle kilde under den kalde krigen.

BETYDNINGSFULL KILDE: Den tidligere spionen Oleg Gordievsky og journalisten Inna Rogatchi under pressekonferansen hvor deres bok «Sokea peili» (Blindspeil) ble lansert i Finland den 19. august 1997. Foto: Scan-Foto / Lehtikuva / NTB.

For norsk opinion er det selvsagt uheldig at Hegge og Holtsmark stadig brukes som megafoner – til tross for at de åpenbart har sakket akterut. De opptrer som to zombier som brøler ut de samme insinuasjonene som de gjorde for 25–30 år siden – uten å ha fått med seg omvurderingen som har skjedd hos den genuine ekspertisen.

Aftenposten og Werna
At nettopp Aftenposten ble et rede for holdninger som i virkeligheten forlangte at kritikk av AP-toppenes kontakter med KGB skulle sensureres, kan synes merkelig.

Selv har jeg opplevd en historie som kan kaste lys over avisens gåtefulle vingling. Vinteren 1993 ble jeg kontaktet av en gruppe journalister i det respekterte ukemagasinet Moscow Times. Muren var falt, og det var for første gang mulig å snakke med tidligere offiserer i KGB om hva de hadde opplevd under den kalde krigen. En av dem de hadde intervjuet, var tidligere oberst Bogdan Dubenskij, som hadde vært KGBs stasjonssjef i Oslo i tiden 1957–62 og i flere år hadde ledet operasjonen mot Werna Gerhardsen.

«Vi hadde fått vite at Gerhardsen-saken var av stor interesse i Norge og iverksatte undersøkelser», fortalte Lev Yelin, som var medlem av magasinets ledelse. «Vår medarbeider Mikhail Lyubimov var også tidligere oberst og hadde tjenestegjort for KGB i både København og London. Han var en gammel kollega av Dubenskij og formidlet den første kontakten. Det viste seg at han arbeidet for magasinet Top Secret, og sjefredaktør Artem Borovik fortalte at han ofte brukte den pensjonerte obersten som rådgiver.»

Dermed var saken for meg i realiteten avgjort. Lyubimov var et kjent navn for vestlig presse, ble en populær forfatter og stilte siden opp i et annet Brennpunkt-program. Borovik var den første og mest anerkjente av Russlands undersøkende og regimekritiske journalister, og forulykket under uklare omstendigheter i en flyulykke i år 2000. Bedre attester var det ikke mulig å få, og jeg hoppet på første fly – etter at prosjektet var godkjent av Dagbladets sjefredaktør Bjørn Simensen.

SENSASJON: Det ble månelyst da jeg i Dagbladet publiserte historien som Aftenposten ikke våget å trykke. Faksimile Dagbladet 4. april 1993.

En serie intervjuer ble gjort i Moskva og Oslo, og hele affæren Werna Gerhardsen brettet ut 4. april 1993 og i dagene som fulgte – til stor suksess og med mye spetakkel. Bare ett sted var det dundrende taust: i Aftenpostens redaksjon i Akersgata.

Aftenposten inngikk kontrakt
Det viste seg at Moscow Times høsten 1992 hadde tilbudt avisen den samme historien. Etter to lange intervjuer med Dubenskij var en kontrakt blitt signert som sikret Aftenposten eksklusive rettigheter på historien, men kun for to uker.

«Jeg ble fortalt at avisen ville ha en 14-dagers opsjon på historien», skrev Yelin siden. «Jeg skulle få et endelig svar på om de ville ha saken innen fristens utløp. Det fantes visstnok partifolk i redaksjonsledelsen eller i høyere sirkler i Oslo som muligens ikke ville like det som kom fram. Etter de første to ukene sto jeg fritt til å selge historien til hvem som helst.»

De to ukene ble til to måneder, og Yelin mottok stadig nye og motstridende svar. «De lovte å publisere kommende weekend. Ingenting skjedde. De var visstnok blitt redde. Dagen etter var angsten borte. Saken hadde vært til avstemning blant redaktørene, og svaret var ja: Historien skulle ut! Men nei, redaksjonsledelsen var splittet, og redaktøren satte foten ned. Prosjektet ble skrinlagt.»

Formelt ble det hvisket at redaktørkollegiet i Aftenposten var i tvil om Dubenskij var den han utga seg for å være. Det ble også mumlet om at avisen var redd for å tape et eventuelt søksmål fra Gerhardsen-familien. Det siste var åpenbart juridisk vrøvl, da fru Werna i 1993 hadde vært død i 23 år, og den erotiske affæren var bredt omtalt i LO-sjef Nordahls dagbøker, som nettopp var utkommet.

Fatal feilavgjørelse
Nei, Aftenpostens avgjørelse om ikke å publisere det mannen som ledet operasjonen mot Werna fortalte, må ha vært basert på noe helt annet av politisk eller moralsk art. Sjefredaktør Andreas Norland, som jeg kjente fra min tid i VG, var ikke skyggeredd, men han er gått bort. Men mange andre lever som kan fortelle hvilke overveielser som ble gjort i redaktørmøtene, og som gjorde at Aftenposten drev selvsensuren til yttergrensen og avslo å opplyse norsk opinion om statsministerfruens eskapader.

Så vidt jeg husker, var Per Egil Hegge avisens kulturredaktør den gangen. Siden han også hadde vært Aftenpostens korrespondent i Moskva, må han innad uten tvil ha vært betraktet som en viktig premissleverandør. Han bør nå fortelle om han var med på Aftenpostens fatale avgjørelse. Hvis svaret er ja, betyr det at han tok feil om både Dubenskij og Gordievskij, noe som kan bidra til å forklare hans raseri og skuffelse i dag.