Kjell Skartveit 
Michelangelo (1475–1564), «Adams skapelse», freske i taket i Det sixtinske kapell, Vatikanet.
35 Kast ikke vekk frimodigheten! For den gir stor lønn. 36 Dere trenger utholdenhet, så dere kan gjøre Guds vilje og vinne det som er lovet.
37 For ennå er det bare en kort stund,
så kommer han som skal komme,
og han skal ikke drøye.
38 Min rettferdige skal leve ved tro;
men trekker han seg unna,
har min sjel ingen glede i ham.
39 Men vi er ikke av dem som trekker seg unna og går fortapt; vi er av dem som tror og berger sin sjel.
Det er andre søndag i advent, og jeg har valgt å ta utgangspunkt i teksten fra Brevet til hebreerne, og forfatterens oppfordring om å ta vare på frimodigheten slik at vi kan gjøre Guds vilje, hvilket er selve utgangspunktet for kristnes oppdrag her på jord.
For noen år siden var det populært blant mange unge kristne å bære armbånd med bokstavene WWJD, det vil si: Hva ville Jesus gjort? Målet var altså å gjøre det man mente Jesus ville gjort. Han var idealet, han som sa vi skal elske hverandre slik som han har elsket oss, og at ingen er større enn den som gir sitt liv for sine venner.
Dette målet har preget kristne, også i deres politiske liv. Troen, dens verdensbilde, ga grunnlaget for et politisk program. Vi visste nemlig at Guds vilje med oss var god.
Men det er blitt vanskelig å diskutere hvilken virkelighetsforståelse våre politikere har, og hvilken betydning den har for de avgjørelsene de tar. Det eneste som er lov å diskutere, er hvilket parti de tilhører. Og det er spesielt to utnevnelser jeg har i tankene. Den ene fant sted i Norge, den andre i Sverige.
I Sverige har man fått landets første transperson som statsråd. Transkvinnen Lina Axelsson Kihlblom er nemlig blitt undervisningsminister. Ingen har, så langt jeg har sett, stilt spørsmål ved hennes virkelighetsforståelse, om den er forenlig med klassiske idealer innenfor vår opplæringstradisjon.
Judith Butler, en av den radikale kjønnsbevegelsens viktigste stemmer, ble nylig intervjuet av Klassekampen, og sa blant annet dette om transtematikken:
«Transfobi er som andre former for hat, som antisemittisme og rasisme. Transeksluderende feminister frykter at noe fundamentalt blir tatt fra dem. Det blir det ikke. De blir invitert inn i en breiere verden, og sånn jeg ser det, burde de være glade for det.»
Vi vet at det bare finnes to kjønn og at alle andre påstander er en løgn. Judith Butler kaller altså en påstand om sannhet og en avvisning av løgnen for hat, på likefot med rasisme.
Vi vet ikke hva den svenske statsråden Lina Axelsson Kihlblom mener om akkurat det, men vi vet at hun tror det er mulig å skifte kjønn, hvilket også er en løgn. Ingen spør om hva som vil skje med utdanningssektoren dersom det er følelsene til Lina Axelsson Kihlblom som skal definere sannheten, om hun er skikket til å være statsråd. Men det åpenbart at hennes virkelighetsforståelse har preget de siste års politiske beslutninger i Sverige, og det er ikke kjærlighet beretningene om transbarna vitner om.
Her i Norge har FrPs Jon Helgheim blitt provosert over de som har reagert på at vi har fått en muslim som stortingspresident. Ifølge Jon Helgheim er det bare én ting som er galt med Masud Gharahkhani,og det er at han er fra Arbeiderpartiet.
Igjen slås vi av den manglende viljen til å diskutere troen. Ingen spør Masud Gharahkhani hva han mener er Allahs vilje med sitt liv.
Moren til jentene fra Bærum som dro for å la seg verve til IS, ga i et intervju til VG et godt innblikk i hva Allahs vilje innebærer. Hun sa blant annet:
Jeg trodde aldri at de skulle dra. Jeg kjente ikke til noen som hadde dratt før. Hadde jeg visst det, ville jeg vært mer forsiktig. Men det var Allahs vilje, og Allahs skjebne kan ikke stoppes.
En av de få politikerne som har kommentert islams dogmer, er arbeiderpartipolitikeren Hadia Tajik. I 2014 skrev hun om sitt forhold til julehøytiden, og kom da inn på noen fundamentale elementer som deles av alle muslimer. Hun sa blant annet:
Det muslimer ikke tror på, er at Jesus var Guds sønn eller at han ble korsfestet. Innenfor islam finnes det heller ingen arvesynd å bli korsfestet for. Islamsk monoteisme tillater dessuten ikke en treenighet.
Disse dogmene gjør islam til den diametrale motsetningen til kristen tro, samtidig som de forklarer islamske sivilisasjoners historie. Det handler om islams relasjonsløse monoteisme og Allahs fullstendige allmektighet.
En relasjonsløs guddom kan ikke akseptere at andre skapninger er frie, det vil undergrave hans allmakt. Derfor finnes det ikke noe syndefall i islam. En allmektig guddom kan ikke la seg begrense eller forhindre av noe. Når kristendommens treenighet begrenses av sin egen hellige kjærlighet, er det blasfemi i islam.
Men da blir også enhver forståelse av moral, frihet og sannhet umulig, og årsaken er like skremmende som den er opplagt. For det første kan ikke Allah la seg binde av noe, han kan ikke som Treenigheten inngå en pakt med mennesket, alt må være mulig for ham. Men for det andre blir enhver moralsk diskusjon umulig, for begrepet moral forutsetter en fast grunn å relatere en handling mot.
Men for Allah er det ingen andre enn han selv. Allah er alt og intet, alt som skjer inntreffer etter hans vilje. Etikken er altså ikke forankret i hans vesen, men i hans vilje, og Allahs allmakt kan ikke la seg begrense. Han kan derfor ikke la seg binde av et begrep han ikke kjenner, for ham er kjærlighet en umulighet, og den eneste mulige konklusjonen er at Allah blir a-moralsk. Ikke u-moralsk, for Allah kan ikke forbryte seg mot noe han ikke vet hva er.
I islam har vi altså en skapelse uten syndefall, allmakt uten andre aktører og vilje uten moralsk fundament. Alt fører ubønnhørlig til at ansvaret for det onde faller tilbake på Allah. Vi kan derfor ikke si at Allahs vilje er god, hans vilje inkluderer nemlig alt.
Det er all grunn til å tro at Masud Gharahkhani kan bli en god stortingspresident, han kan nemlig være på vei bort fra islams krav om underkastelse. Men hvis han fortsatt lever i en muslimsk virkelighetsforståelse, må det være lov å si at Norge har en utfordring. Utfordringen er at slike spørsmål ikke blir diskutert, og det har ikke blitt lettere med påstandene fra Jon Helgheim.
Som kristne har vi Jesus Kristus som et ideal og frelser. Kristendommen har skapt en helt annen sivilisasjon enn den muslimer etablerte med sitt ideal profeten Muhammed, på samme måte som den radikale kjønnsteorien er i ferd med å skape en tredje type. Det er virkelig på tide at vi diskuterer de fundamentale spørsmålene: Hva tror vi på, og hva skal være fundamentet for vårt samfunn?
Kjøp boken til Kjell Skartveit her!
