Lars Akerhaug holder foredrag for Document-publikum i Oslo den 22. februar 2017.

Lars Akerhaug sluttet nylig som redaksjonssjef i Resett, og gav torsdag et intervju til VG der han fortalte at han ikke syntes han hadde lyktes med å forbedre Resetts omdømme som «høyrepopulistisk aktør» til «seriøst medium». Samtidig tok han selvkritikk for «virkemidler og metoder» som han sa han ikke lenger kunne stå inne for.

I VG-intervjuet inntar Akerhaug rollen som angrende synder, og beklager det han nå sier er tidligere feilgrep. Den tidligere redaksjonssjefen ser et overordnet problem med sin tidligere arbeidsgiver:

– Det har handlet mer om hvilke saker som passer inn i et narrativ, enn hva som objektivt sett er viktigst.

Han mener også at personer med hans eget syn i innvandringspolitikken har et spesielt ansvar:

– Men når man er innvandringskritisk, så har man et spesielt ansvar fordi det dreier seg om en minoritet som er utsatt. Og kanskje spesielt i våre spalter hvor vi har de leserne vi har og med de holdningene de har, og det er ikke tvil om at blant dem er det folk som har rasistiske og ekstreme holdninger, sier Akerhaug.

Akerhaug fortsetter botsgangen lørdag i en podkast med mediemagsinet M24s redaktør Erik Waatland, og utdyper flere av momentene fra VG-intervjuet idet han «snakker ut».

Den avgåtte Resett-medarbeideren er bekymret for «tonen» og «aggressiviteten» i journalistikken hos sin tidligere arbeidsgiver, som han frykter kan bidra til å skape hatefulle holdninger med «spissede vinklinger». Han sier at han «ikke har tatt innover seg hvordan det føles å lese aggressive innlegg».

Isolert sett, og i fravær av kontekst, kunne Akerhaugs mea culpa ha fremstått i et forståelig lys. Det er sjelden galt å drive selvransakelse eller stille høyere krav til seg selv.

Problemet er at han ved å fremstå som en angrende synder, ender opp med å hvitvaske syndere som er større enn ham selv.

Til Waatland sier Akerhaug for eksempel at «Resett har vært kontinuerlig kampanjejournalistikk», og han fremhever som et «problem at alle saker er forutsigbare», der «man forstår hva en leser skal mene og tenke etter å ha lest».

Det er jo nettopp fordi de aller fleste toneangivende mediene i Norge driver kontinuerlig kampanjejournalistikk som fungerer på den beskrevne måten, at behovet for alternative medier har oppstått. NRK, NTB, VG, Aftenposten og mesteparten av bransjen har drevet kampanjejournalistikk i flere årtier.

Noen ganger er det helt åpenbart, som i utenriksdekningen, der saker om konservative politikere verden rundt nesten alltid er negativt vinklet, eller i dekningen av Midtøsten-konflikten, som har hatt en så anti-israelsk slagside at det er en skam.

Andre ganger er kampanjene mer subtile. Man gjør det Akerhaug beskylder Resett for, nemlig å velge ut hvilke saker som passer inn i et narrativ, og utelate sakene som ikke passer. Så sniker man inn noen drypp av kodeord for å pense leserens tanker inn på de ønskede baner. Dette var allerede tydelig før Trump-epoken, men er nå blitt helt overtydelig for alle som vil se.

I den grad alternative medier måtte være preget av kampanjejournalistikk, skyldes det at nøytralitet er vanskelig å etterstrebe når virkeligheten på bakken er en eneste stor kampanje, og det mest skrikende behovet er motvekt.

For det er ingen tvil om at de fleste norske medier gjør alt de kan for at det i norsk offentlighet kun skal finnes ett akseptabelt syn på Trump og andre antiglobalistiske politikere. Det samme gjelder langt på vei klimasaker, og i mange tiår også innvandringssaker. Eksemplene er ikke uttømmende.

Hva angår «tonen» og «aggressiviteten» burde hele den norske mediebransjen gjøre en botsgang som er ti tusen ganger mer ydmyk enn den Akerhaug har gjort nå. Den har portrettert anstendige innvandringskritiske nordmenn som dårlige, dumme eller gale mennesker. Den har strødd om seg med ord som «rasist», «konspirasjonsteoretiker» og mange andre nedsettende betegnelser.

Konsekvensen er at horder av nordmenn ikke tør å gi uttrykk for sine politiske oppfatninger, aller minst i offentligheten, men heller ikke blant naboer eller kolleger – fra tid til annen ikke engang overfor familiemedlemmer.

Toneangivende mediers arroganse mot vanlige mennesker på innvandringsfeltet har pågått helt siden Carl I. Hagen nærmest ble stemplet som nazist, altså i mer enn førti år. Og den arrogansen har skapt et samfunnsklima der folk har mistet jobben og tapt vennskap av politiske grunner.

Det er således tragikomisk at redaktøren for et bransjemagasin får posere i rollen som skriftefar for en synder. Bransjen koser seg utvilsomt over Akerhaugs selvpisking, men den bør ikke tro at denne forestillingen går hjem hos mennesker med kritisk sans.

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!